Abonner via RSS eller E-post

Hjelp, noen er rike!

Publisert den 11.09.2012 i Blogg

At SV blir irritert på den nye NHO-sjefen, er vel strengt tatt ingen nyhet. SV er alltid irritert på enhver NHO-sjef, og folk i næringslivet, de med litt høy lønn, de som er for flinke på skolen eller småblå sosialdemokrater. Kristin Skogen Lund får trøste seg med at mange flere trolig er irriterte på SV.

Men jeg stusser allikevel over hvordan SV velger å forkludre debatten. Kristin Skogen Lund sier jo ikke «Hurra for alle rike, uansett!». Slik jeg leser henne har hun to poeng:

1. Norske toppsjefer har utsatte stillinger og tjener ikke nødvendigvis veldig mye.

2. Det er bra om folk blir rike fordi de driver næringsvirksomhet og skaper arbeidsplasser.

Hvorvidt norske topplederes lønninger er «riktige» er det vanskelig å svare på. Jeg er nokså sikker på at flere norske toppsjefer kunne jobbet for mindre enn de får i dag, men jeg er også like sikker på at politisk fastsatte lønninger i private sektor er en svært dårlig ide. Derfor bør partene i arbeidslivet — og markedet for topplederne — sette lønningene. Så vil jeg mer enn gjerne ha en diskusjon om moderasjon, samfunnsansvar og hvilke signaler man sender hvis egen lønn går opp, mens de ansatte skal vise moderasjon — men det får bli en annen post. (Det er nemlig lov å mene at noe er uklokt uten å ville regulere det).

Det andre spørsmålet er om det er bra med rike i Norge. Ja, sier Kristin Skogen Lund, HVIS! Og dette hvis-et er ganske avgjørende. Rikdom er nemlig ofte et symptom på noe, det kommer ikke rekende på en fjøl eller dalende ned fra himmelen, men betyr at man har lykkes med det man holder på med. En rik fotballspiller er ofte en god fotballspiller (eller en kjekk en), en rik forretningsmann er ofte en god forretningsmann. Og gode forretningsmenn gjør gode ting også for oss andre. De bidrar til verdiskaping, arbeidsplasser og skatteinntekter. De er rett og slett med å bygge landet.

Derfor er en diskusjon om hvorvidt vi skal ha flere rike i Norge en smule banal. Det vi bør diskutere om vi er opptatt økende forskjeller,  er ikke om det er greit å lykkes med verdiskaping — det er det selvfølgelig og det er bra for oss alle, men  spørsmål som:

– Blir for stor del av økonomien knyttet til sektorer som ikke nødvendigvis bidrar med verdiskaping og arbeidsplasser?

– Har globaliseringen gjort at kapitalen får høyere avkastning, mens lønningene i verste fall presses ned? Og i så fall, hva kan vi eventuelt gjøre med det?

– Hva skal vi gjøre med nyfattigdommen?

– Har man et samfunnsansvar også når man er rik? Selvfølgelig er svaret ja. Det mener garantert også NHOs nye sjef.

Når debatten om forskjeller så ofte banaliseres av venstresiden, skyldes det at de har sett seg blinde på et slags tabloidisert skremmebilde av de rike. Det bør de slutte med.

Del på Facebook | Del på Twitter

7 Kommentarer

Kristin Skogen Lund

11.09.12

Takk for god presisering!

Snorre Valen

11.09.12

Tja, Torbjørn. Jeg har ikke noe i mot at folk er rike, det sa jeg sist på radio for tjue minutter siden.

Akkurat nå streiker hjelpepleiere i kommersielle sykehjem, fordi de har dårligere pensjonsrettigheter enn i offentlig sektor. Pensjonen deres blir kuttet i, fordi arbeidsplassene deres anbudsutsettes. Da flyttes penger fra hendene som gjør jobben, til overskudd i kommersielle selskaper. At noen blir rike på å konkurrere på folks lønn og pensjon synes jeg er galt, og det er jeg stolt av at venstresida gjør.

