Abonner via RSS eller E-post

Dagbladet og Minerva: Et prinsipielt forsvar for monarkiet (kladd)

Publisert den 08.10.2012 i Blogg

Etter en TV-opptreden forrige uke lovet jeg å skrive noe om hvorfor jeg mener det også finnes prinsipielle grunner til å forsvare monarkiet. Innlegget Et prinsipielt forsvar for monarkiet står i dag på trykk i Dagbladet (ennå ikke på nett) og hos Minerva. Den endelige versjonen ble skrevet sammen med Minervas redaktør, Nils August Andresen.

Her er min førstekladd til innlegget. Det er lenger, dårligere skrevet (som en kladd stort sett er), men har også noen argumenter som ikke fikk plass i kronikken.

KLADD: Et prinsipielt forsvar for monarkiet

Kongefamilien er dyktig, de gir turistinntekter og representerer landet på en utmerket måte; men prinsipielt er selvfølgelig monarkiet helt utdatert! Det kan ingen fornuftige mennesker tvile på.

Det er stort sett omkvedet fra norske republikanere, en gjeng hvis oppslutning er omvendt proporsjonal med deres overbevisning om at de representerer det eneste sunne og fornuftige.

Men overbevisningen om at monarkiet må være prinsipielt galt, halter. Kraftig.  Den hviler både på en ensporet forståelse av hva et prinsipp er, og på å bevisst se bort fra historien.

Det prinsipielle argumentet mot monarkiet går omtrent slik: Det er prinsipielt galt og  udemokratisk at et statsoverhode ikke skal være valgt av folket.

Det enkleste motspørsmålet er selvfølgelig om man dermed mener at Norge per definisjon er mindre demokratisk enn USA og Frankrike? Men de interessante spørsmålene er hva som utgjør og opprettholder et liberalt demokrati. En viktig presisering først: Jeg mener ikke at et kongehus er en forutsetning for et liberalt demokrati — det er en temmelig absurd påstand. Jeg avviser også på det sterkeste at det å være «prinsipielt for noe» med nødvendighet må innebære at prinsippet er ahistorisk eller må være gyldig uavhengig av tid og sted. Med andre ord er det fullt mulig å være prinsipielt for et kongehus i Norge i 2012, uten at prinsippet man lener seg på dermed er at alle land skal ha kongehus.

Det jeg vil forsøke å vise er ikke at monarki er en forutsetning for det liberale demokrati, men at monarkiet ikke står i motsetning til det liberale demokrati, og at det også kan argumenteres for at kongehuset styrker det liberale demokratiet.

DEMOKRATIET

Litt forenklet kan vi si at det finnes to syn på demokrati. Det ene synet står i skyggen av Rousseaus teori om allmennviljen, og fremhever folkeflertallets vilije som det avgjørende. Demokrati er altså at flertallet bestemmer. Det andre synet fremhever den grunnleggende beskyttelsen rettsstaten må gi til mindretallet, og at rettsstatsgarantiene ikke legitimt kan settes til side av noe flertall. Det liberale demokrati hviler på begge disse pålene.

I for eksempel Montesquieus maktlære, var makten delt mellom utøvende (Kongen og hans råd), lovgivende (den folkevalgte forsamling) og dømmende (domstolene) makt. Vi ser rester at denne tanken i den norske grunnloven. Men poenget i denne sammenhengen er ikke at Montesq er en fasitt, men at det liberale demokratiet og rettsstaten også inneholder elementer som ikke er direkte folkevalgte. Det beste eksempelet er domstolene. De er uavhengige også av folkeflertallets vilje. I Norge, som i USA, har de også mulighet til å overprøve flertallsvedtak i landets folkevalgte forsamling.

Domstolene er ikke demokratisk valgt, men de har like fullt demokratisk legitimitet.

Det er altså et galt premiss at alle institusjoner i det liberalt demokrati må være valgt av folket. Men de må, for å overleve, ha demokratisk legitimitet. Med andre ord må de over tid ha folkelig støtte. Det har da også det norske monarkiet til gagns.

