Abonner via RSS eller E-post

Israel styrker Hamas?

Publisert den 20.11.2012 i Blogg

Det er selvfølgelig hjerteskjærende å se bildene fra Israel og Palestina akkurat nå, både israelske familier som lever med frykten for at bomber skal ramme — bomber som sendes med den ene hensikt å spre frykt — og bildene av palestinske familier som mister sine kjære fordi israelerne bommer på målene. Like fullt må vi også se konflikten som noe mer enn en humanitær katastrofe. Det er også et storpolitisk spill, et forsøke på å teste ut hva slags dynamikk som finnes i regionen etter den arabiske våren. Selv om Israels militære styrke er overlegen, er det mye som tyder på at det lille landet taper på andre fronter:

Den gode nyheten først. Foreløpig ser det ut til at Egypts president Morsi har klart sin første, store utenrikspolitiske prøve. I følge egyptiske kilder er en våpenhvile i emning. Morsi ser ut til å ha håndtert både hjemlig opinion, støtten til Hamas og samtidig klart å holde på freden med Israel. En våpenhvile vil være en utenrikspolitisk seier for Egypt og gi grunn til svært varsom optimisme på vegne av landet.

Utfordringene mellom Israel og Tyrkia er langt vanskeligere. Landene har tidligere vært nære allierte, også militært, men under statsminister Bibi og president Erdogan har forholdet blitt gradvis verre. Tyrkias ambisjoner i regionen bidrar også til at landet nå bruker svært kraftig språkbruk mot Israel. Erdogan kaller landet en «terroriststat».

Det er heller ikke åpenbart for meg hva Israel ønsker å oppnå fra palestinsk side. Jeg forstår selvfølgelig at de vil ha slutt på bombingen, men det er vanskeligere å forstå hvordan en eskalering av konflikten skal bidra til å  nå langsiktige israelske mål. Som New York Times skriver i dag, vil konflikten kunne bidra til å styrke Hamas og svekke de allerede svake palestinske selvstyremyndighetene. Abbas er i ferd med å bli et politisk spøkelse. Med andre ord kan Israel bidra til å styrke de radikale og svekke de moderate kreftene på palestinsk side. I så tilfelle kjøper man seg kortvarig trygghet på bekostning av langvarig stabilitet (selv om det selvfølgelig kan hende Israel vurderer dette annerledes, for eksempel at det i praksis er lettere å håndtere et Hamas i Gaza som kan «styres» militært). Et interessant innspill i så måte er en kommentar av Mossads tidligere sjef i gårsdagens Financial Times: Israel kan ikke kompensere for en manglende Gaza-strategi med militære virkemidler.

 

 

Del på Facebook | Del på Twitter

4 Kommentarer

Leif Knutsen

20.11.12

Dette skrives litt i all hast (må gjøre det folk betaler meg for å gjøre, også), men jeg har et par kommentarer:

– Man skulle håpe at den israelske regjeringen etter hvert har fått med seg at man aldri skal starte en militær operasjon uten 1) klare og spesifikke taktiske målsetninger (f.eks. ødelegge 80% av rakettarsenalet, osv.); betingelser for våpenhvile; og en realistisk politisk «end game». Jeg tror nok at det finnes fløyer i den nåværende regjeringen som har oppfattet dette, men om de har ført frem overfor Netanyahu tør jeg ikke være sikker på. Jeg er ikke videre imponert av ham, for å si det pent.

– Det jeg har lest, er at Israel slett ikke vil knekke Hamas, men overbevise dem om at den konfrontasjonelle linjen er nytteløs. Det gjøres delvis ved å demoralisere Hamas-ledelsen selv og delvis ved å demonstrere overfor befolkningen i Gaza og verden forøvrig (for eksempel Egypt) at Israel har vilje og evne til å gå hardt til verks. Spørsmålet mitt blir da om Israel setter Hamas i et hjørne som de ikke kan komme ut av, eller om det blir plass til en «ærefull» endring i politikken. Det er kanskje for mye å forvente at Hamas umiddelbart gir opp det utrykte målet om et teokratisk og (stort sett) jødefritt, samlet Palestina, men målet er nok å tvinge dem til å bli veldig, veldig pragmatisk. Men jeg tror et Gaza i anarki er noe av det siste Israel ønsker.

