Abonner via RSS eller E-post

Asylpolitikkens pris

Publisert den 21.03.2012 i Blogg

«Ja til asylbarna, nei til liberal asylpolitikk», skriver Aftenposten på sin forside. Avisen viser til en meningsmåling hvor et flertall av folket ønsker å la de såkalte asylbarna bli inntil videre, samtidig avviser et flertall at asylpolitikken generelt må mykes opp. Håvard Narum oppsummerer: Velgerne vil ha en streng asylpolitikk som ikke rammer barn. Men det er ikke gitt at tallene kan tolkes på den måten. Trolig er de vanskelige å tolke overhodet, og både motstandere og tilhengere av opphold for asylbarna vil kunne finne støtte.

For det første er det ikke gitt at de samme flertallene står bak de forskjellige standpunktene.

For det andre er det riktig som Trine Skei Grande sier, at tallene godt kan tolkes slik at et flertall gjerne vil ta mer hensyn til barn — særlig de som har oppholdt seg her lenge — men ikke ønsker en generell oppmykning. Det er ikke nødvendigvis inkonsekvent, selv om mange vil hevde at nettopp det å la asylbarna bli i praksis åpner for en liberalisering, muligens en kraftig sådan.

Jeg har selv gått fra å være en innvandringsliberaler for ti år siden, til å bli tilhenger av en svært restriktiv politikk. Det har flere årsaker, men den viktigste er hensynet til integreringen. Det er dessuten et argument i seg selv at for stor innvandring kan virke destabiliserende. Samtidig er det ett argument jeg fortsatt mener er viktig: En streng asylpolitikk har en pris og den prisen er det mennesker som betaler. Vi kan ikke få i både pose og sekk, vi kan ikke både ha en streng asylpolitikk og ta maksimalt hensyn til enkeltmennesker og hva som er best for dem. Asylpolitikken skal gi opphold til de som trenger beskyttelse. Punktum. Men det er ikke tvil om at mange, mange andre — inkludert barn — ville fått et bedre liv i Norge enn i hjemlandet. Dét må vi ikke bare innrømme, men snakke ærlig og åpent om. Det er lett å være tilhenger av en streng asylpolitikk når man bare opererer med tall og statistikk. Det er vanskeligere å i møte med enkeltskjebner, særlig barn. Det betyr allikevel ikke at en streng politikk er gal.

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

Eg er grunnleggjande ueinig i konklusjonen din, nemleg at ein streng politikk er gal, likevel er det godt å sjå nokon som argumenterer for «en svært restriktiv» asylpolitikk som innrømmer at dei vi sender frå oss i Norge kunne fått eit betre liv her enn der vi sender dei. Dette er eit argument eg meiner ein må vekte mykje tyngre. Det er grunnleggjande feil at vi gjev oss sjølve rettar og goder som vi ikkje er villige til å gje til andre. Dei rettane og godene ein har som menneske må vere basert nettopp på at vi er menneske, ikkje kva pass ein har.Å stenge folk ute frå våre goder er å settje urettferdigheita i system.

Eg er altså heilt ueinig med deg, men det er godt å sjå at du argumenterer meir ope, ærleg og rederleg for ditt syn en det eg meiner er det generelle nivået i asylpolitikken.

Hilde Kavli

21.03.12

Det er noe som heter pliktetikk og noe som heter konsekvensetikk. Hvis man oppriktig mener at en økt innvandring kan destabilisere hele landet vårt, så er det selvfølgelig et riktig etisk standpunkt å forsøke og forhindre at noe slikt skjer. Man bør ha evne til å lære av historien. NÅ blinker alle varsellamper.

Integreringen fungerer overhodet ikke slik jeg ser det. Hva som tilsier at det skal fungere fremover når vi etnisk norske blir i mindretall skjønner ikke jeg.

Et problem som jeg synes gis for lite fokus er at vi nå får et økende antall mennesker som ser det som ønskelig at en relgion skal bestemme statstyrelsen. Dette kan ikke sammenlignes med vår kristendom som ser på relgion som et privat anliggende mellom den enkelte og den guden man tror på.
I kristendommen er det et klart skille mellom statsstyrelse og kirke. Gi keiseren det som keiserens er og Gud det som Guds er. Elsk dine fiender og vend det andre kinnet til.
Er vi rustet til å møte det som kommer?.
Honnør til det TRI som nå har skiftet mening.

Har du en mening?