Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Rettferdig straff

Publisert den 03.09.2012 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Å straffe kan ikke bare handle om rehabilitering og prevensjon. Det må også handle om rettferdighet.

«De aller forferdeligste handlinger er de minst egnede til å bli møtt med straff. Forholdet mellom det redselsfulle som er skjedd, og svaret i form av straff av gjerningspersonene, kan aldri bli riktig. Og det blir galere og galere jo verre handlingene har vært.»
Nils Christie, Aftenposten 13.02.07

Vi må holde hodet kaldt når vi diskuterer strafferammer, og vi bør være varsomme med å snu alt på hodet med utgangspunkt i en enkeltsak, uansett hvor grotesk den er. Men på alle andre områder har vi bestemt oss for å diskutere og lære i skyggen av tragedien 22. juli. Hvorfor skulle ikke det også gjelde på straffeområdet?

Denne uken ble et forslag fra Arbeiderpartiets Roger Ingebrigtsen om å innføre livstidsstraff i Norge, raskt avvist som populistisk. Mange viste til at dagens ordning med forvaring i praksis kan innebære det samme som livstid i fengsel. Jeg måtte ty til samme argument da en utenlandsk fjernsynskanal spurte meg om hvorfor ikke det norske folk reagerte på at morderen bare fikk 21 år i fengsel. Men det er noe utilfredsstillende med argumentet.

For det første er det inkonsekvent å argumentere – ofte i humanismens navn – med at livstidsstraff er galt, for så i neste sekund å understreke at gjerningsmannen kanskje aldri vil komme ut av fengsel. For det andre skyves et sentralt spørsmål under teppet: Handler straff bare om å beskytte og å rehabilitere?

Straffen skal avskrekke den enkelte fra å begå forbrytelser, den skal være en mulighet til å gjøre opp for seg, og den skal ideelt sett bidra til rehabilitering og virke allmennpreventiv. Hva så med selve straffeelementet, tanken om at en gal handling får konsekvenser?

Jurist Morten Kinander tar opp problemstillingen i artikkelen «Vi har glemt hvorfor vi straffer» (Minervanett.no) og siterer der Johs Andenæs: «I nordisk strafferettsvitenskap spiller gjengjeldelsesteorier ingen praktisk rolle.»

Vi ser dette i Forskrift om gjennomføring av særreaksjonen forvaring § 2, hvor det står: «Gjennomføring av forvaring skal ivareta samfunnets behov for sikkerhet mot ny alvorlig kriminalitet fra den forvaringsdømtes side. Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal den forvaringsdømte gis mulighet for å endre sin adferd og tilpasse seg et liv i frihet.»

Enda tydeligere ble det formulert da Justisdepartementet i 2004 presenterte endringer i straffeloven for Stortinget (min utheving):

«[…] hensynet til rettferdighet og humanitet taler mot å påføre mennesker et onde uten at det har noen nytteverdi for samfunnet. Departementet legger til grunn at straffens formål etter dette må være å styre atferd i fremtiden, og herigjennom å bidra til et samfunn og en sameksistens som en ut fra gjeldende verdiprioriteringer anser som ønskelig.»

Prinsipielt er det vanskelig å argumentere seg bort fra at en slik grunninnstilling også må innebære at dersom gjerningsmannen har endret sin adferd og gjentagelsesfaren er borte, er det heller ingen grunn til å holde vedkommende bak lås og slå, uansett hvor uhyrlige handlingene har vært.

Det motsatte perspektivet – gjengjeldelsesteori eller retributivisme – har vært regnet som gammeldags, uvitenskapelig, populistisk og lettvint. Men det er ikke enklere å ta som utgangspunkt at en straff også er en måte å plassere moralsk ansvar på, at en gal handling får konsekvenser som bare kan begrunnes med handlingens krenkelse av andre mennesker, ikke av hensyn til eksterne faktorer. Som Kinander skriver, handler det om å ta en person «på alvor ved å si at han fortjener sin straff».

I rettssaken mot Anders Behring Breivik 22. juli møtte kanskje prevensjonsteorien sin yttergrense. I dommen berørte Wenche Elizabeth Arntzen nettopp kjernepunktet ansvar. (min utheving):

«I forarbeidene til den nye straffeloven av 2005 står det riktig nok at gjengjeldelse ikke kan være straffens formål […] Retten mener likevel at de subjektive vilkårene for straff, som knytter ansvar til skyld og skyldevne, viser at strafferetten ikke utelukkende bygger på nyttehensyn som prevensjon og renovasjon. Lovgivers utgangspunkt om at ‘alle skal kunne stilles til ansvar for sine handlinger’ […] synes å bygge på en bredere tilnærming til straffens formål.»

Et slikt resonnement betyr selvfølgelig ikke i seg selv at det bør være anledning til å idømme livstidsstraff, men det åpner for en annen og bredere debatt enn vi har hatt til nå. For hittil har norsk strafferett hatt allmennprevensjonen som sitt sentrale utgangspunkt. Og som Arntzen så klart viser: Den holder ikke for de verste forbrytelsene.

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

Mads

04.09.12

Hva er det du egentlig vil frem til her? Synes dette er vagt. Vil du ha hevn, så si det! Blir du tilfredsstilt av å se gjerningsmannen lide, så si det! Ikke pakk det inn. Vær konkret!

torbjorn

05.09.12

Hevn er noe annet. Hevn er privat, spontan, uforholdsmessig. Det jeg vil frem til er hvorfor vi straffer — og hvis det også dreier seg om forholdsmessighet vis-a-vis en handling, ja så mener jeg det også åpner for høyere strafferammer enn i dag.

Har du en mening?