– Det globapolitiske her går også ut på å avskrekke Hizballah og Iran fra å vurdere rakettangrep mot Israel. Du kan være sikker på at de vurderer den militære effektivteten på en helt annen måte enn norske synsere gjør: de ser at den er uhyre presis, effektiv, og ødeleggende mot militære mål, og svært skånsom mot de sivile skjoldene Hamas og Hizballah benytter seg av.

– Det er også interessant hva Hamas har i tankene. De vet utmerket godt at Israel ikke vil godta at de ruster opp et nytt (og bedre) rakettarsenal, men samtidig vil de neppe gå med på en total avvæpning. Hvis Egypt skal åpne Rafah slik Hamas ønsker, vil nok også Egypt – i det private – insistere på at Hamas slutter med å opptre som en regional militærmakt.

– Den beste løsningen etter mitt skjønn er at Egypt simpelthen overtar og annekterer Gaza. Tror det var det Karin Abraham også var inne på nylig.

Les forøvring http://www.timesofisrael.com/what-is-the-hamas-endgame/

Leif Knutsen

20.11.12

Dette skrives litt i all hast (må gjøre det folk betaler meg for å gjøre, også), men jeg har et par kommentarer:

– Man skulle håpe at den israelske regjeringen etter hvert har fått med seg at man aldri skal starte en militær operasjon uten 1) klare og spesifikke taktiske målsetninger (f.eks. ødelegge 80% av rakettarsenalet, osv.); betingelser for våpenhvile; og en realistisk politisk «end game». Jeg tror nok at det finnes fløyer i den nåværende regjeringen som har oppfattet dette, men om de har ført frem overfor Netanyahu tør jeg ikke være sikker på. Jeg er ikke videre imponert av ham, for å si det pent.

– Det jeg har lest, er at Israel slett ikke vil knekke Hamas, men overbevise dem om at den konfrontasjonelle linjen er nytteløs. Det gjøres delvis ved å demoralisere Hamas-ledelsen selv og delvis ved å demonstrere overfor befolkningen i Gaza og verden forøvrig (for eksempel Egypt) at Israel har vilje og evne til å gå hardt til verks. Spørsmålet mitt blir da om Israel setter Hamas i et hjørne som de ikke kan komme ut av, eller om det blir plass til en «ærefull» endring i politikken. Det er kanskje for mye å forvente at Hamas umiddelbart gir opp det utrykte målet om et teokratisk og (stort sett) jødefritt, samlet Palestina, men målet er nok å tvinge dem til å bli veldig, veldig pragmatisk. Men jeg tror et Gaza i anarki er noe av det siste Israel ønsker.

– Det globapolitiske her går også ut på å avskrekke Hizballah og Iran fra å vurdere rakettangrep mot Israel. Du kan være sikker på at de vurderer den militære effektivteten på en helt annen måte enn norske synsere gjør: de ser at den er uhyre presis, effektiv, og ødeleggende mot militære mål, og svært skånsom mot de sivile skjoldene Hamas og Hizballah benytter seg av.

– Det er også interessant hva Hamas har i tankene. De vet utmerket godt at Israel ikke vil godta at de ruster opp et nytt (og bedre) rakettarsenal, men samtidig vil de neppe gå med på en total avvæpning. Hvis Egypt skal åpne Rafah slik Hamas ønsker, vil nok også Egypt – i det private – insistere på at Hamas slutter med å opptre som en regional militærmakt.

– Den beste løsningen etter mitt skjønn er at Egypt simpelthen overtar og annekterer Gaza. Tror det var det Karin Abraham også var inne på nylig.

Les forøvrig http://www.timesofisrael.com/what-is-the-hamas-endgame/

18.08.13

Isaksen, du beskriver de 2 partene i konflikten som «Israel og Palestina». Jeg blir litt forvirret av dette. Israel er en kjent stat i Midtøsten, men hvor er «Palestina»? Mener du den historisk Palestina område på begge sider av Jordan elven? Eller den engelsk Palestina mandat område? Eller Vest Palestina (Vest for Jordan elven? Eller områdene Judea, Samaria og Gaza? Så vidt jeg vet så finnes det INGEN stat i dag som heter Palestina, og det har aldri vært en slik stat før. Så hvilke «Palestina» skriver du om? Er det fantasistaten som er beskrevet her http://wp.me/pofyQ-fV

torbjorn

18.08.13

Jeg gjør det med vilje. Palestina finnes selvfølgelig ikke som stat, men jeg referer til Gaza og Vestbredden som Palestina.

Har du en mening?