Abonner via RSS eller E-post

Han ble aldri «nok en diktator»

Publisert den 06.03.2013 i Blogg

Det må ha vært skuffende for dem, tilhengerne hans på venstresiden i Norge, å se Latin Amerikas røde håp posere smilende sammen med noen av verdens diktatorer: Mugabe, Ahmadinejad og Lukashenko for å nevne  tre. For Hugo Chavez var hans fiendes fiende en venn, og hvem som var fienden var det ingen tvil om. Det var USA, Vesten og kapitalismen — de kreftene han mente hadde herjet og ødelagt Venezuela i kompaniskap med lokale eliter.

Men han hadde også andre venner. Da han først ble valgt i 1999 vakte hans tøffe språkbruk og klare sosialpolitiske program begeistring på venstresiden over hele verden. Også i Norge lot mange seg fascinere av den karismatiske politikeren. Sosialistisk Ungdom laget en støttekampanje for ham og Sosialistisk Venstreparti gratulerte i flere år med hver eneste valgseier han klarte å innkassere. I hjemlandet forble han en polariserende figur som møtte sterke motkrefter, blant annet et militærkupp. Men Chavez var en comeback-kid og kom seg alltid på bena igjen. Og det var liten tvil om at han hadde stor støtte i store deler av befolkningen.

Hvorfor ble han så populær på den radikale venstresiden? Spørsmålet går rett til kjernen av den revolusjonære sosialismens store svakhet; dens dødssynd som forklarer hvorfor sosialister så mange ganger tidligere i historien har endt opp med å støtte mordere og diktatorer. Som sosialister elsker å predike, er sosialismens kjerne å utbre demokratiets makt. Og Chavez hadde stor folkelig støtte, særlig blant de fattigste som nøt godt av hans mange oljefinansierte velferdsprogrammer. Samtidig bulldoset han seg vei gjennom de skjøre konturene av en rettsstat i Venezuela. Han var brutal mot sine kritikere og absolutt ingen liberal demokrat. Venstresiden lot seg blende av sosialisten Chavez som ville bekjempe urettferdighet, og så ikke den autoritære Chavez som underminerte demokratiets fundament i stedet for å styrke det.

Men også på venstresiden falmet navnet Chavez etterhvert. Det ble for mange bilder av mannen sammen med despoter, for mange autoritære tilbøyeligheter.

Hugo Chavez var en populistisk sosialist, men paradoksalt nok kalte han sitt prosjekt for en boliveriansk revolusjon etter frigjøringshelten Simon Bolivar. Det spanske imperiets svorne fiende var ingen sosialist, men snarere en radikal liberalist som trodde på tidens opplysningsideer, herunder frihandel. Rundt på sine mange felttog i Latin Amerika bar Bolivar med seg en kopi av Adam Smiths Wealth of Nations.

I 2006 skrev jeg i kronikken Nok en diktator om Hugo Chavez:

«OG SÅ HAR VI Hugo Chavez. Den boliverianske revolusjonære, den tidligere kuppmakeren som fremstilles som Simón Bolivars historiske arvtager, de fattiges venn, USAs fiende… Presidenten er lett å avfeie som en klovn. Da han besøkte USA i forbindelse med FNs toppmøte i høst dro han på utflukt til de fattigste områdene i New York og raljerte over George W. Bush og lovet befolkningen billig fyringsolje. Chavez er karismatisk, sjarmerende og gir begrepet petropopulist en helt ny dimensjon. Men Hugo Chavez er ingen dikator. Han er ingen Stalin. Ingen Pol Pot. Ikke en gang en Fidel Castro. I verste fall er han en populistisk sosialist. Foreløpig.»

Da Hugo Chavez døde i går, 58 år gammel, hadde han faktisk motbevist min påstand. Han ble aldri en liberal demokrat, han forble autoritær til det siste, han fastholdt sin populistiske sosialisme og allierte seg med flere av verdens diktatorer — men selv ble han faktisk ikke «nok en diktator». Han var farlig nær, men tok aldri de siste stegene.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?