Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: En ende på evighetskrigen

Publisert den 30.03.2012 i Artikler

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Denne saken kan også leses hos Morgenbladet.

Dagens narkotikapolitikk fungerer ikke. Det må være utgangspunktet for en ny debatt.

Narkotikabruk leder til død, elendighet og kriminalitet. Men det gjør også kampen mot narkotika. Etter tiår med krig mot narkotika globalt, og forbudspolitikk nasjonalt, er resultatene magre – og deprimerende. Narkotikaproblemet har økt i takt med vår innsats for å bekjempe det. Det er trolig dette som gjør at stadig flere setter spørsmålstegn ved dagens narkotikapolitikk.

I juni i fjor la Global Commision on Drug Policy frem en rapport som anbefalte at man går bort fra totalforbudsregimet. I kommisjonen satt blant andre Fernando H. Cardoso, tidligere president i Brasil; Ernesto Zedillo, tidligere president i Mexico; George Papandreou, daværende statsmininster i Hellas; og George Schulz, Javier Solana og Kofi Annan, henholdsvis tidligere amerikansk utenriksminister, EU-utenriksminister og generalsekretær i FN.

Det offentlig utnevnte Stoltenberg-utvalget har tatt til orde for en mer pragmatisk politikk, det samme har lokallag i Sosialistisk Venstreparti og flere politikere på Stortinget, herunder Bård Vegar Solhjell (SV), Håkon Haugli (Ap), Trine Skei Grande (V), Jørund Rytman (Frp) og undertegnede – alle i Minerva 4/2011. Samtidig har ingen partier, unntatt Venstre, programfestet en alternativ politikk.

Det er viktige prinsipielle argumenter både for kontroll og liberalisering i narkotikapolitikken. For meg er imidlertid de viktigste forholdene praktiske: Politikken vår gjør alvorlig skade, og når resultatene av denne skaden er tydelige å se for alle som prøver, kan de ikke ignoreres. Vi må tenke nytt.

En usunn enighet ligger bak norsk narkotikapolitikk. I tiår har den vært bygget på en visjon om «et narkotikafritt samfunn», som stortingsmeldingen i 1986 het. Visjonen er sakte forsvunnet, men dens bærende elementer består. På få områder har enigheten vært så total. Men en endring er i emning. Konsekvensene blir gradvis for vanskelige å tåle – i Norge, som globalt.

Har norsk narkotikapolitikk feilet? Jeg mener ja. Selv de som vil si nei, må innse at vi ikke har nådd målene vi har satt oss. 1991 var det første store overdoseåret. Siden da fortsatte det å øke, før det stabiliserte seg noe på 2000-tallet, etter at metadonbehandling ble innført. Da hadde Norge rukket å bli Europa-mester i overdoser. Vår ubehagelige ledelse på denne statistikken kan ikke alene forklares med målemetoder og særnorsk sprøytekultur. Mer bruk av skadereduserende tiltak som sprøyterom, legemiddelassistert rehabilitering, lavterskeltilbud og sprøyteutdeling har fungert bra, og, som navnet sier, redusert skade. Men her rører vi bare symptomer, ikke årsaken bak problemene.

Svaret fra tilhengerne av dagens politikk er ofte at mye er ugjort i norsk ruspolitikk: Det trengs flere plasser i behandling, bedre rehabilitering og mer effektiv forebygging. Og alt dette er riktig. For tross grandiose visjoner i tiår etter tiår gjør vi fortsatt for lite. I fjor uttalte helsedirektør Bjørn-Inge Larsen i en debatt om prioriteringer i helsevesenet at de klare taperne i dagens system var de rusavhengige. Vi har ikke gjort alt, og mye svikter innenfor dagens politikk. Men dette er argumenter for å satse på forebygging og behandling, ikke argumenter for å avfeie en kritisk debatt om et skadelig forbud.

Har den globale krigen mot narkotika feilet? Ja, utvilsomt. I et globalt perspektiv er krigen mot narkotika en katastrofe. Den har fått transittlandet Mexico til å nevnes som en potensiell failed state. I Mexico er det nærmest krigstilstander mellom karteller og militæret i enkelte områder, og siden kampen ble trappet opp i 2006 har over 40 000 mennesker dødd som direkte konsekvens. Fordi narkotika er forbudt, uten at vi klarer å kontrollere tilbud og etterspørsel, finansierer narkotikahandelen mafia, kriminalitet, terrorister og geriljaer. Taliban-kjemperne som angriper norske styrker i Afghanistan, er med all sannsynlighet ofte betalt av inntekter fra opium solgt i Europa. Her i Europa er narkotikainntekter én livsnerve for organiserte kriminelle bander.

Jeg er ikke skråsikker på nøyaktig hvordan veien videre ser ut, men jeg er sikker på at dagens politikk har feilet. Den skaper mer kriminalitet enn vi klarer å bekjempe. Den bidrar til flere brukere enn vi klarer å avvenne. Den gjør hverdagen verre for misbrukerne enn et mindre drakonisk system. Det siste poenget i seg selv bør være argument nok for en ny debatt.

 

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

Hilde

31.03.12

Vi trenger en ny politikk på området helt klart. Den nye politikken må ha tre mål. Forhindre flest mulig å bli narkomane, ivareta de som allerede er det, og stanse alle som profiterer på andres tragedie.

Skjønner at skepsisen er stor i forhold til å endre kurs helt. Muligheten for at antallet misbrukere vil øke drametisk er kanskje tilstede, men dagens politikk er helt feilslått. Vi kan ikke forvente et annet resultat hvis vi fortsetter med den samme gamle politikken.

En god begynnelse er at man begynner å se på muligheten for en helt annen strategi, men jeg tviler på at det er en bred politisk enighet om det.

R.M.Rilke d.y.

12.04.12

«Vi trenger en ny politikk på området helt klart. Den nye politikken må ha tre mål. Forhindre flest mulig å bli narkomane, ivareta de som allerede er det, og stanse alle som profiterer på andres tragedie. »

Men dette er den GAMLE politikken, og skillingsvisen?

Har du en mening?