Abonner via RSS eller E-post

NRK Ytring: Partibok til ingen nytte

Publisert den 12.12.2012 i Blogg

Innlegg publisert hos NRK Ytring.

Partibok til ingen nytte  

Uavhengig av partibakgrunn må den nye kringkastingssjefen lose NRK gjennom en stadig mer kaotisk mediehverdag, skriver stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen fra Høyre.

Et øyeblikk var jeg fristet til å sjekke årstallet på kalenderen. Var vi gått tilbake til 80-tallet? Tilbake til den gang man måtte ha partiboka i orden for å bli sjef i krinken, eller ARK (Arbeiderpartiets Rikskringkasting) som Carl I. Hagen kalte det?   Thor Gjermund Eriksen meldte seg ut av Ap for et par dager siden, men det er neppe partiboken som har gitt ham sjefsjobben i NRK. Han er en meritert mann i mediebransjen, har jobbet både som journalist og i ledelsen. Eriksens tidligere partimedlemskap er, tror jeg, ikke relevant i denne sammenhengen annet enn som en illustrasjon av at mange av Norges mektigste holder seg med en partibok med rose på.   Politikerne holder armlengdes avstand til NRK   Utfordringen for NRK er ikke lenger å finne balansen mellom politikken og kringkastingen. På tross av noen unntak, holder politikerne en armlengdes avstand til NRKs innhold. NRKs utfordring er å forbli relevant i et medielandskap som endrer seg raskt. Politikernes utfordring er å sikre at NRK ikke blir for stort og dominerende.

NRKs strategi har lenge vært å være størst i alle grupper, både hos folk flest hjemme i sofakroken og hos snevrere målgrupper som ungdom, alt for å opprettholde folkelig legitimitet. Det har gjort NRK til en kanal som ofte ligner mye på vår andre, store monopolist – TV2 (som har monopol på riksdekkende, reklamefinansiert fjernsyn).

Konkurrerer direkte med private tilbydere   Det hele blir mer komplisert fordi NRK også ønsker en tydelig tilstedeværelse på nett, og stadig beveger seg inn på nye områder gjennom nettsider som Yr, trafikkvarsling eller NRK ytring. Problemet med disse sidene er at de direkte konkurrerer med private tilbydere. NRK Ytring er en direkte konkurrent til Aftenposten, Yr er en direkte konkurrent til Storm og så videre og videre.

Samtidig har NRK en helt annen situasjon enn kommersielle medieaktører fordi kanalen har en relativ stabil finansiering gjennom lisensen, der de kommersielle er avhengige av et svingende mediemarked.   NRK kan skape mindre mediemangfold   Dette er et dilemma: På den ene siden må en allmennkringkaster endre seg i takt med tiden for å forbli relevant. Og i en tid hvor skillene mellom de forskjellige mediekanalene – særlig fjernsyn og Internett – er i ferd med å endres, er det viktig at NRK kan følge med i utviklingen og for eksempel satse sterkt på nettet. På den annen side kan et NRK som får for stort albuerom og går for langt inn på privates område, også risikere å gi mindre mediemangfold på sikt. Et godt eksempel er når NRK ønsker å reklamefinansiere sine nettsider. Det vil åpenbart suge annonsekroner ut av markedet og gi NRK en enda sterkere posisjon enn i dag.   Tungrodd organisasjon   En annen utfordring for NRK er organisasjonen. NRK er profesjonelle, dyktige, men fortsatt relativt tungrodde. Et eksempel kan kanskje være diskusjonen som har gått om NRK Drama. Som politiker har jeg ingen offentlig mening om det kunstneriske innholdet, men det er et interessant spørsmål om dagens organisering egentlig er god nok. En siste problemstilling går rett inn i hjertet av NRK: Hvordan skal en lisensfinansiert allmennkringkaster overleve dersom folk i større grad begynner å se fjernsyn på f.eks. PC-skjermen eller mobilen? Lisensen er knyttet til apparatet, ikke til at du faktisk ser NRK. NRK har allerede et strålende netttilbud, men i løpet av noen år kan det risikere å underminere fjernsynet.   Disse utfordringene – og mange til – må Eriksen løse. Det er ikke et alternativ å la ting forbli akkurat som i dag. Hvis man ikke endrer seg med tiden kan selv ikke partiboka hjelpe.

