Abonner via RSS eller E-post

Minerva: 5 påstander om kultur

Publisert den 11.01.2013 i Artikler, Blogg

Denne kommentaren er trykket som lederartikkel hos Minerva.

Fem påstander om kultur

Norsk kultur er ikke universelle verdier, men en konkret historisk erfaring.

1.Kultur har betydning (Culture Matters)  
Da Lawrence E. Harrison og Samuel P. Huntington i 2001 redigerte antologien ”Culture Matters – How Values Shape Human Progress” var det med et enkelt spørsmål som utgangspunkt: ”Er noen kulturer bedre enn andre til å skape frihet, velstand og rettferdighet?” Som presentasjonen av boken understreket var spørsmålet i høyeste grad politisk ukorrekt.   I dag vil mange kanskje anse det som et banalt poeng, slik Marie Simonsen på Twitter anklaget deler av kronikken til Jon Hustad om kultur og innvandring for å være. Men i den grad vi tar det for gitt at kultur faktisk har betydning, og at noen type kulturer er bedre til å fremme noen typer verdier enn andre, er det et resultat av en filosofisk nyorientering, i hvert fall i mer akademiske kretser (dette har trolig vært folkelig visdom lenge).

Bak antagelsen om noen felles, universelle verdier, ligger ofte også en antagelse om at alle land i verden kan og bør bli som vestlige, liberale demokratier. Det er en nobel ambisjon, selvfølgelig, men en ambisjon som lett kræsjer med den kompliserte virkeligheten.

I alt fra bistandspolitikk til nasjonsbygging og integreringspolitikk, lå tyngden i mange år på det idealistiske standpunkt at kultur var et ferniss, og at mennesker gjennom kunnskap og utvikling kunne bli like det man så som forbildet i Vesten. Men hvis det stemmer at ”culture matters”, får det vidtrekkende konsekvenser også for våre politiske prioriteringer.

2.Norsk kultur finnes – og er viktig  
Det har vært en tendens til å ville analysere bort det norske elementet i kulturen vår ved å peke på at mye av det vi holder kjært, rent faktisk er inspirert eller hentet fra utlandet. For eksempel er grunnloven vår sterkt påvirket av ideene fra den amerikanske og franske revolusjonen, opplysningsideene. Men en slik innfallsvinkel risikerer å se bort ifra at den historiske prosessen – og den historiske bevisstheten som følger med – i seg selv er avgjørende for å forstå en institusjon eller en tradisjons styrke i et bestemt samfunn. Å forsøke å oppløse det konkrete i det generelle, er å blinde seg selv for det faktum at for eksempel Grunnloven ikke bare er viktig fordi den har noen ”universelle” verdier i bunn, men fordi det er vår grunnlov, formet av en bestemt historisk kontekst. Det filosofen Roger Scruton kaller ”a citizen of nowhere” er en skjør borger å bygge et samfunn på.

3.Verdier er ikke det samme som kultur
Noen hevder at norsk kultur kan oppsummeres med verdier som demokrati, likestilling og rettferdighet. Det er viktige verdier, men norsk kultur kan ikke beskrives med generelle verdier som også de fleste andre demokratiske land kunne sluttet seg til. På samme måte er FNs menneskerettserklæring viktig, men den er like fullt en dårlig innfallsvinkel for å beskrive norsk kultur.   Kultur handler selvfølgelig også om hvilke verdier et samfunn holder seg med, men det avgjørende – det som skiller oss (og kultur vil skille folk fra hverandre) fra andre – er hvordan disse verdiene har utviklet og uttrykt seg i en norsk sammenheng.

4.Kulturer inneholder motsetninger  
Det har alltid vært kulturkamp i Norge, og noen av de tradisjonene vi i dag ser som uttrykk for det rotnorske, er kjempet frem. Det bærer galt av sted hvis norsk kultur skal reduseres til en bestemt variant av norsk kultur. Hva er mest norsk av de kulturelle båndene og uttrykkene som fulgte av vår 400 år lange union med Danmark, og de motkulturelle svarene på disse båndene? Er Undset en mindre del av norsk kultur fordi hun var katolikk, enn Garborg eller Vinje?

Enhver utlegning av norsk kultur må inkorporere motsetningene og godta at kulturen alltid har utviklet seg i spenningen mellom disse.

5.Kultur er som en elefant    
Å definere en elefant er vanskelig, men de fleste kjenner en elefant igjen når de ser den. Slik er det også med norsk kultur fordi en avgjørende del av denne kulturen er det vi kan kalle ”folkesjela” – de normer, vaner og tradisjoner som er med oss gjennom generasjoner, men som ikke engang alltid er mulig å artikulere.   Det tilsier varsomhet med å teoretiser og abstrahere norsk kultur, særlig dersom det gjøres av politiske hensyn. Det er som britene sier: Beviset for puddingen ligger i spisingen. Å være en del av norsk kultur kan ikke gjøres teoretisk, bare i praksis. Gjennom faktisk å være med.

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

Hilde

11.01.13

Brister endelig demningen nå? Det er så flott å se at de skarpeste hjernene vi har nå kommer på banen og kler av alle de som ønsker å fremstille rasjonell bekymring som noe ondt eller sykelig.
Det er fullt mulig fordi det mulitkulturelle eksperimentet ikke kan forsvares med rasjonelle argumenter. Hele eksperimentet vil strande mot menneskets natur.
Jens Arup Seip omtaler i en boken «Utsikt over norges historien» om hvordan man holder en opinion under kontroll ved tilintetgjørelse ved assosiasjon.
Det finnes ikke noe bedre eksempel på denne hersketeknikken enn det som har skjedd de siste ti årene i Europa.
Skal vi bevare demokratiet så må ikke de intellektuele svikte. Det krever mot å bryte ut av den herskende konsensusen, det er da så flott å se at nå kommer dere på banen.

[…] har selv skrevet om kultur ved flere anledninger, blant annet denne artikkelen i Minerva: 5 påstander om kultur. Den avslører vel hvor jeg står i […]

Har du en mening?