Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Heia den som taper

Publisert den 22.11.2012 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Heia den som taper

Før handlet politikk om å vinne historien. Nå handler det tilsynelatende om å vise hvor mye man har tapt.
 
Noen må skjære gjennom. Noen må erklære seier, om enn bare i denne runden.

«Det er arbeidsklassen som skal bli historiens seierherrer, glunt, også her i landet.. det er vi fattige jævler som skal arve bruket – skjønna du det?»

I Roy Jacobsens Seierherrene ser vi Norges klassereise gjennom en families ferd fra karrige Helgelandskysten til en boligblokk i hovedstaden. Den gang handlet politikken om å ha rett og få rett, om å vinne kampen og å nyte seieren. Nå krangles det så busta fyker om hvem som egentlig har tapt, og jo mer man har tapt, jo bedre er det, tilsynelatende.

I kjølvannet av Asle Tojes nye bok Rødt, hvitt og blått. Om demokratiet i Europa, har debatten ikke bare handlet om hvorvidt professor Thomas Hylland Eriksen egentlig eksisterer (basert på stemmevolum og tempo, er svaret et ubetinget ja) og om hva som skjer med et Europa i krise, men om hvem som egentlig har tapt kulturdebatten og den politiske kampen de siste tyve årene.

Jeg har ikke lest Tojes bok, men basert på omtalen virker han ganske overbevist om at det konservative prosjektet og nasjonalstaten har tapt, om ikke i folket, så i samfunnseliten. Ifølge boken er det en «elitekonsensus» om at Norge skulle lede an i «den antatt uunngåelige prosessen mot en ny, postnasjonal verden». Toje har nok støtte folkedypet, hos alle dem som ikke er pervertert av fransk teori og venstreradikalisme. Men elitene – der hvor makten egentlig sitter – de har turet frem som før, upåvirket av Toje og andre konservative kritikere, undertegnede inkludert.

Men, vent! Hvis Toje har tapt, må jo det bety at de har vunnet! «De» i denne sammenhengen er de postnasjonale, globaliseringspositive, postmodernistiske tenkerne som på 1990-tallet ynglet i norsk akademia og offentlighet. Men denne seieren vil de så absolutt ikke vedkjenne seg. Snarere tvert imot. Det er, skriver Morgenbladets egen husglobalist Sten Inge Jørgensen i forrige utgave, «en konsensus som har gått meg fullstendig hus forbi». Han går ut av sitt gode skinn for å beskrive hvor liten, hvor ubetydelig, hvor latterliggjort hans egen gruppe var og fortsatt er. Triumviratet er ikke Hylland Eriksen, Iver Neumann og Jørgensen, men snarere Jon Hustad, Nils Rune Langeland og Halvor Fosli, representanter for det såkalte Facebook-høyre. Men vil så de ha seieren? Trolig ikke.

Godeste Hustad har i høst ledet et tv-program der hans egen opposisjonstilværelse var grunnleggende premiss. Hvis Halvor Fosli mener noe som helst går i riktig retning, er det vanskelig å oppdage for de av oss som følger ham på sosiale medier. Nils Rune Langeland er, føler jeg meg overbevist om, en ikonoklast av natur.

Det er som om alle har lært av SVs regjeringsdeltagelse: Dyrk nederlag og skjul for all del dine seire.

I politikken ser vi noe av det samme utspille seg. Selv om norsk innvandringspolitikk er blitt gradvis strammere de siste årene, har jeg ikke registrert at Fremskrittspartiet har tatt på seg æren for det. I stedet høres det ofte ut som om innvandringspolitikken bare blir mer og mer liberal – fri inngang til verdens rikeste land! – og Frp har hatt nøyaktig null innflytelse over norsk politikk. Når Høyre beveger seg forsiktig mot litt mindre liberalistisk og litt mer moderat retorikk, er det ingen på venstresiden som jubler. I stedet later de som om Høyre ikke har endret seg en tøddel siden 1930-tallet, og ingen kamper egentlig er vunnet. På deler av høyresiden tar man i mot det lyserosa, stoltenbergianske Arbeiderpartiet på samme måte – ikke som en seier for høyrebølgen og liberale ideer, eller som slutten på sosialdemokratiet som ideologisk idé, men som om partiet fortsatt la planer i skjul for å gjeninnføre fjernsynsmonopolet og sette toppskatten opp til 70 prosent.

Noen må skjære gjennom. Noen må erklære seier, om enn bare i denne runden av de uendelig mange vi vil oppleve i løpet av vår levetid. Pendelen kan (og vil) selvfølgelig snu igjen, men fasiten er at akkurat nå, tror jeg, er det Tojes konservative ideer som er på offensiven, likesom de venstreliberale ideene dominerte 90-tallet. Derfor sier jeg det ingen andre later til å ville si: Vi vant! … i hvert fall denne lille runden.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?