Abonner via RSS eller E-post

Inge Lønning (1938-2013)

Publisert den 03.04.2013 i Blogg

Etter Inge Lønnings bortgang skrev jeg dette minneordet hos Minerva.

Bindeleddet  

Inge Lønning var den siste politiker av sitt slag. Han var også et bindeledd, en historiens hukommelse, som beriket senere generasjoner med den gamle verdens dannelse.

Hodet lett fremoverlent, en forsiktig mysing, skarpe og observerende øyne, et par briller som ble tatt av og på for slik å understreke enda sterkere det allerede tilstedeværende inntrykket av en mann som virkelig tenkte når han ble stilt et spørsmål. Inge Lønning ruvet også rent fysisk med sine 195 centimenter. Kanskje skyldtes hans karakteristiske fremtoning også at han måtte titte litt ned for å få blikkontakt.

Når svarene kom, etter noen sekunders tenkepause, var det alltid relevant, alltid gjennomtenkt og oftere enn ikke med en språklig spissfindighet, et paradoks eller en liten sarkasme innbakt. At Lønning frydet seg ved den gode formulering, er velkjent. Som han selv sa ”Jeg er bergenser og tilhører dermed et språksamfunn på siden av det norske”. Ondskapsfull var Lønning aldri – med vilje. Men han kunne nok frydes ved en polemisk pil som traff sitt mål, og det er vanskelig å tenke seg at han ikke også av og til lurte på om pilen hadde truffet litt for godt. Noen oppfattet Lønning som arrogant, kanskje fordi han fremstod som så overlegen på så mange områder. Men hjertet til den konservative slagbjørnen var stort og varmt. Det fikk både venner, kollegaer og fiender erfare.

Inge Lønning la heller aldri skjul på at han var ”menneskelig, så altfor menneskelig”, som Nietzsche formulerte det. Store deler livet slet han med et tilbakevendende mørke som til tider kunne sette den store kroppen helt ut av spill. Sorg var det også, etter farens brå bortgang og kona Karis tap mot kreften. Men Lønning giftet seg igjen. Teologiprofessoren visste også at ”vi har et håp som spenner utover vår sanseverden”, som bror Per Lønning formulerte det.

Han dyrket en veltalenhet vi ikke er bortskjemt med her i Norge. Med årene virket den mer og mer imponerende på stadig flere fordi den ble mer og mer sjelden å se i offentligheten. I en tid hvor folkelighet og tilgjengelighet ble de store mantra, forsøkte Inge Lønning aldri å skape seg om. Han forble, i hvert fall sett fra utsiden, den samme i sine forskjellige roller som akademiker, rektor, leder av en folkebevegelse for EU, stortingsrepresentant og Stortingets visepresident. Han vitnet om en generasjon, særlig på borgerlig side, som hadde vokst opp med den gamle verdens klassiske dannelsesideal, en generasjon som på sitt vis forble merkelig umerket av tidens tann, men samtidig på forunderlig vis klarte å være inderlig tilstede i sin samtids rotete dilemmaer.

Som Johannes Løvhaug beskriver i boken Politikk som idékamp om det Minervas Kvartalskrift Lønning var en aktiv del av på 1960-tallet, var det Händel de spilte på redaksjonsmøtene, og dét nettopp i årene da rocken tok den unge generasjon med storm. Dette dannelsesidealet virket trolig totalt utdatert gjennom store deler av Lønnings liv, men de siste tiårene fikk det en slags tilbakekomst, om enn i en annen form. Den nivellerende likhetsideologien hadde ikke bare utjevnet forskjellene, men også angrepet selve ideen om en standard. Få steder var det like synlig som i skolen. Inge Lønning holdt på kunnskapsidealet også i en tid hvor det var kontroversielt. Da han i 2001 tok til orde for å innføre faste karakterkrav til opptaksstudiet ved Lærerskolen, høstet han storm. Også internt i Høyre var mange misfornøyde med hans utaktiske høyttenkning.  Men Lønning fikk rett, og i dag er slike opptakskrav en selvfølge som heller ikke venstresiden ønsker å fjerne.

Virkelig folkekjær ble Inge Lønning aldri. Til det var noen av hans spissformuleringer for intrikate, og hans vilje til å gå i rette med velgerne for stor, som da han i en debatt om innvandringspolitikk sa at ”Carl I. Hagen klatrer opp i trærne for å kaste bananer ned til velgerne.” Men Lønning ble respektert, ja, kanskje mer enn noen annen offentlig person i vår tid ble hans navn synonymt med kunnskap og grundighet, en grundighet formet av innsikt og dannelse, ikke programmatisk lesning av sakspapirer. Inge Lønning  ble et begrep. Og det er verdt å nevne at mange nok ble overrasket over hvor varm og jordnær han var, og over hvor tilgjengelige hans foredrag var, når de først fikk høre ham.