Jeg nevnte maktdelingsprinsippet. Etter parlamentarismens innføring betyr Kongens råd regjeringen, og den utgår fra nasjonalforsamlingen. Konge har i dag såkalt suspensivt (utsettende veto). Monarken har selvfølgelig stor symbolsk makt, men han spiller også en rolle i det norske demokratiske systemet og det har vi klare historiske eksempler på. Man skal ikke overdrive monarkens rolle, men det er liten tvil om at monarken i hvert fall ved to viktige anledninger også har fungert som en beskytter av det liberale demokratiet, som en del av den maktbalansen som er avgjørende i alle demokratier. I 1928 ga kongen Arbeiderpartiet oppdraget med å danne regjering da partiet hadde blitt størst ved valget. Slik bidro han til å styrke reformkreftene i arbeiderbevegelsen. Det andre eksempelet er kongens nei som egentlig viser til to episoder: Nei til å utnevne en Quisling-regjering, og nei til å abdisere i sin tale fra London i 1940. Begge disse situasjonene var med å sikre den norske regjeringen legitimitet gjennom okkupasjonsårene.

Så vil man kanskje innvende at disse episodene forutsetter en god og klok monark, og institusjonen garanterer jo ikke dette (vi har hatt dårlige konger også gjennom tidene). Men dette gjelder jo alle institusjoner! Demokratiet sikrer ikke gode statsministre, rettsstaten sikrer ikke at dommerne alltid er gode etc. Nettopp derfor er tanken om maktbalanse sentral i liberale demokratier. Og, igjen, mitt poeng er ikke at maktbalanse forutsetter en monark. Det er at monarken i Norge også har spilt denne rollen.

En liten oppsummering:

Et prinsipp kan ta høyde for tid, sted og histore; det behøver ikke være ahistorisk og abstrakt. Et liberalt demokrati inneholder også sentrale institusjoner som ikke er demokratisk valgt, men allikevel har demokratisk legitimitet. Vårt moderne kongehus ble etablert som et konstitusjonelt demokrati og har i norsk historie eksistert side om side med folkestyret — ja, vet et par anledninger kan det også argumenteres for at monarkiet har styrket demokratiet.

Jeg har ingen bastant konklusjon, men jeg mener resonnementet illustrerer at den skråsikre overbevisningen om at monarkiet og demokratiet er prinsipielle motsetninger, slett ikke holder mål.

OPPRETTHOLDELSE AV DEMOKRATIET

Hvis så monarkiet og demokratiet ikke er motsetninger — verken prinsipielt eller reelt — kan vi begynne å diskutere hva som er monarkiets funksjon i et moderne samfunn.

Monarken har en samlende, symbolsk funksjon. For republikanere er dette umulig å se, for dem er jo kongehuset en anakronisme uten folkelig appell. I boken Gymnaslærer Pedersen blir Nina Skåtøy overrasket og skuffet da hun oppdager at damene på fabrikken er mer opptatt av kronprinsbryllupet enn av revolusjon. Marxistene ville kanskje kalt det «falsk bevissthet», dagens republikanere er ikke langt unna. Resonnementet deres er rett og slett at fordi monarkiet ikke burde virke samlende på fornuftige mennesker, så er det heller ikke samlende. Men i denne som i mange andre saker, er «the proof of the pudding in the eating». Kongehuset ER et samlende symbol fordi folk oppfatter kongehuset som et samlende symbol.

«Vi forstår det når kong Harald klemmer en vinterfrisk Therese Johaug som har sjarmert et helt folk med sin overraskende seier. Vi forstår det når enken etter krigshelten Trond André Bolle med et understatement sier at «det hadde vært grommere» om Kongen delte ut Krigskorset.», som jeg skrev i en artikkel i Morgenbladet. I dag kunne vi føyd til Kongens tårer på minnemarkeringen etter 22. juli.

Monarken er noe mer enn en borger, en politiker eller en byråkrat:

«Kjendiser som gifter seg er glamorøse, men de er like fullt bare folk som er flinke til å synge eller sparke en ball. Idrettspresidenter kan også gi klemmer, men blir ikke noe mer enn idrettsbyråkrater av den grunn. Statsministere kan være mektige og karismatiske, men de er likevel bare politikere. Mens monarken, han er faktisk oss. På en merkelig måte er det oss han representerer. Gjennom monarken blir det som er opphøyet og fjernt til noe håndfast og håndgripelig. Det abstrakte blir konkret.»

Dette kan høres esoterisk ut for republikanere, de forstår det ikke og derfor avviser de det. Spørsmålet de må svare på er dette: Hvorfor føler enken etter en krigshelt at det er litt mindre verdt når en politiker deler ut Krigskorset enn når monarken gjør det? En republikaner som analyserer dette spørsmålet ærlig og rett frem, vil, tror jeg, finne noe av nøkkelen til hvorfor monarkiet fortsatt er livskraftig.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?