Abonner via RSS eller E-post

Sosialdemokratiet og fellesskapet — den litt lengre versjonen

Publisert den 25.09.2012 i Blogg

Jeg har et svarinnlegg til Hadia Tajik på trykk i dagens Aftenposten. Dette er førsteutkastet mitt som er mye lenger og inneholder et par kronglete setninger. Men, hvis du er interessert…

Fellesskap og fellesskapet

Av Torbjørn Røe Isaksen, stortingsrepresentant Høyre

Det er Partiet som har formet Norge. Ikke alle har eierskap til den norske modellen. Særlig ikke Høyre. Det skriver min stortingskollega Hadia Tajik i en velskrevet kronikk (18.9). Den norske modellen er egentlig en politisk omskriving slik at man kan bruke tre ord i stedet for ett: Norge. Å kreve eierskap til Norge, det er en påstand som krever mot, for å si det forsiktig. Å kreve eierskap til Norge innebærer også noe annet: Historiens mange irrganger, dens oppturer og nedturer, dens kompromisser og kamper, dens vingling og tilpasninger; alt det må ignoreres. I stedet introduseres en klar, tydelig, rettlinjet historie om landet vårt. Vi var fattige, sosialdemokratiet kom og så skapte de det moderne landet basert på sine prinsipper. Et par kontrollspørsmål er på sin plass. Hva ville Norge vært om vi hadde adoptert fullmaktslovene på 50-tallet?  Hva ville Norge vært med 70-tallets næringspolitikk, med politisk styrt rente og boligmarked og kringkasting? Hva ville Norge vært hvis vi hadde tviholdt på likhetsskolen eller hatt fortsatt forbud mot alle private helsetilbud? Kan det hende, bare kanskje?, at også andre har bidratt til å forme den norske hverdagen, at også Partiet har måttet kompromisse, enn si endre sin politikk fordi den ikke var i pakt med tidens krav? Som da Thorbjørn Jagland initierte frihetsdebatten i Partiet på 80-tallet, som «innebar litt av en revolusjon». Eller Anniken Huitfelt som innrømmet at «Vi har nedprioritert betydningen av kunnskap. Vi har i altfor stor grad godtatt at det ikke er så farlig at noen faller helt av.»

Også Høyre har endret seg og trukket historiske lærdommer. Politikk vi var mot for femti år siden, er i dag akseptert av alle. Slik tilfelle er også for Partiet. Det skulle bare mangle. Å stille til valg på et program som ikke endrer seg i takt med tiden gjør ikke et parti bedre, det gjør det til en sekt. Det spesielle er ikke at partier endrer seg, men at sosialdemokratiet de siste årene konsekvent har forsøkt å snu perspektivet 180 grader: Partiet har endret samfunnet, men samfunnet har ikke endret Partiet. Men la debatten om historien hvile. Synet på historien og eierskapet til Norge, avslører nemlig noe om den ideologiske ballasten Partiet bringer med seg. Hva er de ideologiske forskjellene mellom sosialdemokratiet og Høyre? Av og til høres valgkampretorikken til Partiets fotsoldater mistenkelig ut som om den kommer fra feil tiår. Høyresiden representerer overklassen og borgerskapet, de selv står på den lille manns side. Hvis høyresiden forfekter noe annet enn markedsliberalisme, er det velgertaktisk manøvrering, et forsøk på å forkle sine egentlige intensjoner. Men den ideologiske forskjellen mellom Høyre og sosialdemokratiet blir ikke tydeligere om man karikerer hverandre, den blir tilslørt.

