Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Europa marsjerer – hvor hen?

Publisert den 12.06.2012 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver 3. uke på baksiden av Morgenbladet.

Europa er i økonomisk og politisk krise, men det er ikke sikkert at historien gjentar seg.

«For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.»
Statsminister Gunnar Knudsen, februar 1914

I boken Hitlerland forteller forfatteren Andrew Nagorski historien om hvordan amerikanske journalister lot seg sjarmere av Tysklands diktator. De ble blendet av den ro og orden diktaturet medførte. I Norge satt Dagbladets journalist Ragnar Vold. Allerede før riksdagsvalget i 1930 observerte han at «Jødehatet i Tyskland er ikke til å le av. Skamløst og samvittighetsløst gjør folk som må vite bedre, jødene ansvarlig for alt galt […] Dette hat truer med å ende i en middelaldersk jødeforfølgelse.»

Det var en imponerende analyse, men i samtiden hadde Vold problemer med å nå frem. Da han i 1934 ville gi ut boken Tyskland marsjerer – hvorfor? hvorhen? var det vanskelig å finne en forlegger.

Etter finanskrisen i 2008 har situasjonen vært den motsatte. Vi oversvømmes av skarpe analyser og dystre spådommer. Ingen vil ta sjansen på å bli en ny Gunnar Knudsen, alle vil lære av historien for å unngå å måtte leve den om igjen. Næringsministeren sammenlignet denne uken Norges situasjon med å være på toppdekket av Titanic, mens dekkene under har begynt å ta inn vann.

I EU er ikke økonomisk og politisk integrasjon to forskjellige ting – det er to sider av det samme prosjektet. Den økonomiske krisen i Europa er et faktum, og det blir stadig tydeligere at den politiske krisen ikke vil komme, den er her allerede. En fersk meningsmåling fra Pew der 8000 mennesker i Frankrike, Tyskland, Spania, Italia, Hellas, Polen, Storbritannia og Tsjekkia ble intervjuet, viser historisk stor misnøye med EU. Flertall eller nesten-flertall i samtlige land mener nå at europeisk økonomisk integrasjon har vært dårlig for deres økonomier.

«Europa er inne i en fullskala tillitskrise hva gjelder fordelene ved økonomisk integrasjon, EU-medlemsskap og euroen», sier Bruce Stokes ved Pew. Unntaket er Tyskland. Samtidig illustrerer tallene det paradoks at den økonomiske krisen kanskje vil presse frem enda tettere politisk integrasjon for å få pengeunionen til å fungere bedre.

Spania er nær stupet på grunn av svake banker og enorm privat gjeld. Irland likeså. 17. juni går Hellas igjen til valg og kan i verste fall bringe et politisk flertall til makten som tvinger landet tilbake til drakmene og ut av eurosamarbeidet. Resultatet må ikke bli så katastrofalt, men Europas glass blir mer og mer halvtomme for hver dag som går.

Vi vet at Europa marsjerer. Det vi ikke vet, er hvor hen? Det er fristende å ty til historiske analogier fordi de er kjente og på sitt eget merkverdige vis trøstende. Det gir oss en form for trygghet når vi tror at vi vet at vi har sett den samme filmen før. Problemet er bare at det slett ikke er sikkert. Kanskje er historien om andre verdenskrig og tiårene før så velkjent for oss at vi blir blinde for andre muligheter enn at historien kan gjenta seg?

Hva vil skje dersom integrasjonsprosessen i Europa skyter fart, ikke som en følge av vilje, men av politisk nødvendighet? Hva hvis EU-toppene ikke kan overbevise folket, og unionen desintegreres? Vil vi igjen få se nasjonalstatenes Europa? Kan trusselen mot demokratiet være de gode teknokrater og ikke fascismen? Hvordan vil økonomien vår formes hvis Europa stagnerer, mens Kina og India fortsetter sin vekst? Kan det være at trusselen mot Norge ikke er at vi også vil bli rammet, men at vi holder oss flytende mens de andre synker?

Ikke mange trodde Europa ville kollapse i krig i 1914. Mange så ikke veien fra Hitlers voldsromantikk til en ny ødeleggende krig bare tyve år etter den forrige. Kombinasjonen av økonomisk og politisk krise vekker i Europa ubønnhørlig frykten for brune skjorter, men det imponerende med Ragnar Volds analyser er hvor presist han traff selv om nazismen var noe genuint annerledes enn tidligere tiders trusler.

17. juni kan bli stående som et vendepunkt for Europa, som 28. juni 1914 eller 6. juni 1944. Vi kan forsøke alt vi makter, men deprimerende nok vil bare ettertiden kunne si hvor vi endte opp.

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

PeeWee

12.06.12

Behøver nødvendigvis politisk vold å være en uting alle situasjoner da?

Tore Snekkvik

29.06.12

Felles valutasort for land som har helt forskjellig økonomisk utvikling og økonomisk kultur har jeg vært ganske skeptisk til fra begynnelsen. Selv om de skulle få mer samordnet finanspolitikk, tror jeg land uten særlig økonomisk vekst vil måtte slite når de er i valutaunion med Tyskland og andre land med vekst. Et håpefullt politisk prosjekt uten tilstrekkelig bakkekontakt. Minner om det fargerike fellesskapet.

Har du en mening?