Abonner via RSS eller E-post

Uavhengighet på statens regning

Publisert den 22.01.2013 i Blogg

De fleste husker sikkert at Audun Lysbakken måtte trekke seg fordi departementet hans hadde gitt støtte til en SU-affiliert gruppe som ville arrangere selvforsvarskurs for jenter. Lysbakken måtte gå fordi støtten hadde blitt gitt på en uryddig måte, ikke fordi det er ulovlig å støtte prosjekter man liker. Det er helt lovlig å gi støtte til organisasjoner og prosjekter man liker, så lenge det gjøres gjennom ordinære budsjettprosesser. At politikere benytter seg av den muligheten er vel strengt tatt ikke overraskende. Allikevel er det ikke uproblematisk.

En ting er faste støtteordninger som baserer seg på f.eks. medlemstall. Noe annet er støtten som går til organisasjoner direkte som tilskudd fra statskassen. Debatten som nå går i Dagsavisen illustrerer det politiske dilemmaet. Antirasistisk senter har vakt Frps harme (OBS: Dagsavisen har betalingsvegg) ved å hevde at partiet mottok støtte fra apartheidregimet i Sør Afrika. Frps innvandringspolitiske talsmann går så ut under overskriften «Vil strupe Antirasistisk senter». At Frp blir mugne er ikke vanskelig å forstå. Og det finnes mange andre gode formål som antirasistisk-pengene kunne bli brukt på. Det er vel heller ingen tvil om Frps politikk har få venner blant de statsstøttede organisasjonene.

Per Sandberg følger i dag opp med å varsle en gjennomgang av støtten til alle organisasjoner som ikke opptrer nøytralt i offentligheten.

Samtidig har ikke Frp vært konsekvente i slike saker (det har trolig ingen andre partier heller). Gjennom flere år har Human Rights Service med Hege Storhaug i spissen, fått støtte fra staten og så fra Oslo kommune. Det er ingen hemmelighet at mange var og er kritiske til støtten. Carl I. Hagen har derimot forsvart støtten på en befriende ærlig måte: HRS fortjener støtte fordi de står for en «fornuftig politikk» som Frp er enig i.

Men nettopp disse sakene illustrerer dilemmaet. For selv en offentlig støttet organisasjon må få drive uavhengig av makthavernes interesser. Det at organisasjonen får statsstøtte innebærer ingen plikt til å endre syn eller moderere seg. En slik utvikling ville vært skummel, den ville innebåret at staten og makthaverne nærmest kunne kjøpe seg fri fra kritikk gjennom statsstøtten. Samtidig er faren for at nettopp dette skal skje nærmest innebygget i selve støttesystemet. For hvis en organisasjon først har fått støtte, er det ikke vanskelig å se for seg at de vil gjøre mye for å beholde støtten. Det gir igjen en stor åpning for at staten indirekte kan påvirke organisasjonenes uavhengighet.

Det er rett og slett tre punkter som ikke lar seg forene:

1. Politikerne kan gi organisasjoner støtte uavhengig av automatiske støtteordninger som f.eks. baserer seg på medlemstall.
2. Politikerne kan trekke tilbake støtten.
3. Organisasjonene skal være uavhengige av staten og frie til å mene hva de vil, også om de får støtte.

Kjernen i problemet er selvfølgelig at statsstøtte i seg selv åpner for en uheldig politisk styring av det sivile samfunn. Man kan selvfølgelig si som Frp at bare «nøytrale» organisasjoner skal få støtte, men hva innebærer dette? Faren er tilstede for at en slik praksis blir oppfattet som et forsøk på å kneble kritikere gjennom økonomiske virkemidler.

Den eneste realistiske løsningen er å lage et støttesystem som er så nøytralt som mulig og tildeler penger med utgangspunkt i medlemstall etc. Man kunne hatt en svært bred paragraf som hindret støtte til f.eks. organisasjoner affiliert med ekstrem radikalisme eller terror. Mange av dagens organisasjoner ville trolig fått mindre penger i et slikt system. Men å hevde seg som en del av det sivile samfunn innebærer også en forpliktelse til å ikke løpe til staten for stort og smått.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

[…] bloggen er også publisert på konservativ.no Mest lest i dag […]

Har du en mening?