Del på Facebook | Del på Twitter

4 Kommentarer

Frank

12.12.12

NRK Nett-TV vil ALDRI ta over for noe som helst. Ingen sitter time etter time foran pc-skjermen og ser på TV, når en kan sitte foran en TV på 42 tommer og med et enkelt tastetrykk forandre hva du skal se på. Tenk litt a

25.01.13

Hadde noen sagt til meg som student på 70-tallet eller som reporter i Dagsnytt på 80-tallet at du skulle risikere å bli arrestert på Karl Johan bare fordi du gikk i gul T-skjorte, ville jeg ha ledd. For 15 år siden ville vi pressefolk heller ikke ha nølt med å kviste landets statsminister for ugjerningen. Ikke logret med halen som nå.
Alle med en viss innsikt i hvordan statsbesøk håndteres, vet jo at det er Statsministerens kontor som gir direktiver ved slike anledninger. Ikke Justisdepartementet eller det enkelte politikammer. Det er naivt av norsk presse å fremstille politimesteren i Bergen som snillere enn politimesteren i Oslo. Han ville selvsagt ikke ha behandlet demonstranter annerledes enn i Oslo, hvis han hadde fått beskjed om det. Politiet er og blir et av statens maktapparater.
Episoden under statsbesøket viser at det nytter å protestere. Kampen for ytringsfriheten må de intellektuelle ta seg av. Ikke minst vi pressefolk. At slike spørsmål dukker opp i en tid med flere radio- og tv-kanaler, aviser og allslags medietilbud, er paradoksalt. Aldri har Norge hatt en slik overflod av medier. Men mye presse er ikke ensbetydende med god presse. Neppe noen gang før har det norske folk fått mer brød og sirkus. Også i romertiden var dette en god oppskrift for makthaverne. De lykkeligste slavene har alltid vært frihetens største fiender.
En av våre mest umistelige verdier i demokratiet er altså truet. I 1996. Regjeringen bebudet i fjor en grunnlovskommisjon som skulle foreslå å grunnlovsfeste retten til ytringsfrihet. Fortsatt venter presseorganisasjonene på at dette løftet skal bli innfridd. I seg selv er dette et talende eksempel på utviklingen. Regjeringen eier ikke respekt for pressen. Heller ikke medieeierne har det. De setter nå redaktørenes rettigheter under stadig press.
Hva er gått galt? Hvorfor har ikke pressen lenger makt og myndighet til å stå oppreist for de verdier som sikrer folk flest et fritt grunnlag til å ta sine valg, det være seg i valglokaler eller andre steder? Fortsetter denne utviklingen, får vi redde demonstranter og en redd presse. Det betyr ingen demonstranter og en dårlig presse. Kort sagt: et dårlig demokrati. Bare gjennom et levende demokrati med debatt og frie meningsytringer kan vi få et levende samfunn. Vi kan da ikke sitte og se på OL hele tiden. Alle sammen. Eller hva?
Breaking the news heter en bok som nylig kom ut i USA. Med undertittelen Hvordan mediene undergraver det amerikanske demokratiet . Forfatter er redaktør James Fallows. Dette er en selvkritisk bok som retter søkelyset mot pressen selv. I stedet for å kritisere myndighetene går amerikanske journalister og redaktører mer og mer i seg selv for å finne forklaringen på at tilliten til mediene stadig blir lavere. Det tror jeg er en god vei å gå for norske medier også. Dessverre tar det så altfor lang tid før spennende debatter finner veien over Atlanterhavet til Norge. Jeg tror likevel den kommer. For også her hjemme synes folk flest at mediene er blitt for arrogante, kyniske, skandaleorienterte og destruktive. Det mest tydelige tegnet på at leserne er misfornøyde er den stille boikotten av pressen i form av synkende opplags-og seertall. Dette er faktisk et vestlig fenomen.
James Fallows peker på at alle store amerikanske institusjoner som har feilet opp gjennom årene, alltid har lagt skylden på andre. Det amerikanske forsvaret var nær ved å bryte sammen etter Vietnamkrigen. Mange militære følte seg knivstukket i ryggen og la skylden for problemene på svake politiske ledere og utakknemlige landsmenn. De tre store bilfabrikantene i Detroit, som laget noen dinosauruser av noen biler, var helt uforberedt i 70-årene, da de møtte en plutselig oppgang i oljeprisene og sterk konkurranse fra Japan. De klaget på urettferdige oljeprodusenter i Midt-østen, reguleringskåte byråkrater i Washington og bilprodusentene i Japan.
Det var litt sannhet i disse klagene, sier Fallows, men den virkelige sannheten er at disse institusjonene først rettet opp fallet da de erkjente og korrigerte feil i sine egne interne verdier. På begynnelsen av 70-tallet hadde styringen av bilprodusentene gått fra car men , som var opplært til å skape og lage biler, til money men , som visste alt om kvartalsoverskudd og aksjer, men fint lite om hvordan biler skulle lages.
