Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Inn til samtaleterapi

Publisert den 11.01.2013 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Inn til samtaleterapi

I 2013 fortsetter vi debatten om vår egen tilbakegang.

Willy Wonka: Charlie, ikke glem hva som skjedde med han som fikk alt han noen gang hadde ønsket seg.
Charlie: Hva skjedde?
Willy Wonka: Han levde lykkelig i alle sine dager.
Fra Roald Dahls Charlie og sjokoladefabrikken

For den mildt sagt eksentriske Willy Wonka er det åpenbart. Den som får alt han noen gang har ønsket seg, vil leve lykkelig resten av sine dager. Vesten har i århundrer holdt seg med den samme fremskrittsmyten. Verden går fremover, ting blir bedre. Vi har selvfølgelig vært klar over at andre sivilisasjoner har falt – den greske, romerske, bysantiske, ottomanske – men har følt oss skjermet selv. Vi glemmer så raskt. Det tok ikke lang tid fra de to store verdenskrigene var over til fremskrittsmyten kom tilbake for fullt.

Men vi har også en undergangsmyte. 2013 vil være dennes år.

I Kina kommer det nå stadig nye bøker som skal forklare hvordan landets «fredelige vekst» skal komme til. Kinesiske intellektuelle opererer innenfor en ramme hvor resultatet er gitt på forhånd: Kina vil vokse. Spørsmålet er bare hvordan det skal skje.

I Vesten synes utgangspunktet å være det stikk motsatte. Særlig i USA er spørsmålet nå ikke hvorvidt landet vil miste sin posisjon, men hvordan og når (Europa har for lenge siden forsonet seg med sin egen svekkede status). Ved inngangen til det nye året har amerikanerne fått en fornyet bevissthet om forgangenhet. Som George Harrison sa det: All things must pass. Historikeren Norman Davies skriver i en ny bok om de europeiske statene som forsvant og ble glemt. Den meste tragiske historien er om Rusyn eller Karpatia-Ukrania, en stat som varte bare én eneste dag, 15. mars 1939. Boken banker på brutalt vis inn det tragiske faktum at verden endrer seg, at storhet falmer og stater likeså. Det er kanskje tilfeldig at Davies bok kommer akkurat nå, men mottakelsen den får er langt fra tilfeldig. Som det står i omtalen i New York Review of Books: «Dette er en advarsel om hvor flyktige vi og våre institusjoner virkelig er.»

I den amerikanske valgkampen sist høst understreket både Barack Obama og Mitt Romney at USAs beste dager fortsatt ikke hadde kommet. Slik snakker de, politikerne som knapt hadde klart å fri seg fra sin optimisme om de hadde ønsket det, fordi de er amerikanere.   Men den intellektuelle debatten forteller en annen historie. Tidsskriftet The National Interest har viet hele sin forside i årets første utgave til Oswald Spenglers Der Untergang des Abendlandes. Spenglers spøkelse svever over Amerika, skriver redaktøren. Den bekmørke boken, publisert i to deler i 1918 og 1922, er kjent særlig for Spenglers tilbakevisning av selve ideen om fremskritt, en idé som ifølge filosofen Robert Nisbet har vært «den viktigste i Vestens historie». I stedet handler verdenshistorien om sivilisasjoner som oppstår, vokser og faller, mener Spengler.

Det sies at salget av Edward Gibbons store bok om Romas vekst og fall skjøt fart i Storbritannia da flere og flere forsto at Imperiet kom til å rakne. Det vil overraske meg om ikke det samme kan sees på amerikanske salgsstatistikker i dag.

En nøktern vurdering av Vestens fremtid og USAs posisjon behøver ikke å være så bekmørk som Spenglers historiske analyse. Selv i en situasjon med økonomisk krise og forrykkelse av den internasjonale maktbalansen, er det ingenting som tyder på at USA eller Vesten vil falle. Nedgangen er relativ. Men det viktige er kanskje ikke den nøkterne analysen, men det intellektuelle klimaet – rammen om debatten – og hva den forteller. Der Kina diskuterer sin vekst, diskuterer Vesten sin tilbakegang. Det er, om ikke annet, et tegn på en sivilisasjon som tviler på seg selv og har sjekket inn til samtaleterapi.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?