Det meste tyder på at samfunn med små forskjeller er bedre samfunn å leve i – for alle. Det har du selv antydet at du er enig i. Da må du kunne klare å angripe venstresida på annet grunnlag enn den klassiske «venstresida hater rikdom» og «de misliker folk som er flinke på skolen».

Rikdom er ofte et tegn på at noen lykkes. Eller at de tjener godt på andres arbeid. Eller at det er store skeivfordelinger i et samfunn. I Norge er forskjellene små. Det gjør oss bedre. Jeg vil at det skal fortsette å være slik. Da synes jeg det er helt greit at de som gjør jobben i de kommersielle sykehjemmene får bedre betalt, mens «de som skaper verdiene» i toppen får hente ut litt mindre.

Om Skogen Lund vil ha moderasjon, kan hun starte i egne rekker.

11.09.12

Først: Det Snorre Valen sa. Punktum.

Tror dessuten du kan lykkes uhyre godt både som lærer, butikkmedarbeider, sykepleier og bonde uten at du blir særlig rik for det. Rikdom er et ufullstendig mål på vellykkethet, og rikdommen kommer slettes ikke alltid til de som fortjener det mest.

Når det er sagt, er jeg fullstendig enig med deg i at det er viktig å debattere de fire spørsmålene du trekker fram – men i tillegg, ikke i steden for.

Hilsen samfunnsengasjert blogger på venstresiden.

Karin Andersen

11.09.12

Derfor er det trist at lederen for landets største arbeidsgiverorganisasjon ikke forstår at hvis hennes bedrifter skal gå bra er hun avhengige av at hundretusener velutdannede, dyktige, kloke og kunnskapsrike mennesker gjør sitt beste hver dag for en lønn det går an å leve av. Denne kompetansen er lederne avhengige av, hvis skal de lykkes. Skal alle disse menneskene gjøre jobben til en vanlig anstendig lønn som det er mulig for samfunnet og bedriftene å betale, så kan vi ikke ha ledere som lever på en annen økonomisk planet, og som mener at de er mye mer verdt enn alle andre.
 
Mange av disse såkalte vanlige arbeidstakerne er minst like skolerte, kloke og intelligente som næringslivslederne. Det er arbeidstakerne som skaper verdiene. Bare se på kunnskapsbedriftene, for eksempel, det er jo ikke i direktørstolen verdiskapningen skjer, det er det heller ikke i industrien. Det er folk som gjør jobben, folk som produserer varer og utfører tjenester som skaper verdiene.
 
Vi trenger dyktige ledere, men det er verken inntekter på to eller 20 millioner i året som avgjør det. Den som må ha milliongulrøtter for å gidde å gjøre sitt beste er ikke en god leder.  Utsagnene fra Skogen Lund om lønnsmoderasjon for arbeidsfolk, men høyere lederlønninger er reinspikka gammel høyrepolitikk: de rike blir bedre av å få mer og må belønnes og lokkes med mye penger, mens arbeidstakerne blir flinkere av mindre penger og mer utrygghet.
 
I NHOs verden skal vanlige folk til og med lokkes til å tro at arbeidsplassene deres blir tryggere hvis bare forskjellene øker og sjefene deres blir mange ganger rikere.
 
Skogen Lund mener på samme tid at vanlige arbeidstakerne koster for mye, og at det er behov for flere kjempelønninger og større sluttpakker til lederne. Det tjener ikke til å skape et moderne, høykompetent næringsliv som kan sikre kvalitet, kunnskap, lojalitet og stå-på-vilje hos alle de tusener av arbeidstakere og mellomledere som samfunnet, og hennes bedrifter, trenger så inderlig.
 
Vårt mål må være arbeid til alle, å fjerne fattigdom, sørge for rettferdig fordeling og å redusere global oppvarming for å få bukt med klimaproblemene. Da må vi ha mot til gi til ledere som aldri kan få nok, og som blir grønne av misunnelse ved å se andre ledere få en million enn dem selv, sparken. Uten sluttpakke. Vi har verken råd til, eller bruk for, disse lederne. De er rett og slett ikke bærekraftige, verken for bedrifts- eller samfunnsregnskapet.
 