Den japanske konkurransen presset den amerikanske bilindustrien i kne. Den kom seg først på beina igjen da den satte car men til å styre igjen. I dag kan noen hver tenke seg å kjøpe en Chrysler. Også i Norge. Men det er altså ikke takket være the money men . Det amerikanske forsvaret ble også tvunget til selvransakelse. I tiåret etter Vietnam gikk det gjennom sin etikk mer dypt og ærlig enn noen annen amerikansk institusjon. Det korrigerte mye av det som var galt og gjenvant respekten. Ikke bare i USA, men faktisk også i Norge.
Mediene ( The media establishment ) er fortsatt i en benektende fase, skriver Fallows. Mange av dagens journalister er klar over at de og yrket deres blir presset i en retning som de ikke ønsker å gå i. Men de er ennå ikke i stand til å håndtere klager fra utsiden på en måte som gjør at reformprosessen kan ta til. Hvis noen klager på pressen over at den ikke er bevisst ansvaret for publikum, er første instinkt for mange journalister å rope: Pressefrihet! (First Amendment). Dette mener Fallows er den samme refleksive reaksjon som de militære hadde når de av andre ble kritisert for måten de gjorde jobben på. Rikets sikkerhet! (National Security) skrek offiserene og mente da at de hadde slått tilbake all kritikk. Fallows påpeker for øvrig at dersom du kritiserer reportere og redaktører for negativitet, får du alltid til svar at de reflekterer verden slik den er.
Det faller sjelden pressefolk inn at vi kanskje er blitt en del av eliten – av the establishment . At vi er blitt mer knyttet til verdiene til de mektige politikerne som vi dekker enn til interessene til det publikum som vi i utgangspunktet skulle tjene. På samme måte som lærere, soldater, sykepleiere, sier Fallows, gjør journalister en jobb som har en verdi som langt overstiger lønnen (neppe tilfelle i Norge. Forf. anm.). Når jobben gjøres godt, har mange mennesker fordeler av det. Når jobben gjøres dårlig, når de er uansvarlige og ikke bevisst sin makt, sprer ødeleggelsene seg i langt større omfang enn de kan se.
Alle organisasjoner lider når det som er best for den enkelte er dårlig for gruppen. At vi har fått stjerner innen journalistikken har medført at enkelte journalister har fått muligheten til å utøve makt, rikdom og prestisje i en grad som forgjengerne bare kunne ha drømt om. Denne nye personlige suksessen innebærer imidlertid et forferdelig avlat, ifølge Fallows. Jo mer prominente dagens stjernejournalister blir, jo mer tvinges de til å oppgi kjernen i den virkelige journalistikken; nemlig jakten på informasjon til publikums nytte. Virkningen av denne hestehandelen er størst på toppen av yrkespyramiden. Derfor er også konsekvensene så ødeleggende. De mest kjente og best betalte journalistene setter et eksempel som smuldrer opp kvaliteten på nyhetene. Dermed trues journalistenes krav på respekt hos publikum. Skaden går lenger, mener Fallows, fordi sunnhetstilstanden for hele det politiske systemet i lengden settes i fare på denne måten.
Norsk presse må gå i seg selv. Som den amerikanske. Det er en lang vei å gå: I hvilket annet land ville svogeren til lederen for regjeringspartiet kunne sitte som leder for landets viktigste nyhetsredaksjon, nemlig Dagsrevyen, uten at det ble kritisert og debattert av habilitetshensyn? Troverdighet er ikke et spørsmål om hvordan du selv oppfatter deg, men hvordan andre gjør det. Dessuten har vi fått altfor mange publishere som ikke kan journalistikk. Da blir det lett for både fagforeninger og politikere å få kontroll. Dette er faktisk et særnorsk problem.
Å gå i seg selv utelukker ikke kritikk av myndighetene når de begår overgrep. – Det er alltid en avveining mellom sikkerhet og ytringsfrihet, sa statsminister Gro Harlem Brundtland da hun ble konfrontert med kritikken etter Kina-besøket. Javisst. Det vet jeg som har bred bakgrunn fra både forsvar og presse. Det var langt verre å avveie disse hensynene under den kalde krigen på 80-tallet. At det tipper i feil retning nå i de mer fredelige 90-årene, er mer enn alarmerende. Ikke minst fordi statsministeren i slike situasjoner synes å glemme det som er opplagt for enhver leder, enten han eller hun er redaktør eller statsminister: Ansvar kan aldri delegeres. Bare myndighet. Stilles statsminister Gro Harlem Brundtland til ansvar neste gang det skjer overgrep mot ytringsfriheten her til lands, kan vi kanskje få slutt på den bekymringsfulle utviklingen. På ansvarspulveriseringen. Det forutsetter i så fall en våken og modig presse. Som tør der andre tier.

