Abonner via RSS eller E-post

Politisk bli-ny

Publisert den 02.10.2012 i Blogg

Jeg har skrevet en liten snutt i Dagsavisen om politiske bli-ny-prosesser. Denne posten er bygget på den snutten.

Med jevne mellomrom kommenterer avisene at bestemte partier har gått gjennom en slags politisk bli-ny-prosess. Det hadde vært mer oppsiktsvekkende om partiene aldri endret seg.

På 1970-tallet la Høyre en strategi for å bygge ned motsetningene til arbeidstakergruppene og markere seg som den vanlige manns forsvarer mot et radikalisert sosialdemokrati. Ti år senere svarte Arbeiderpartiet med en modernisering og frihetsdebatt som ga et revitalisert og styringsdyktig parti gjennom 1990-tallet. Politiske partier lever ikke i glassboller, og det ligger i deres natur å søke makt. I 1997 gjorde Tony Blair det samme i Storbritannia. Han skapte Nye Labour, og fremstod som så sentrumsvennlig at Margaret Thatcher kalte ham «my finest achievement».  Men før det svarte Toryene med New Labour – New Danger.

I moderne tid er den mest kjente bli-ny-prosessen Bill Clintons New Democrats fra 1992. Jeg skrev om dette i en artikkel i Morgenbladet i 2006. Sitatet som innleder denne valgreklamen er fantastisk. «They’re a new generation of Democrats, Bill Clinton and Al Gore, and they don’t think the way the old Democratic Party did used to». Clinton driver altså delvis valgkamp ved å distansere seg fra sitt eget parti!

(Anbefaler for øvrig den fantastiske nettsiden Livingroomcandidate.org !)

Etter min mening er det første og viktigste utgangspunktet for slike «omlegginger» banalt: Verden endrer seg, politiske partier må endre seg i takt med tiden – de må gjøre det Tryggve Bratteli sa var svaret på hvordan AP kunne dominere norsk politikk i etterkrigstiden: ”Vi forstod den tid vi levde i og ga svar menneskene trodde på.”

For vår tid tror jeg forskjellen mellom 90-tallet og 00-tallet er viktig: 90-tallet var en egentlige høyrebølgens tiår med deregulering, liberalisering, globaliseringstro og fremskrittsoptimisme.  Det fikk en symbolsk slutt  11. september 2001. Hvis tiåret fra Murens fall til milleniumsskiftet stod for globaliseringsoptimisme, stod tiåret etter for skyggesidene ved globaliseringen: Konkurransen skyggesider, frykten for det som blir borte, truslene mot det åpne samfunn, en følelse av at endringene går raskt… og så selvfølgelig finanskrise og økonomisk krise.

Velgere – og partier – svarer på slike endringer, ofte umerkelig først, men i lengre perspektiv blir endringene klare og tydelige.

Jeg skriver mer om dette i min analyse av Nye Moderaterna og David Camerons konservative parti.

Min favorittillustrasjon av endring er historien om den sørgmodige landsfader. Einar Gerhardsen som fikk besøk av Sovjets mektige generalsekretær:

Krutsjov: Men så si meg da, Mr. Gerhardsen, hva tror De er årasekn til at arbeiderne ikke stemmer på dere?

Gerhardsen: Jeg skal si dem hvorfor, sa han. Han så meget sørgmodig ut. Det er fordi mange arbeidere nå har sine egne hus og sine egne båter – kort sagt privat eiendom. Vi har vedtatt lover som lar oss legge skatt på eiendom over en viss verdi. Arbeiderne må betale denne saktten, så nå stemmer de bursjoa-partiet (Høyre), som lover dem alle slags skattelettelser.

Selv ikke arbeiderklassen forble det den var.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?