Kristin Skogen Lund

11.09.12

Her tillegges jeg en hel masse meninger jeg ikke har. jeg har ikke sagt at jeg er for høyere lederlønninger – jeg har sagt at det er for lett å angripe noen få ekesmpler og så generalisere til at «alle ledere tjener for mye».

Det jeg snakket om i Aftenposten (med en misvisende overskrif)t var folk som bli rike av å starte/eie bedrifter som går godt. Det er noe helt annet enn diskusjon om lederlønninger – sammenhengen var formueskatt. Det er ikke skadelige for Norge at folk som Alf Bjørseth er rike – og de skal ergo ikke straffes for det. Han og hans like skaper arbeidsplasser og verdier for Norge.

Vil man ha ytterligere utjevning så kan man vel skatte uvettig forbruk for eksempel, ikke traktoren til bonden og frisørsalongen til frisøren slik det er nå.

Øyvind Steen

11.09.12

Hva skal man egentlig med næringslivsledere?
Det er da innlysende som det flere ganger er påpekt her at det er arbeidstagerne som ene og alene står for verdiproduksjonen.

Deres felles vilje til vårt alles, og dermed bedriftens beste, er en mer enn god nok ledestjerne skulle det noengang oppstå tvil om bedriftens fokusområde eller fremtidige retning. Slike avgjørelser kan enkelt løses ved håndsopprekning i kantina. Skulle det likevel oppstå et, åpenbart meget midlertidig, behov for en leder (f.eks dersom håndsopprekningen er delt på midten) bør dette kunne gå på rundgang blant bedriftens ansatte.

Skulle en ansatt i denne sammenheng utmerke seg med godt lederskap kan han belønnes med et ekstra lodd i ukens vinlotteri. Vel og merke dersom vinen ikke er for kostbar.

Skål!

Haavard Pettersen

12.09.12

Du stiller et svært viktig spørsmål:

– Har globaliseringen gjort at kapitalen får høyere avkastning, mens lønningene i verste fall presses ned? Og i så fall, hva kan vi eventuelt gjøre med det?

Du vet vel svaret på dette («ja»), bortsett fra lederlønningene. At arbeid (ansatte) får en forholdsvis stor del av merverdien ved produksjon er noe man i Vesten har brukt 150 år på å kjempe frem. Vårt middelklassebaserte demokratiske velferdssamfunn basert på en slik fordeling.

Problemet er når globaliseringen gjør at norsk og vestlig næringsliv må konkurrere med land og firmaer hvor kapital får grenseløst mye større del av merverdien, hvor arbeidstakerrettighetene og lønningene er på 1850-nivå. Det er en veldig urettferdig konkurranse, og legger press, ikke bare på lønningene i vestlige land, men hele vår samfunnsmodell. Kapitalen, derimot, går dit den vil, og den bittelille gruppen av mennesker som er bedriftsledere, de er så få og så avgjørende for avkastningen at de kan sagtens få en god del av pengene som normalt går til lønn.

Les den meget tankevekkende New York Times-artikkelen «Why the US lost out on iPhone work» (http://www.nytimes.com/2012/01/22/business/apple-america-and-a-squeezed-middle-class.html?_r=1&pagewanted=all)

Det er ikke bare at lønningene presses ned, de gode middelklassejobbene forsvinner. Det har skjedd med industriarbeidsplassene, nå skjer det med ingeniører, økonomer, IT-folk osv.. I følge Steve Jobs: «Those jobs aren’t coming back».

Så da får vi etterhvert en fordeling av penger i samfunnet som vi kjenner fra u-land og Europa for 100 år siden: en liten, styrtrik overklasse, en liten middelklasse, og en stor underklasse (i underbetalte service-yrker som butikk, helse, offentlig sektor osv., eller på trygd).

Ingenting å gjøre med det, bortsett fra å rulle tilbake globalisering. Og det er vel ikke mulig å tenke seg noe mer politisk umulig enn det. Regulering av lederlønninger i lille Norge er, som du skriver, bare tull: det er å angripe et symptom.

Har du en mening?