25.01.13

Beklagelsen

Jens Stoltenberg har kommet seg til Akershus festning, men ikke i riktig ærend. Hva Stoltenberg skulle ha beklaget er at han selv har medvirket til massedrap på norske ungdommer. Å beklage et massemord i fortid er bare kamuflasje for hva han i virkeligheten har medvirket til i vår tid. Som i prinsippet er en like stor forbrytelse mot menneskeheten.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10076913
Stoltenberg sier unnskyld til norske jøder – VG Nett »
(VG Nett) Statsminister Jens Stoltenberg beklaget i dag behandlingen norske jøder fikk under andre verdenskrig.

25.01.13

Mye å rydde opp i

Det er mye å rydde opp i innen det norske politiet i dag også. Det er ikke bare under krigen at politiet har stilt opp og gjort som herrefolket har bedt om og medvirket til forbrytelser. Du kan bli stemplet som jøde på mange måter også i våre dager. Hvis det blir gjort sofistikert nok.

Nazistene var i Norge i fem år, kommunistene i Moskva har hatt den virkelige makten her i over 70 år og selv om det utad er skjedd et hamskifte, er knyttneven den samme gamle, og makten av i dag i Moskva benytter like mye nyttige idioter innen det nasjonale politiet som makten i Berlin en gang gjorde.

At fortiden er ille, utelukker ikke at nåtiden kan være like ille og langt verre å håndtere. Fordi ondskapen er så mye bedre fordekt. Særlig når Norge har en regjering som fordømmer mord på jøder for å skjule medvirkning til massedrap på egne ungdommer som skulle hatt livet foran seg. Jens Stoltenberg vet hva han gjør. Han gir i virkeligheten like mye blaffen i jøder som han gjør i deg og meg. Stoltenberg skal berge seg og sine. Behovet blir mer og mer akutt. For mange toppfolk.

Jeg har omtalt tidligere politimester Olav Sønderland i Stavanger, frimurer og nå benyttet til å kamuflere den russiske bedragoperasjonen med terror innlagt. Som leder av Politidirektoratets evalueringsutvalg etter 22. juli. Å si at det ikke ble gjort feil, maskerer at politiet ble villedet under den kritiske operasjonen 22. juli. Bevisst bedrag.

Å maskere virkeligheten gjør Sønderland sammen med en annen frimurer, tidligere sjef for den militære etterretningen, general Torgeir Hagen, som sitter i kommisjonen som alle tror har fått i oppdrag å granske hva som skjedde 22. juli i fjor, men som i virkeligheten ikke har fått et slikt mandat. Det er bare skapt en illusjon om det.

Når en av politimester Sønderlands medarbeidere i politiet i Stavanger uttaler seg om habilitet, må jeg nesten trekke på smilebåndet. De russiske hemmelige tjenestene fikk stort sett gjøre hva de ville med meg mens jeg oppholdt meg i Stavanger. Kriminalsjef Bjørn Andersen løftet ikke en finger, selv om jeg forsøkte å få politiet til å forstå, og hadde han løftet en finger, ville Olav Sønderland som politimester snart ha fått den ned igjen. Norge kan ikke ha slike folk i politirekkene. Olav Sønderland kom fra politimesterstilling i Bodø. Det er en viktig by for Forsvaret.

Alt henger sammen med alt. Du må bare finne fram til den virkelige konteksten først. Det er ikke mye hel ved i Norge.

Etter så mange år med Moskva ved den innerste og virkelige makten.

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/rogaland/1.7971221

Har du en mening?