Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: To tog og en tvekamp

Publisert den 13.12.2012 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver 3. uke på baksiden av Morgenbladet.

To tog og en tvekamp

Mandag gikk et revansjens tog gjennom Oslos gater.

Det handlet om fred. Om et krigsherjet kontinent som gjennom samarbeid og kompromiss bygget en bedre fremtid. Om forsoning mellom to tidligere erkefiender. Og, selvfølgelig, om å få flere folk i toget enn motparten.

Det ble hvisket og sagt halvhøyt i mandagens fakkeltog, dels med skøyeraktige smil, men ikke mer enn at alvoret kunne skimtes bak. Da 2000 mennesker samlet seg i Oslos gater for å hylle fredsprisen til selveste Den europeiske union, skulle det handle om absolutt alt annet enn Norges forhold til EU, absolutt alt annet enn våre to nei – våre to så uendelig bitre nei til Europa og våre naturlige allierte og et helt kontinent og alt som smaker av verden der ute og ekte kultur. Men EU-kampene og sårene etter dem hvilte tungt over de to tusen sjelene som trasket med fakler i hånd gjennom Oslos gater i bitende kulde. Dette var et bitterhetens tog, men også et revansjens tog. EU-tilpasning, EØS-avtale og flinkeste tilpasningsgutt i klassen til tross, tapet i 1994 var et tap, og det viktigste på mandag var – tross alt – å være flere enn dem som hadde samlet seg dagen før.

Den en gang så mektige nei-siden, de som bare ved hjelp av et par løpesedler med «nei til union» og «ja til sjølråderett» kunne samle titusenvis av mennesker i hovedstaden, var redusert til noen hundre mennesker, hvorav Norges Kommunistiske Parti fikk mest oppmerksomhet. Også toget «EU ingen verdig vinner» understreket gang på gang at dette ikke handlet om Norges forhold til EU. De lurte ingen, i hvert fall ingen av dem som gikk i tog dagen etter. De understreket også at dette ikke handlet om Norge og EU, men lurte heller ingen, i hvert fall ingen av dem som gikk i tog dagen før.

Timingen for fredsprisen og spørsmålet om hvorvidt EU skapte freden eller freden skapte EU til side, tildelingen ville i norsk kontekst aldri ha kommet unna den verkende byllen som EU-debattene har vært. Ukene etter fredspriskunngjøringen minnet oss om det. Vi behøvde ikke grave nye skyttergraver, de gamle var allerede klare. Bare å børste bort litt støv og så vips! Vi ble minnet om hvor sterke EU-debattene har vært i Norge og hvor berørte både tilhengere og motstandere var og er. Vi er vant til å assosiere EU-motstand med idealisme og sterkt følelsesmessig engasjement, men mandag kveld ble jeg minnet om hvor sterke følelsene var også på ja-siden. Argumentene for EU var kanskje praktiske – økonomi, arbeidsplasser, handelstilgang, innflytelse – men de bygget alltid på en dypere følelse av at et nei til EU var et nei til noe mer, et slags nei til Europa, et slags nei til det kontinentet vi naturlig hører hjemme på.

Det var vanskelig for meg å forstå det i 1994 da jeg ble politisk aktiv, med to lærerforeldre i rekkehus i Porsgrunn følte jeg meg aldri spesielt nær styringseliten, for å si det forsiktig. Men i ettertid er det umulig ikke å se EU-avstemmingene som et nederlag for det vi kan kalle styringseliten i Norge. Ikke i den betydning at bare styringseliten var EU-tilhengere – langt ifra – men fordi ledelsen i de største partiene, de store arbeidstager- og arbeidsgiverorganisasjonene og de fleste større aviser i så stor grad sluttet opp om EU-medlemskap.

Det er kanskje disse to trekkene som gir EU-debatten dens følelsesmessige sprengkraft, og som gjør at to tog i forbindelse med en fredspris nesten 20 år etter vår siste EU-avstemning, blir et slags takk for sist til motparten: De idealistiske argumentenes forrang fremfor de praktiske, og det at seieren føles så skjør og tapet føltes så ufortjent.

Det ble et pussig avbrekk fra en politisk hverdag hvor dårlige nyheter fra Europa avløses av nye dårlige nyheter, mens utenforlandet Norge er en oase av velstand og lav arbeidsledighet. EU-debatten er så død at selv Europabevegelsen ikke lenger vil være en kampanjeorganisasjon for norsk medlemskap. At Europa har hatt godt av fredsprosjektet EU er jeg nokså sikker på, at Norge behøver medlemskap vakler selv de mest overbeviste i troen på. Men la oss ikke glemme det viktigste. Vårt tog var større enn deres.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

26.08.15

February 8, 2010 at 3:16 amHi there! According to our knowledge, the Alexa Traffic Rank mreusae traffic simple concept of providing user relative to the popularity of the Web, not reliability. Many Webmasters have exploited a simple algorithm of Alexa to get a high ranking quite easily. In the field of web promotion indicators Alexa did not say anything to flow out, as our index of Google Page rank is more important than many. Its assessment of the reliability and dissemination of information that Web site and will bring more potential customers. When a high Google PageRank, the higher will be the Traffic Rank consequences. The blog is absolutely fantastic. Lots of great information and inspiration, both of which we all need so I add you on my site. Thanks. Reply

Har du en mening?