Abonner via RSS eller E-post

Arbeidslinjen

Publisert den 19.03.2012 i Blogg

Høyre og Arbeiderpartiet kan diskutere om sosialdemokratiet har monopol på den norske modellen eller hvorvidt skattenivået er for høyt eller for lavt, men en ting har våre to partier tradisjonelt stått sammen om: Arbeidslinjen. Det er med utgangspunkt i tre påler: 

 – Arbeid er grunnlaget for velferdssamfunnet vårt. For å si det med en klisje, er mennesker vår viktigste formue. 
 – De aller, aller fleste ønsker å arbeide, og det å være i arbeid og aktivitet er viktig for å forebygge sykdom og utenforskap. 
 – Velferdssystemet vårt, med skattefinansierte goder, må oppfattes som rimelig og rettferdig for alle, også for de som betaler inn skatt. Derfor er det avgjørende at det faktisk lønner seg å arbeide. 

De siste ukene har Dagens Næringsliv gjennom en rekke reportasjer fortalt historiene om unge uføre, både om tallene og menneskene. Man behøver ikke å være politiker eller milliardær for å se at det er noe som er riv ruskende galt med systemet vårt. Når en ung kvinne blir gående hjemme uke etter uke, og det eneste tilbudet som er tilgjengelig er passive overføringer, er det en fallitterklæring. Her er det NAV-systemet som svikter arbeidslinjen. Det kan lett oppfattes som enklere å betale ut en uførepensjon enn å følge opp og gi tilbud om aktivitet og trening, ikke minst fordi utbetalingen skjer over folketrygdens budsjetter. Samtidig er Høyre opptatt av at den enkelte også har et ansvar for å komme seg ut i arbeidslivet. Systemet vårt kan gi deg verktøyene du trenger, men det er bare den enkelte selv som i siste innstans kan få orden på eget liv. 

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

Hilde

19.03.12

Det er ikke mulig å gjøre noe med dette problemet uten å slakte noen hellige kyr.

Det første man må innse er at trygd er 95 % et spørsmål om penger og 5% et spørsmål om sykdom.

Det andre man må innse er at når man i realiteten har innført at folk kan velge om de vil være i arbeid eller passivt motta trygd så er det svært mange som sier ja takk til trygd.
Grunnene til dette er selvfølgelig mange, noen kombinerer trygd med svart arbeid, noen finansierer studier eller fritid som man kan bruke etter ønske og behov, mange ønsker mer hjemmetid med barn etc etc,

En annen ting er at man kan oppnå svært mye høyere inntekter enn det man kan ha som yrkesaktiv. Dette later for en stor grad til å være ukjent for våre politikere, men ikke for svært mange andre. Når man hører de ørkesløse debattene om karensdager så skjønner man at her er det store kunnskapsmangler hos politikerne om hva som egentlig foregår.

Det er ikke NAV som svikter. NAV har fått en umulig oppgave. Ansvarsfraskrivelse for eget liv kan aldri erstattes av andre. På toppen av det hele så er det altså en stor bruker gruppe som er akkurat der de ønsker å være, nemlig på trygd.

Så sitter saksbehandlerne der og skriver planer og anbefaler tiltak man vet uansett ikke vil føre til noe. Legene er pålagt å møte på nyttesløse dialogmøter, og arbeidsgiverne blir pålagt større og større plikter for å følge opp sine ansatte. Den eneste som kan gjøre noe med situasjonen nemlig den sykmeldte/trygdede , kan fortsette og gjøre
akkurat det han opplever og ha fordeler av. Pengen kommer inn på kontoen uansett.

19.03.12

jeg mener individet åpenbart har et ansvar men er overbevist om at NAV er meget dyktige til å passivisere arbeidssøkere det er svært lite motiverende å prate med NAV ansatte. Mange er i en situasjon det er vanskelig å få jobb av forskjellige årsaker.
Jeg tror det er viktig å skille mellom de som er på trygd fordi de ønsker og være der og de som er på trygd og frustreres til det hinsidige over det å være passiviserte individer.
Her er det store individuelle forskjeller Adam smith skrev i «the theory of moral sentiments» at folk ikke bare vil ha annerkjennelse men de vil fortjene den. Det er svært mange som ikke føler at de fortjener den trygden de får. Og disse individene er blandt den gruppen som frustreres. De som er på NAV og ikke ønsker arbeid er en gruppe som fungerer som sugerør og som fellesskapet ikke har særlig behov for. På sett og vis så er det amoralsk å ikke være i arbeid om man ikke har en god unnskyldning som studier eller uførhet. Dette er sunne moraler som fungerer som incentiver til å gjøre en innsats dog for sin egen del mest og minst for fellesskapets fortjeneste. Bakeren lager fortsatt ikke brød av nestekjærlighet

Har du en mening?