Abonner via RSS eller E-post

Høyres historie

Publisert den 05.09.2012 i Blogg

I går ble fjerde bind av Høyres historie lansert. Det dekker årene fra 1975 til 2005, men fordi kildematerialet er tynt fra Høyres siste regjeringsperiode ligger hovedvekten på de første femten årene. Særlig oppmerksomhet får den såkalte høyrebølgen.

Forfatter Notaker beskriver høyrebølgen som et paradoksalt resultat av 1968, det symbolske året som markerer et brudd med det etablerte samfunns hierarkier. Dette bruddet førte både til en verdimessig mobilisering for konservative verdier, og en motstand mot for eksempel for liberal justispolitikk; men samtidig beredte individualiseringen grunnen for et oppgjør med de etablerte sosialdemokratiske eliter som Høyre i høyeste grad nøt godt av.

Dette paradokset er interessant, men det er ikke sikkert paradokset virkelig er så stort. De virkelige opprørsfanene i ’68 ble heist fra dem som søkte å erstatte selve rammen for samfunnslivet, de var radikale i ordets aller mest presise forstand. De endringene som Høyre etterhvert gikk i spissen for var riktignok viktige, men det er samtidig vanskelig å presentere dem som angrep på selve fundamentet i den norske modellen. Det norske samfunn har endret seg svært mye de siste tiårene, og startskuddet for den helt nødvendige moderniseringen kom med Høyres regjeringen fra ’81 til ’86. Likefullt er endringene i det store og det hele innenfor en ramme av kontinuitet, den norske modellen er gjenkjennelig.

Trolig er det derfor riktig å si at, paradoksalt nok, var endringene Høyre gjennomførte nødvendige for å sikre en videreføring av brede trekk i det politiske systemet som var blitt etablert etter den annen verdenskrig (og med røtter som kan spores til langt tidligere). Hadde AP videreført sin politikk uendret og uimotsagt gjennom 80-tallet, ville presset for endring blitt desto sterkere og kanskje endringene også.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?