Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Drømmen om bloggrevolusjonen

Publisert den 19.03.2013 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Denne fredagen (altså den som var) om bloggens vekst og fall.

Drømmen om bloggrevolusjonen

Det var et hederlig forsøk fra bloggerne, men Frank Aarebrot ble for mektig. .

I 1998 skulle Time Magazine igjen kåre sin Person of the Year, for første gang gjennom nettavstemning. Oppslutningen var overveldende og resultatet soleklart: Over halvparten av stemmene gikk til bryteren Mick Foley. Som stor fan av amerikansk fribryting kan jeg underskrive på at Foley – blant annet kjent under navnet Mankind – er en drittøff bryter. Men god nok for Time, det var han ikke. Foley ble fjernet fra listen, og magasinet utropte i stedet president Bill Clinton og spesialetterforsker Kenneth Starr til årets personer. Det var siste gang Time spurte folket om råd gjennom nettet.

Jeg kom på historien i forbindelse med lanseringen av Kristian A. Bjørkelos bok Gi meg en scene! denne uken. Boken handler om bloggens historie i Norge, og min første tanke var at dette måtte være en gresk tragedie der hovedpersonens overmot – hybris – til slutt leder til det ubønnhørlige nederlaget. Bloggen kom nemlig med bravur! Det var en tom scene, klar til å fylles med mening og refleksjon. I 2006 var årets person i Time «You», deg og meg. Selv skrev jeg nærmest panegyrisk om bloggingens muligheter i avisen Nationen. I tråd med filosofien til «generasjon meg», et annet av motebegrepene fra 00-tallet, tillater jeg meg å sitere meg selv:

«Bloggen er herredømmefri. De beste bloggerne får flest lesere, uavhengig av om de er snekkere eller professorer i politisk teori. På nettet vinner de beste argumentene, og det mest leseverdige vinner frem uansett avsender.»  

Jeg var ikke alene. Som den politiske bloggeren Heidi Nordby Lunde, alias Vampus, sa denne uken: Vi trodde vi skulle forandre verden. Det gjorde bloggen ikke. I dag domineres bloggosfæren av rosabloggere og motetips, underholdning og kommers. Og i offentligheten blir professor Frank Aarebrot fortsatt tusen ganger mer sitert enn alle Norges snekkere til sammen.

Det er to reaksjoner som alltid ledsager en teknologisk nyvinning: teknologioptimismen og teknologipessimismen. Førstnevnte kan illustreres av Henri Saint-Simon, en fransk opplysningstenker som mente at den nye vitenskapen ville gi en bedre verden, styrt og planlagt av teknokratiske eksperter. Sistnevnte representeres godt av den amerikanske forfatteren og aktivisten Henry David Thoreau. Da han hørte om telegraflinjen som skulle strekkes over Atlanterhavet, snerret han at den første nyheten trolig ville bli smålig sladder om at Englands prinsesse hadde fått en lei hoste.   Optimistene glemmer at maktstrukturer ofte bare antar nye former i stedet for å bli borte. Pessimistene glemmer at noen ting tross alt kan bli bedre selv om ikke alt blir bedre.

Bloggen ble aldri den revolusjonen noen av oss trodde den skulle bli. Den politiske samtalen er ikke herredømmefri, heller ikke i internettets tid (bare forsøk å legge inn en kommentar på statsministerens Facebook-side). Men jeg tror at kommunikasjonskanalene tross alt likevel endrer politikken og den offentlige samtalen, og kanskje, bare kanskje, blir den demokratiske debatten tilgjengelig for flere enn før. For en tid tilbake fortalte jeg en som var stortingsrepresentant på 1970-tallet, om den voldsomme mengden henvendelser vi mottar i alle kanaler.
– Det var ikke et problem i min tid, svarte han kontant.
– Hvorfor ikke? spurte jeg.
– Jo, svarte han, jeg fikk mange brev, men de sluttet å komme da jeg sluttet å svare.

Det er en litt vanskeligere strategi i en tid hvor postrommet er synlig for alle og enhver på din offentlige nettprofil.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

[…] dessuten vil jeg sannsynligvis få mindre tid til å skrive ting på egenhånd. Som jeg har skrevet om tidligere, har bloggen også mistet litt av sin funksjon etter at de sosiale mediene kom. Som en del av dere […]

Har du en mening?