Abonner via RSS eller E-post

Rettferdig straff og livsvarig fengsel

Publisert den 27.08.2012 i Blogg

Medlem av Arbeiderpartiets programkomite, Roger Ingebrigtsen, har reist en viktig og prinsipiell debatt: Bør vi ha anledning til å fengsle folk på livstid?

De som påpeker at vi ikke bør endre lovverket utelukkende av hensyn til 22. juli, har selvfølgelig et poeng, men argumentet kan like gjerne snus på hodet: Nettopp fordi vi ikke hadde tatt denne diskusjonen på forhånd, kunne vi heller ikke dømme morderen til mer enn 21 års fengsel (OBS: Med sikring, som i praksis innebærer at han kan bli sittende på livstid så lenge det er gjentagelsesfare).

Det er mange ting vi skal ta hensyn til når vi utmåler straffene. For de fleste gjerningsmenn gjelder et ønske om å gi dem en reell mulighet til å gjøre opp for seg og komme tilbake til samfunnet. Med andre ord er rehabilitering et viktig element. Likeså skal straffen virke avskrekkende og gjerningsmannen skal sperres inne for å beskytte samfunnet fra gjentagelsesfare. Det er disse punktene det oftest henvises til når straffeutmåling diskuteres. Men kan det være at straff også bygger på noe mer? Er det slik at en gjerningsmann — uansett hva vedkommende har gjort — i prinsippet burde slippe ut dersom det ikke er gjentagelsesfare, vedkommende er rehabilitert og det ikke kan begrunnes empirisk at en høyere strafferamme ville hatt en allmennpreventiv effekt?

Statsviteren Gøran Duus Otterstrøm har i en artikkel beskrevet en annen innfallsvinkel:

Det vanlige er å forsvare straffen som noe ondt som tross alt er nødvendig for å trygge den sosiale freden. Den teorien som kalles retributivisme stiller denne tenkemåten på hodet. Teorien minner oss om at spørsmålet ikke bare gjelder straffens evne til å redusere kriminalitet, men også hvor rettferdig den behandler forbryteren.

Straffen har med andre ord også en annen hensikt enn de overnevnte, nemlig å straffe, for å si det litt banalt. Gale handlinger må få konsekvenser, og straffen må i et slikt perspektiv også være rettferdig, det vil si at den må stå i forhold til det som er gjort. En slik innfallsvinkel gjør det lettere å forsvare livsvarig fengsel for svært alvorlige forbrytelser.

SE OGSÅ MORTEN KINANDER: VI HAR GLEMT HVORFOR VI STRAFFER

Del på Facebook | Del på Twitter

4 Kommentarer

[…] Denne bloggen er også publisert på konservativ.no.  […]

Kimmono

27.08.12

Straffenivået er strengt nok i Norge og vi trenger ikke snu opp ned på samfunnet på bakgrunn av en idiot.

SV

31.08.12

Det var nok spredte tilløp til debatt omkring dette også i tiden før 22.juli. Men det er neppe noen overdrivelse å si at interessen for temaet hos regjeringspartiene var lunken.
Jeg tenderer til å tenke at for det aller meste er det nåværende straffenivå godt nok. Det er uten tvil noe idealistisk og sympatisk med det som ligger implisitt i dette straffenivået: At hovedregelen, selv ved forvaringsstraff, er at forbryteren skal tilbake til samfunnet.
Når det er sagt, så kan det være på tide å gi gjengjeldelsen en større plass i straffeutmålingen. Fremfor å etablere livstidsstraff «for svært alvorlige forbrytelser» med tilhørende vanskelige grensedragninger for hva som skal falle inn under dette, kunne det kanskje være en tanke å fjerne «samordningen» av straff for flere forbrytelser. Det vil si at i stedet for fellesstraff for alle straffbare forhold får man en individuell straff for hvert enkelt forhold, som sones etter hverandre.
Det ville relativt raskt etablere et høyere straffenivå – i praksis livstid for flere grove forbrytelser, hver enkelt fornærmet ville lettere kunne føle og forsone seg med at deres tap «talte» med når straffen skulle settes.

17.03.13

Strafferammene i Norge er enkelt og greit en skam. Jeg sier ikke at jeg ønsker amerikanske tilstander, men her i landet er vi på ytterste grense i motsatt ende av USA, og seg blir for naivt, for dumt. En mellomting hadde vært en br modell, her i landet er det like alvorlig med økonomisk kriminalitet som drap, da er justispolitikken på ville veier.

Har du en mening?