Jonas Gahr Støre er på mange måter en klok mann. I Klassekampen forleden (18.9) lanserte han Partiets nye ideologidokument. En historiker vil nok kunne more seg over at en av de fem grunnpilarene i sosialdemokratiet er universell velferdsstat, all den tid arbeiderbevegelsen lenge var vært kritisk til nettopp universelle velferdsordninger. Men la nå det ligge. Det fjerde punktet i dokumentet er ”Aktivt sivilt samfunn”. Som avisen skriver er ”den største nyvinningen i notatet (…) at sosialdemokratiet nå for alvor omfavner private og ideelle løsninger i Velferds-Norge. ” Jonas Gahr Støre kommenterer det slik: «(…) sosialdemokrater har tidligere sett med en viss skepsis på frivillig sektor, og ment at det utgjør en trussel mot universelle, statlige velferdsordninger.” Partiet har aldri vært mot frivillighet (hvem er egentlig det?), men de har vært låst til et syn hvor den primære drivkraften i samfunnet både er – og bør være – politikken. Samfunnet utenfor den politiske sfæren har i beste fall blitt undervurdert, i verste fall blitt sett som en trussel mot den politiske styringen. For å si det enklere: Hvis bare politikken kan skape likhet og rettferdighet, ligger fristelsen veldig lett der til å se miljøer som ikke følger linja som en trussel. Vi ser det både i klassiske velferdsspørsmål hvor konfliktlinjen ikke først og fremst har vært hvorvidt det offentlige skal spille en (stor) rolle, men hvorvidt også andre kan få bidra, det være seg private helsetilbud, friskoler eller private barnehager. Vi ser det også i sosialdemokratiets sterke skepsis til konkurrerende maktsentra, i deres klare politiske styring av kulturlivet, av kirken og i tidligere tider av NRK. Denne styringen var i pakt med det ideologiske arvegodset i arbeiderbevegelsen.

Den ideologiske forskjellen illustreres kanskje aller best av forståelsen av fellesskap. Stoltenberg og Partiets retorikk bruker ofte «fellesskapet» i bestemt form entall som noe synonymt med offentlig sektor. Men samfunnet består av mange små og store fellesskapet, fra familien til lokalsamfunnet, kirker og frivillige organisasjoner. Disse fellesskapene er ikke underordnet det store fellesskapet, men dets grunnleggende bestanddeler. Tajik understreker i sin kronikk at enkeltmennesker selv er arkitektene i sitt eget liv, men politikerne må forme terrenget folk utfolder seg i. Konservative og liberale godtar mer enn gjerne gartnerarbeid for å pleie de bed vi har ansvar for sammen, men er skeptiske til politikere som bruker bulldoser for å forme terrenget etter kartet de selv har tegnet opp. Nettopp derfor har borgerlige politikere aldri sett med «en viss skepsis på frivillig sektor», aldri ment at konkurrerende maktsentra utgjør «en trussel mot universelle, statlige velferdsordninger». Snarere har man ment at et velferdssamfunn nettopp består i at områdene utenfor både politikk og marked er sterke og livskraftige. Det har også politiske implikasjoner.

I Norge er ikke de ideologiske forskjellene enorme, men de vises gjennom de små og store valgene som tas hver dag i politikken. Disse valgene gir igjen rammene for de millioner av små valg som tas av enkeltmennesker og fellesskap, som til sammen utgjør det Partiet kaller den norske modellen. Jeg kaller det Norge.

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

PeeWee

25.09.12

Jeg mener egentlig at det er Torbjørn som er avlegs i tankegangen her. Grunnet det flerkulturelle samfunnet er det bedre om man forsøker å bekjempe det sivile samfunn. Problemet med det sivile samfunn er at det forsterker etniske identiteter og splitter samfunnet opp i flere små grupper som har lite med hverandre å gjøre. Fordelen med statlige løsninger er at de tvinger alle til være del av det samme felleskapet. Ser man på Jugoslavia, så ble det ingen borgerkrig så lenge staten aktivt fortrengte hevding at etniske gruppetilhørigheter. Jeg tror at et samfunn med flere etniske minoriteter med en lang historie av konflikt kun kan fungere om samfunnet/staten blir mer autoritært og fortrenger alt som setter igang sosial og biologiske prosesser som fører til etniske konflikter. Forby både hijab og tegninger av Muhammed mener nå jeg.

[…] har begge utalt seg om “Fellesskapet” i det siste. Sistnevnte peker gjennom innlegget “Sosialdemokratiet og fellesskapet” på familien som et typisk fellesskap, og at politikken skal legge til rette for at familielivet kan […]

Har du en mening?