Abonner via RSS eller E-post

Til norsklærerens pris

Publisert den 26.03.2012 i Blogg

Holdt åpningstale for LNU, en organisasjon for norsklærere, i Bergen på fredag:

Hilsningstale til Landslaget for norskundervisning (LNU)
Bergen 23. mars, 2012
Kjære norsklærere.
Takk for invitasjonen. Det er vanlig at politikere kommer med noen millioner i bagasjen på konferanser. Det gjør ikke jeg. HISTORIE OM ORDFØRER.
 
Helt siden jeg lærte å stave, har jeg elsket å lese. En helt spesiell frøken på barneskolen, og gode lærere videre, stimulerte hele tiden leselysten. Det skadet vel heller ikke å ha to lærere hjemme. Jeg liker også å skrive, og jeg skriver mye, men jeg må innrømme at jeg aldri helt har lært meg kommareglene. Jeg er aldri ett hundre prosent sikker på at de små strekene er satt på riktig sted.
Jeg ser for meg at norskfaget lever i dette spenningsfeltet, mellom grammatikk og inspirasjon, form og følelser, reglenes nødvendighet og den livløse formalisme. Det er ikke mulig å skrive godt norsk uten å kjenne til språkets grunnleggende regler, og for å bryte disse reglene – som en Øyvind Rimbereid – må man først beherske dem. Det er som Picassos malerier. Det var fordi han behersket den klassiske formen, at den store spanske maleren kunne bevege seg videre. Han kunne bare gå utover tradisjonen fordi han først kjente tradisjonen. Det er en paradoksal sannhet dette, at opprøret og tradisjonen henger så intimt sammen; men det er ikke unikt. På samme måte henger regler og inspirasjon sammen, og forandring og forankring.
 
Det er fullt mulig å skrive grammatisk riktig, men allikevel ha et språk som mangler sjel, et språk som er flatt og dødt. Det som gjør språk så spennende og så vakkert er nettopp at fasiten – hva som er grammatikalsk rett og galt – slett ikke utgjør hele fasiten. Norskfaget lever i spenningen mellom mensa rotunda og den nødvendige kunnskapen om byer i Belgia, altså de grunnleggende ferdighetene, og det vi kanskje kan kalle dannelse som igjen er en forutsetning for kreativitet. 
 
Noen synes det er et litt gammelmodig ord, dannelse, et begrep som liksom ikke er helt i tiden. Det har et femtitallspreg over seg, som martinilunsjer, kvinner ved kjøkkenbenken og Einar Gerhardsen. Det moderne samfunn har ikke behov for slike anakronismer, mener noen. Vi lever nemlig i en verden som endrer seg i et dramatisk raskt tempo. Både kultur, smak, debatt og preferanser påvirkes av at ideer, mennesker og varer flyter over grensene i et stadig raskere tempo. Dannelse? Hah! Det handler om endringskompetanse, inntjeningsferdigheter og kunnskapsinnhenting.
 
Da min farfar sa fra seg odelsretten på gården i Skien for å begynne på lærerskolen (et valg jeg er evig takknemlig for at han tok), levde han i et samfunn som kretset rundt bygda og nærmiljøet. En tur til Oslo var en langtur. Mine foreldre, som også har vært lærere i ungdomsskolen – eller gjort krigstjeneste, som jeg pleier å si – stappet barna sine, min søster og jeg, inn i baksetet på bilen og kjørte runder blant slott og gasthofer i Tyskland. Nå er Syden, fra før kjent som verdens største land, blitt enda større og inkluderer både Thailand og andre asiatiske perler. Å reise jorden rundt, til Australia, Sør Amerika eller Asia, er blitt et slags overgangsrituale for barn av middelklassen som står mellom videregående skole og høyere utdanning, en høyere utdanning som i vår tid gjerne varer til man er 30. Verden er blitt mindre! Ikke bare fordi reisetiden er kortet ned og prisene kuttet ned, men også i overført betydning fordi der samfunnet for femti år siden kunne lide av informasjonsunderskudd har vi i dag informasjonsoverskudd. Et av fremtidens klasseskiller kan bli mellom dem som surfer på informasjonsbølgen og dem som drukner i den.
 
Fra OL på Lillehammer ble det ikke sendt en eneste e-post. Da jeg var utvekslingsstudent i USA i 1996, kommuniserte jeg med vennene mine primært via brev – dere husker de gamle papirlappene man skrev på med en såkalt ”penn” og sendte gjennom en bedrift som het Posten, som før i tiden var ganske store rundt om i landet. Noen av verdens største selskaper heter google og Facebook, og de fantes knapt for femten år siden.
 
Det er blitt hevdet at denne utviklingen endrer kravene til både grunnleggende ferdigheter og dannelse helt fundamentalt, og dermed at de også endrer lærerens rolle. La oss dvele litt ved de to påstandene.
 
Det er åpenbart at et samfunn med informasjonsoverskudd må justere undervisningen sin. Det å kunne finne og håndtere informasjon, blir viktigere enn tidligere. Men behovet for å kunne og vite blir jo ikke borte! Snarere tvert i mot. Det å skille riktig og galt, god og dårlig informasjon, blir viktigere når informasjonsflyten øker.
 
Å ha de rent praktiske ferdighetene som må til for å få tilgang til informasjon er viktig, men fjerner det behovet for dannelse? Det viktigste man lærer på skolen er jo ikke hvordan man rent fysisk åpner en bok, å lære Deweys desimalsystem er viktig for å kunne lete seg frem på Biblioteket, men det hjelper lite om man ikke kan ta til seg og bruke innholdet i bøkene man finner. Hvis man leser nettdebattene i avisenes kommentarfelt, er det åpenbart at behovet for dannelse ikke er mindre enn tidligere.
 
Og det er her norsklæreren kommer inn. Norskfaget er inngangsporten til både å beherske kommunikasjon og kommunikasjonsverktøyene, men også til den dannelsen vi krever av en samfunnsborger. Et godt språk skaper ikke bare gode kunstnere eller lærere, men er også med på å bekjempe sosiale forskjeller og klasseskille. Det vet jeg fra mitt arbeid i komiteen som har med NAV å gjøre. Få ting skaper så stor avstand mellom mennesket og systemene, få ting er så fremmedgjørende for folk, som dårlig, innfløkt og kronglete byråkratisk språk som aldri klarer å kalle en spade for en spade. Jeg sier som i den gamle vitsen: Hvorfor bruke fremmedord når det finnes adekvate, norske synonymer.
 
Informasjonssamfunnet, globaliseringen, endringstakten – det gjør norskfaget viktigere enn noen gang og læreren viktigere enn noen gang. Hvis vi skal tro opptakskravene på norske utdanningsinstitusjoner, er det gjeveste og viktigste man kan være journalist. Mens papiravisenes opplag stuper, så utdanner vi flere og flere journalister. Vi her inne vet at det ikke stemmer. Det viktigste yrket i Norge er læreryrket, og som India i sin tid, kan vi vel tillate oss å si her, blant oss, at norsklærerne er juvelen i kronen.
 

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

[…] Frøydis Hertzberg Kjell Lars Berge Jill Walker Rettberg Torbjørn Røe Isaksens åpningstale […]

[…] Frøydis Hertzberg Kjell Lars Berge Jill Walker Rettberg Torbjørn Røe Isaksens åpningstale […]

Har du en mening?