Abonner via RSS eller E-post

Kommentariatets diktatur

Publisert den 06.12.2012 i Blogg

Jeg holdt foredrag for kringkastingsrådet i dag. Rådet streamer sine møter så du kan følge med på de gode menn og kvinner som blant annet behandler klager på NRK. Jeg var invitert til å snakke om kommentarjournalistikk basert på denne artikkelen jeg i sin tid skrev sammen med Audun Lysbakken.

Dette er manuset mitt, delvis stikkord, delvis utskrevne poeng:

Kommentariatets diktatur 2012

Utgangspunktet er artikkelen Kommentariatets diktatur, skrevet i samarbeid med Audun Lysbakken, som stod på trykk i Samtiden i 2008. Det var en spissformulert analyse av et fenomen som hadde vokst frem, nemlig den utstrakte bruken av kommentatorer.

Et utdrag:

«Kyrre Nakkim er norsk politikks Mini Jakobsen. Som redaktør for NRKs politiske avdeling har han ansvaret for redaksjonen som har gått lengst i å dyrke kommentatorenes rolle som «eksperter på politikk», de som kan gi den «sanne» versjonen av hva som foregår og dermed er i stand til å hjelpe den jevne seer med å forstå hva politikerne sier. Akkurat slik Mini analyserer spillere og slakter trenere på Fotball-Xtra. Kommentariatets diktatur oppstår når kommentatorene skal tolke stadig flere innslag på TV og radio, og til slutt komme med innslagets fasit. Spørsmålene de får er gjerne av typen: «Politisk redaktør Kyrre Nakkim, hva er det Lars Sponheim ønsker å oppnå med dette utspillet?». Og Mini svarer villig vekk, slik at ingen er i tvil om at han har fri tilgang til Lars Sponheims innerste tanker.»

Jeg har ikke skrevet så veldig mye annet (bortsett fra en bok om ideologi) som jeg fortsatt blir invitert til å snakke om fem år senere. Det er egentlig ganske pussig, for den gang da mente samtlige kommentatorer at dette var bråkjekt, på ingen måte i nærheten av å treffe mål, og, i følge Arne Strand, et forsøk på å styre pressen. En kommentator sendte en melding og mente vi var inne på noe, men sa det aldri offentlig. Det var ikke Kyrre Nakkim.

Generelt om journalistikken: Norsk politikk er mer mediedrevet enn i mange andre land. Liten dekning av hendelser, desto større dekning av innsalgssaker, spill eller det mediene mener er interessant. I norsk journalistikk oppfattes dette som en god ting, som at man ikke har den underdanige respekten for politikerne som i andre land.

Generelt: Mindre dekning av vanlige saker, mindre forståelsesjournalistikk en hva mange tror. Valgkamp særlig domineres i stadig større grad av enkeltsaker, avsløringer…

La meg slå fast:

Jeg er tilhengere av kommentatorer. Jeg mener vi trenger analyse, noen som kan forklare kompliserte sammenhenger – eller meningskommentatorer som vi finner i avisene. Hva er så problemet?

  1. 1.       FØRST INNHOLDET; Kommentariatet bidrar til å forsterke ”synsebølger”

       Flokkmentalitet:

 Pia Martine Wold, masteroppgave fra UiB om kommentatordekningen av Erna Solberg:

«Denne oppgaven beskriver hvordan kynisme og flokkmentalitet preget kommentarjournalistenes avisomtale av Høyre–‐leder Erna Solberg under stortingsvalgkampen i 2009.»

Ikke bare LAR kommentatorene seg styre av flokkmentalitet, hun illustrerer tydelig at svært få kommentatorer gjør det basert på grundige analyser av tall, den politiske situasjonen osv. De konstaterer: Hun får det ikke til, ergo får hun det ikke til. Det interessante med 2009 er at det snur – trolig etter en kommentar fra Martine Aurdal – og da er snuoperasjonen nesten like irrasjonell. Plutselig går pendelen i en annen retning, og det kraftig. 

Kommentatorer bidrar sterkt til dette, blant annet gjennom opphausing av egne målinger (hederlig unntak i dag). MEN – og dette er viktig – etter hvert som nettet blir viktigere, vil det bli vanskelig å satse på at folk bare får nyhetene fra en kilde.

