Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Vårt syndige folkestyre II

Publisert den 08.03.2012 i Artikler

Jeg skriver hver tredje uke i Morgenbladet og saken kan også leses der. Se også Vårt syndige folkestyre del I.

Det norske folkestyret er så sterkt at vi takler noen skandaler, men også vi har en smertegrense.

For noen måneder siden skrev jeg en kommentar på denne baksiden om vårt syndige folkestyre (tilgjengelig på www.morgenbladet.no). Det var et forsvar for den syndige politiker. ”At også politikere synder er et tegn på et ekte folkestyre”, skrev jeg. Det står fortsatt ved lag, men det får da være grenser.

Bare kort tid etter publiseringen av kommentaren, ble en tur til Riga forsidestoff i norske aviser. I månedene etter fikk vi to svært alvorlige overgrepssaker, samtidig ble en politiker dømt for ulovlig filming av unge menn. Den siste uken har avisene vært fylt av økonomisk rot og inhabilitet, før vi toppet det hele med en narkotikasak. Å reagere kontant og tydelig slik mitt parti Høyre gjorde denne uken, er helt nødvendig. Av den grunn tror jeg også skadevirkningene for Høyre vil bli svært begrensede. Men det siste årets saker reiser et større spørsmål.

At politikere begår små feil og tabber er naturlig, og jeg står fast på at et folkestyre uten småsyndere er et sykdomstegn. Da er vi blitt for striglet og umenneskelig frie for laster alle mann. Et folkestyre hvor alle føler seg gode nok til å kaste den første stein, representerer folket bare i navnet. Men de siste måneders hendelser gir anledning til å reflektere over den andre fallgruven: At det brer seg en oppfatning av at de politiske elitene er dekadente, beriker seg selv og er fjernt fra folks hverdagsproblemer.

Mange av de mindre politiske ”skandalene” i Norge har ”avslørt” at vi politikere ikke er så veldig annerledes enn velgerne. Vi slurver av og til, vi kan være distré, korttenkte, bygge et stabbur uten å få byggetillatelse eller glemme en søknad eller to. Disse ”skandalene” fortjener sine hermetegn fordi skadefryden de skaper skyldes at politikerne blir ofre for sine egne kronglete og byråkratiske regler. Vi har skapt reglene som gjør at man nærmest må ha eksamen i juss for å bygge et bygg i strandsonen, ergo er det lov å fryde seg litt når byråkratiet treffer en representant for makten midt i fleisen. En ganske annen type saker er de som har versert det siste året. ”Det begynner å bli mye nå”, som en journalist sa til meg forleden.

Folkestyret er avhengig av en viss grunnleggende tillitt mellom velgerne og de folkevalgte. En viss dose politikerskepsis er sunt, ja, til og med nødvendig, men et levende folkestyre blir raskt forringet hvis velgerne ser politikerne som hyklere som kun er opptatt av å berike seg selv og sine egne, hvis dobbeltmoralen blir for påfallende eller hvis det virker som om politikere og andre deler av makteliten lever i en boble med egne regler og lover, fjernt fra folks hverdag. Å være utro er umoralsk, men ikke ulovlig. Strengt tatt har det ikke offentlighetens interesse. Men hvis du først har tordnet mot utroskap og forsvart tradisjonelle familieverdier, da er det en sak om du selv systematisk ikke praktiserer hva du preker. Hvilken seksuell legning en person har er politikken uvedkommende, men ikke hvis personen har rast mot homofile syndere. På samme måte er det forståelig at et parti som ofte raser mot grådighetskulturen, blir rammet ekstra hardt når de deler ut skattebetalernes penger til sine egne.

Historien har flust med eksempler på eliter som mister folkets støtte, fra de turbulente maktkampene i Roma til den franske og russiske overklassens fråtserier. Et illustrerende moderne eksempel er det britiske Tory-partiet i årene etter Thatcher. De lanserte en kampanje som het Back to basics. Budskapet var verdikonservativt, partiet skulle tilbake til kjerneverdier som personlig ansvar, familie og moral etter årene med privatisering og fokus på økonomi. Problemet var bare at skjellettene ramlet ut av skapet raskere enn nye løpesedler kunne trykkes opp. Partitopp etter partitopp ble avslørt med elskerinner.

Folkestyret i Norge står støtt. Tillitten er fortsatt stor. Men tillitt må vedlikeholdes og pleies. Vi klarer noen skandaler til, men ikke så veldig mange, før sprekkene kommer til syne. Hvis vi ser tegn til dekadanse, er ikke løsningen puritanisme (Gud forby!), men en smule moderasjon kan neppe skade.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?