Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Ordet ble kjød

Publisert den 02.11.2012 i Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Denne gangen om Barack Obama.

Ordet ble kjød

Barack Obama skulle endre amerikansk politikk. Så endret politikken ham.

Av Torbjørn Røe Isaksen

For fire år siden stod jeg sammen med hundretusenvis av mennesker i Chicago, Illionois. Så sterk var magien til mannen som nettopp hadde vunnet presidentvalget, at i tillegg til mengden innenfor gjerdet, fulgte et enda større antall seiersfesten på storskjermer rundt Grant Park. Endelig hadde USA lagt sin største skamplett bak seg og valgt sin første svarte president. Men det var mer!

Barack Obama ble ikke valgt for å bøte på USAs dårlige samvittighet. Han bygget sitt kandidatur først på motstand mot krigen i Irak, så på et kraftfullt budskap om  behovet for forandring, Change. Med to kriger og en økonomi i fritt fall, var amerikanerne like nervøse som Woody Allen i hvilken som helst av hans filmer: Det var behov for en kollektiv terapisesjon, og Obama var psykologen. Han mobiliserte noe av det beste og mest pompøse i amerikansk politisk tradisjon: Den uimotståelige optimismen, troen på at morgendagen alltid kan bli litt bedre enn gårsdagen. Obama personifiserte den amerikanske eksepsjonalismen både med sin egen historie og sin retorikk. Bare i Amerika! Han spilte ikke så mye på motsetningene – religion, etnisitet, økonomi, politiske skiller – som han gav inntrykk av å overskride dem.

Fire år etter er bildet et annet. Barack Obama er blitt en helt vanlig politiker. Ordet er blitt kjød og har tatt bolig blant oss. De idealistiske, store drømmene kan fortsatt skimtes i slagordet ”Forward!”, men i det store og det hele fører Obama en negativ kampanje mot Mitt Romney og republikanerne. Temaet for kampanjen er de økende forskjellene i USA og det faktum at de rikeste på toppen klarer seg stadig bedre, mens vanlige folk sliter. Problemstillingen er høyst reell. USA burde være opptatt av stagnasjon i middelklassen og av en økonomi som ikke lenger kan bære den myteomspunnede amerikanske drømmen. Samtidig er kampanjen langt mer partipolitisk – og venstrevridd i amerikansk forstand – enn noen presidentkampanje fra Demokratene jeg kan huske. I Bill Clintons velmaktsdager handlet det også om middelklassen, men i de bekymringsløse 90-årene var ”æraen for den store staten over”, som Clinton sa, og tanken var fortsatt at tidevannet løfter alle båter.

Det fremste kjennetegnet på Obamas kampanje er likevel ikke det politiske budskapet, men de harde personangrepene.

Å drive kontrastreklame, eller sverting av motstanderen, er vanlig på alle sider i amerikansk politikk, men i utgangspunktet behøver ikke en president som er populær og som i velgernes øyne har levert resultater, å bruke sin tid på å knuse motstanderens troverdighet.  Clintons gjenvalgskampanje i 1996 var positiv, likeså Ronald Reagans gjenvalgskampanje i 1984. George W. Bush’ i 2004 var det ikke. Ei heller Obamas i år. Tidlig tegnet kampanjen  et bilde av  Romney som en grådig og fjern kapitalist uten forståelse for vanlige amerikanere. ”Mitt Romney – ikke en av oss!” som en av reklamene sier. Og presidenten følger opp i sine taler.

Obamas første periode har slett ikke vært dårlig. Han brukte mye energi på å få gjennom sin helsereform i en periode hvor mange mener han burde konsentrert seg utelukkende om økonomien. På den annen side har behovet for helsereform vært skrikende i mange år, det har politikere både til venstre og høyre sett. Den økonomiske krisen er langt fra over, men administrasjonen bidro  trolig til å hindre en total kollaps. Utenrikspolitisk har Obama lagt fra seg den litt naive troen på at store taler og programerklæringer kan endre USAs plass i verden, men også oppnådd klare seire, som tilbaketrekningen fra Irak og drapet på Osama bin Laden.

Men mye tyder også på at Obama er dårligere til å styre enn til å drive kampanje. Journalistlegenden Bob Woodward beskriver i sin nyeste bok The Price of Politics, presidenten som svak og ute av stand til å utøve makten sin i møtet med den republikanske majoriteten i Kongressen. Ikke bare på høyresiden, men også blant uavhengige velgere, er Obamas stjerne falmet. Hvis han vinner på tirsdag – som han fortsatt ligger an til å gjøre – er det fordi han mobiliserer sine kjernevelgere. Kampanjestaben vil juble, men folket vil være like polarisert som tidligere. Det er kanskje slik det må være, men det virket ikke slik i 2008. Så fikk altså kynikerne rett igjen.

 

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

17.11.12

Miska,mne sa toto iste stalo v restike tu u nas v Nitre..objednala som si jedlo,pri krotom bolo nutne pouzivat aj ruky,tak mi tuto misku s vodou a s citronom doniesli este pred jedlom,a nechali na stole,nech si mozem rucky umyt aj po jedle:)tiez som prv zostala zaskocena,ze co-to,ale nastastie mi zaplo:)kiez by u nas taketo sluzby boli aj v inych restikach,nie len v tych «high-end»….

19.11.12

Spennende og relevante battekrninger, Stine!Sve6rt mye av innholdet er klokt og velformulert.Jeg er likevel ikke sikker pe5 om jeg kommer til e5 stille pe5 seminar i bar overkropp eller med spesielt glamorf8s pe5kledning med det ff8rste, og det har flere e5rsaker enn engstelse for sme5 pupper eller lav temperatur;- se5 lenge menn e5pner siklefunksjonen og lukker f8rene ne5r de ser pupper vil mitt presumptivt vesentlige faglige bidrag kunne bli skadelidende- se5kalt glamorf8s pe5kledning for kvinner har en lei tendens til e5 ve6re ensbetydende med et eller annet man knapt kan bevege seg i (trange skjf8rt, trange sko med hf8ye he6ler osv) og kan dermed lett fungere hemmende og kontrollerende i seg sjf8l- den samme typen pe5kledning assosieres dessverre av mange med stripping og prostitusjon, og det er mange av oss som ikke er komfortable med slike assosiasjonerDet betyr IKKE at jeg f8nsker e5 ve6re usynlig eller kjf8nnslf8s i hf8yhalsa genser og mf8rk drakt, men at jeg f8nsker e5 trives med det jeg har pe5 meg, og at jeg vil unnge5 at innpakninga ste5r i vegen for budskapet.Og se5 kan vi jo pynte oss til festen etterpe5

Har du en mening?