Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Er intet hellig?

Publisert den 21.09.2012 i Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Er intet hellig?

«Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot.» Vi sier det, men forstår det ikke. .

«He’s not the Messiah, he’s a very naughty boy»
Fra filmen Life of Brian

Det må ha vært på begynnelsen av 1990-tallet. Hele familien hadde vært i kirken, som vi av og til var på søndagene, og etterpå var det skogstur for menigheten. Jeg hadde akkurat sett Monthy Pytons Life of Brian og syntes den var hysterisk! Men da jeg forsøkte å verve et par jevnaldrende i menigheten til å bli med hjem for å se filmen, sa foreldrene nei. Ingen sure miner, bare et slikt lavmælt, men bestemt nei som bare voksne kan gi.

Jeg kom på denne episoden da jeg så brennende ambassader og rasende folkemengder i flere muslimske land denne uken, reaksjoner på en trailer til en film som fremstiller profeten Muhammed i et svært negativt lys. Jeg diskuterte saken med en muslimsk skribent tidligere denne uken, og han understreket at «ikke alle de som demonstrerer er religiøst krenket». Med andre ord: Det er også et politisk spill om makt og innflytelse bak dette. Samtidig var vi enige om at heller ikke alle som ble religiøst krenket, demonstrerte. Fremstillingen av profeten Muhammed rører ved en nerve hos nesten alle muslimer.

Mange har forklart opptøyene med høy arbeidsledighet, umodne demokratier, frustrasjon over Vestens dobbeltmoral eller de økte forventningers misnøye etter den arabiske vårens uforløste løfter. Alt er relevant og viktig og helt i tråd med våre materialistiske forklaringer på samfunnsfenomener. Men noe mangler. Følelsen av krenkelse knytter seg også til selve ideen om at noe er hellig, og denne helligheten er stadig vanskeligere for oss å forstå.   Norge er både sekularisert og individualisert, begge deler har hatt konsekvenser for vårt syn på det hellige. Med unntak av den totalt utdaterte blasfemiparagrafen er det i praksis få grenser for religiøs krenkelse i Norge. Hedningesamfunnet har i mange år delt ut tegneserien Jesus & Co. på Karl Johan, side om side med Jehovas vitner og esperantofolket, uten at det har ført til sterke reaksjoner. Samtidig har det offentlige ordskiftet blitt mer og mer renset for religiøs argumentasjon, i tråd med Jürgen Habermas’ og John Rawls’ tanke om at kun verdslig, rasjonell argumentasjon kan vektlegges i en åpen debatt. Jeg kan føle meg krenket, men det finnes ingen kollektiv, overindividuell norm jeg kan appellere til for å få andre til å forstå hvorfor. Krenkelse av det hellige er blitt ekstremt relativisert, det er en subjektiv oppfatning som kan avfeies med det enkleste av alle postmoderne trumfkort: Det er din mening og dine følelser. Jeg mener og føler noe annet.

Jeg har vanskelig for å komme på eksempler på hvordan den jevne statskirkemedlems religiøse følelser kunne blitt krenket. Kanskje var vi nærmest da selverklærte satanister satte fyr på kirker på 1990-tallet. Mange knytter fortsatt kirkene til noe mer enn historiske linjer og arkitektonisk arv, til en åndelig dimensjon som vitner om noe høyere enn oss selv.

Den manglende forståelsen av det hellige kan kanskje forklare hvorfor vi ikke forstår demonstrasjonene vi ser, og hvorfor vi møter det voldsomme sinnet med en sjokkartet vantro, med en følelse av at dette er mennesker som er så fjerne fra oss at ord som dialog overhodet ikke gir mening. Da kan det være verdt å huske på at vi er blant verdens mest sekulære land. Vi er unntaket hva gjelder religiøse holdninger.   Men det er også et apropos til alt dette, et apropos som er viktig og som er blitt satt på spissen av den satiriske nettsiden The Onion. De trykket et svært grovt bilde (virkelig grovt!) av Jesus, Moses, Ganesha og Buddha som gjorde unevnelige ting. Overskriften lød: «Ingen begikk drap på grunn av dette bildet». I teksten sto det: «Selv om noen kristne, jøder, hinduer og buddhister etter sigende ble krenket av bildet, har kilder bekreftet at de etter å ha sett det, simpelthen ristet på hodet, himlet med øynene og fortsatte med sine daglige gjøremål.»

Som en kristen filosof fortalte meg, er det trolig tre grunner til at vi ikke reagerer på krenkelser av det hellige. Den første er sekulariseringen. Den andre er allmaktsbegrepet – det skal mer til enn en krenkelse for å fornærme himmelens og jordens skaper. Og for det tredje er kristendommens teologiske innfallsvinkel annerledes enn islams. Det siste betyr at den liberale drømmen om at det helliges plass automatisk vil svekkes i takt med moderniseringen, kanskje bare er nettopp det. En drøm.

Del på Facebook | Del på Twitter

4 Kommentarer

Theo Hobson har en interessant artikkel i the Spectator, der han både kritiserer militante ateister som mener verden vil bli rosenrød uten religion, og filttøffelliberalere som synes all religion er fin, så lenge vi tolererer hverandre.

Han trekker frem (politisk) liberal protestantisme som grunnlaget for vestlige demokratier:

http://iapps.spectator.co.uk/issues/8-september-2012/false-idols

For øvrig synes jeg «Life of Brian» er hysterisk morsom, og klarer ikke bli støtt av den. Min favoritt er der Brian forsøker å jage vekk sine ettterfølgere, og roper ut «Your’e all individuals!», og hele folkemengder roper «yeah!», borsett fra en, som sier «not me!». Filmen har langt sterkere brådd mot marxist-leninistiske sekter (peoples front of Judea, +++…) enn mot kristendommen. Jeg tror Jesus er enig…

[…] også Torbjørn Røe Isaksens tanker om det […]

Marielle

21.09.12

Ikkje einig i at Life of Brian er blasfemisk, filmen raljerer over kollektivisme og folks intellektuelle latskap og tendens til å følgje leiarsauen. OttoJEspersen derimot, er blasfemisk når han pissar i døypefonten (kun lyd) og brenner Bibelen (blei ikkje sendt på TV, men han gjorde det).

Ikkje einig i at vi mangalr respekt for det heilage. Veldig problematisk å gå inn på denne vegen her, som mange i Den norske Kyrkja vi ha oss inn på.

Dei mest autoritære leiarane i muslimske miljø og statar ønsker å definere islam som ein kultur, som noke ein spesiell rase menneske er fødde med. Når vi då orsaker og bøyer kne for desse leiarane, gjer vi livet til den gjengse muslim enda verre. Dei fleste muslimar er ikkje med i desse iscenesette demonstrasjonane, vi burde ikkje lage eigne reglar for ei gruppe menneske, dette kan slå knallhardt tilbake på oss sjølve.

Ser at Eric Idle uttaler at MontePython aldri kunne ha raljert med islam, etterso dette «ikkje er vår kultur». Men kva når islam blir ein del av Europa, då? Er det framleis ikkje ein del av vår kultur?

[…] Inoccence of Muslims fra Hilde Sandvik, Knut Olav Åmås, Nils August Andreassen, Jan Arild Snoen, Torbjørn Røe Isaksen, Sven Egil Omdal og Alexandra Irene Larsen. De har i grunnen vært gode alle sammen, jeg har lært […]

Har du en mening?