Det var i miljøet rundt Kvartalskriftet Minerva at sønnen av førstesekretær Per Lønning og husmor Anna Gurine Strømø ga sitt første bidrag til norsk offentlighet. Minerva hadde sitt utspring i Den konservative studentforening, men var noe ganske annet enn et menighetsblad. Tidsskriftet skulle fremme diskusjon om konservative ideer med utgangspunkt i det pre-politiske – et begrep de lånte fra poeten T.S. Eliot – som filosofien, kunsten og religionen. Teologistipendiaten Inge Lønning var redaksjonssekretær i ett år, men bidro aktivt under hele tidsskriftets periode, ikke minst med refleksjoner rundt politikk og religion.

Etter andre verdenskrig var behovet for å gjenoppbygge vestlig sivilisasjon stort, og grunnmuren fant Minervas redaksjon i den kristne menneskeverdstanken. I en omtale av Reinhold Niebuhrs bok Lysets og mørkets barn skrev Lønning at den amerikanske teologen stod for en ”pragmatisk konservatisme” med en realistisk orientering som speilet en grunnleggende konservativ holdning: Mennesket er verken utelukkende godt eller ondt, det er begrenset, men har samtidig store skapende evner. Ethvert politisk system må ta hensyn til dette menneskelige janusansikt. Niebuhrs pragmatikk stod kanskje i en viss kontrast til deler av den katolske naturrettslære som inspirerte andre i Minerva-kretsen. Lønning forble da også lutheraner, og var både før og etter at han ble utnevnt til professor i dogmatikk i 1971, en av våre fremste Luther-kjennere.

Kombinasjonen kristendom og konservatisme vil for mange vekke uheldige assosiasjoner. I dag brukes benevnelsene ofte om pietistisk inspirerte miljøer på høyresiden. Men det sentrale i den konservative arven Inge Lønning representerte, var det liberale. Konservatismen var ikke en ideologi for samfunnselitene, en tanketom øvelse hvor alt som var gammelt skulle bevares for enhver pris. Konservatismen – samfunnets historiske hukommelse – var selve fundamentet for et sivilisert samfunn, demokratiet og rettsstaten. Og kjernen i konservatismen var menneskeverdet, tanken om individets ukrenkelighet, som måtte forsvares hver eneste dag. Lønnings konservatisme oppsummeres godt i hans egen omtale av Edmund Burke i forbindelse med nyutgivelsen av Betraktninger over revolusjonen i Frankrike:

” Leveforholdene kan og skal forbedres gjennom borgernes innsats, men alle reformer må gjennomføres i små skritt og med respekt for de tradisjoner samfunnsordningene og institusjonene er bærere av.”

Inge Lønning hadde blant annet vært rektor ved Universitetet i Oslo, leder i Europabevegelsen og ledet Lønning-utvalgene om prioritering i helsevesenet da han i 1997 ble innvalgt på Stortinget. Da han kom inn i politikken var det et tomrom, etter 80-tallets høyrebølge og Gro Harlem Brundtlands pragmatiske sosialdemokrati. Partiet Høyre var i skyggenes dal og drev en ørkesløs jakt på den neste dags overskrifter. Det var ”tid for idépolitikk”, som prinsippnotatet i programarbeidet Lønning ledet, het. Lønning fylte nettopp de ordene med innhold, og han fortsatte med det, også som bidragsyter til dagens Minerva.

Det er alltid vanskelig å si noe om en persons ettermæle så tidlig etter at de har gått bort. Men Inge Lønning var en ruvende skikkelse i norsk offentlighet. Det hviler et ekstra vemod over hans bortgang, en følelse av at med Inge Lønning har den aller siste av sitt slag gått ut av norsk politikk.

I sin omtale av Edmund Bruke skrev Lønning:

”For Burke er menneskelivet historisk bestemt og forankret, innfelt i et generasjonsovergripende fellesskap som den enkelte er delaktig i og moralsk forpliktet til å ta omsorg for.”

For oss i Minerva vil Inge Lønning først og fremst bli husket for dette: Som et bindeledd mellom generasjonene, en som forente hukommelse med å være fullt og helt tilstede i sin tid. Han gjorde det generasjonsovergripende fellesskapet sterkere. Noe bedre er det knapt mulig å si om et menneske.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?