       ”Ekspert”-veldet (mindre aktuelt i NRK): Tendensen til at eksterne ”eksperter” eller kommenatorer får komme med analyser som det trolig ikke ville vært journalistisk dekning for. Et eksempel kan være kommenatoren på NRK 22. juli som slo fast at dette var islamistiske ekstremister – det var trolig, vi trodde det alle, men det var vel en grunn til at NRK ikke slo dette fast journalistisk.

       At man kommenterer form, ikke innhold. FORSTÅR at noe er TV-vennlig. Men kjedelig, traust, grå etc. kan også være trygg, solid, til å stole på osv. Derfor bør det politiske innholdes settes høyere – også for å bryte gjennom muren av retorikk.  

2.       BRUKEN av kommentatorer

Problemet er bruken av kommentatorer, særlig i NRK.

La meg ta et eksempel: Statsministerduell mellom Stoltenberg og Solberg. Fin debatt. Så snur programlederen seg til kommentatorpanel ledet av Nakkim og spør: Er det mulig å utrope en vinner?  – Altså, man skal utrope en vinner av debatten, der og da, kun kommentatorkorpset. Kommentatorene presses dermed helt inn i debatten, de blir selv en del av debattformatet, en slags overdommere som kan komme med fasitten til slutt. 

       En gylden regel synes jeg er at kommantatoren ikke bør tillate seg mer enn det det er journalistisk dekning for.

       En ting er at kommentatorene her presses inn i selve debattformatet, de blir en del av programmet – ikke klart adskilt i en egen sekvens.

     Annet er at det i stor grad er form og spill som diskuteres. Det er viktig, men er det så viktig som plassen som gis tilsier? Hvor er den spisse analysen av politikkens innhold?

     Et annet spørsmål er hvorvidt de som sitter der er samme type kommentatorer? Det er forskjell på Marie Simonsen som har en klar agenda, og Magnus Takvam. Noen kommentatorer er mer analyserende, andre har meninger. Burde man i større grad være ærlig på det? Og dermed forsøke å balansere sine paneler? For den saks skyld: Hvorfor kan man ikke like godt ha kommentatorer som er klart politiske, hvis man først ønsker den slags.

NRKs spesielle rolle:

Jeg kjøper ikke myten om ARK – selv om det er sjelden dere stiller spørsmål ”fra høyre”. F. eks. lisensfinansiering. Eller skattelette—hvorfor er det så lite (fredrik Solvang)

NRK bør holde seg unna meninger, ta stilling osv.

Enorm tillitt – det er sant om det kommer i NRK. Derfor er også formatene for kommenatorene viktige – hvordan passer de inn i programmet? Er de enestemmer eller en del av en gruppe?

Våre råd i 2008:

1. Avskaff kommentariatets diktatur.

La oss få færre ekspert-journalister som

skal gi folk sannheten med teskje.

2. Kast terningene – i søpla.

3. Lag flere typer nyhets- og debattprogrammer.

Også i Norge må det være

rom i eteren for debatter med tid og

mulighet for lengre resonnementer og

mer komplekse problemstillinger.

4. Gjenreis folkeopplysningen. Lag flere

tv-programmer og tabloid-oppslag som

handler om politiske saker og hva partiene

mener om dem, ikke om politikere

og spillet dem i mellom.

5. Bidra til å synliggjøre politiske forskjeller.

Slutt å si: «Politikerne mener

at …» eller «Stortinget vedtok at … »,

og si fra om hvem som faktisk mente

hva. Slik kan media bidra til å gjøre

politikken tydeligere.

Lag mer mediedebatt i mediene. Det

er på tide at journalistene utvider sitt

mandat for maktkritikk til også å være

kritisk til andre journalister.

7. Mer bevisste politikere. Vi vil på

ingen måte frita oss selv for ansvar.

Bedre debattformer stiller også høyere

krav til oss som skal delta. Debatter

med sterkere saklighet og vesentlighet

er avhengig av politikere som blir

flinkere til å treffe ballen før mannen,

snakker mindre om snøen som falt i

fjor og blir mer opptatt av gode argumenter.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?