Abonner via RSS eller E-post

Dagbladet: Den nye høyresiden

Publisert den 27.02.2012 i Artikler

Dagbladet har en serie om hvordan 00-tallet formet oss. Jeg ble bedt om å skrive om høyresiden. Lenke til kronikken her.  

Samtidig som nyliberalismen gikk tom for damp, vokste høyresiden i Norge seg stadig sterkere. 

2000-tallet ble innrammet av to begivenheter. La oss begynne med den siste først: Den økonomiske krisen, og med den, en slutt på tre tiår med det som er blitt kalt nyliberal politikk.

Hvorfor vinner ikke da venstresiden frem? Fordi finanskrisen også bekrefter det som egentlig har vært åpenbart lenge: Kampen om det Lenin kalte «økonomiens kommandohøyder» er forbi. Det finnes ikke lenger et troverdig, helhetlig alternativ til markedsøkonomien.

Selv om statene nå diskuterer flere reguleringer på noen områder (særlig for finanssektoren) er det ingen som ønsker å vende tilbake til gårsdagens statlig kontrollerte økonomi eller som for alvor mener vi kan snu ryggen til globaliseringen og internasjonal handel.

Ikke bare kastet europeisk venstreside seg etter hvert med på liberaliseringsgalleien, men de oppdaget på slutten av 2000-tallet at uten muligheten til å bruke mer penger over de offentlige budsjettene, manglet de simpelthen et politisk prosjekt.

Når sosialdemokrater kutter er det bare kutt. Nødvendige, kanskje, men like fullt kutt. En konservativ uten penger kan fortsatt ha et politisk prosjekt. En sosialdemokrat uten nye penger er bare blakk.

Den andre begivenheten er selvfølgelig angrepet på World Trade Center. Jeg husker godt globaliseringsdebatten rundt årtusenskiftet. I 1999 ble Verdens Handelsorganisasjons toppmøte i Seattle til en gatekamp mellom demonstranter og politiet. En salig blanding av sosialister, fagforeningsfolk, bønder, vanlige arbeidsfolk og akademikere fikk som vanlig følge av en gruppe pøblete anarkister for å markere sin motstand mot pengemakt og globalisering under banneret «En annen verden er mulig».

På den andre siden stod en allianse av næringsinteresser, teknologioptimister og liberalere som mente en annen verden allerede var kommet fordi globaliseringen endret spillereglene. «Verden er ti år gammel. Den ble født i det Muren falt i 1989», som det het i en annonse fra storbanken Merril Lynch i 1998. Så uendelig lenge siden det virker! Så uskyldsrent, så naivt, så historieløst.

Når vi i dag står i skyggen av konflikter med røtter flere århundrer, enn si årtusener, tilbake, når vi igjen diskuterer fellesskap, nasjonalstat, patriotisme, kultur, identitet og ære, virker det som en mannsalder siden noen hevdet historien var slutt, at demokratiet automatisk ville vinne frem, at i den nye økonomien ville kriser være historie eller at globaliseringen gjorde nasjonal identitet og religion overflødig.

Det minner om George Orwells drepende kritikk av H.G. Wells da sistnevnte avfeide Hitler som en gal mann som hadde forlatt fornuften: ”[Wells] var, og er fortsatt, helt ute av stand til å forstå at nasjonalisme, religiøse fordommer og føydal lojalitet er langt sterkere krefter enn det han selv ville beskrevet som fornuft.» Man ignorerer virkeligheten på egen risiko.

I 2008 skrev jeg en artikkel i Morgenbladet som het «Finnes det intelligent liv på høyresiden?» Samme året kritiserte jeg, sammen med mange andre, Dagbladets kåring av de 25 viktigste sakprosabøkene i etterkrigstiden, en liste som ikke hadde funnet plass til én eneste bok med konservativt eller høyreliberalt ståsted. Bare fire år senere tror jeg ikke artikkelen ville bli oppfattet som relevant, og jeg tror en liste over de viktigste bøkene kanskje ville sett annerledes ut.

Hvordan valget i 2013 ender er det ingen forunt å spå, men vi kan allerede nå konstatere at den norske, offentlige debatten har endret seg markant fra begynnelsen av tiåret til i dag. Den brede høyresiden – liberale, konservative, liberalister – har tatt til seg langt større plass enn tidligere. Offentligheten har tatt klare steg mot høyre. Med det mener jeg ikke at den partipolitiske orienteringen er blitt klarere, men at flere av debattene i offentligheten stiller spørsmål – og antyder løsninger – fra det vi med rimelighet kan kalle et ståsted til høyre.

Vi ser det godt i debatten om det flerkulturelle samfunnet, hvor mye av kritikken åpenbart henter inspirasjon fra konservativt tankegods, men hvor også de klareste forsvarerne av en liberal linje, som Civita og Unge Venstre, står til høyre. Når leste du sist en grundig klasseanalyse av integreringsdebatten?

På overflaten skyldes styrkingen av høyresiden selvfølgelig delvis den rødgrønne regjeringen som har sittet siden 2005, delvis at høyresiden har etablert miljøer som Civita og Minerva. Samtidig tror jeg det finnes andre viktige forklaringer som henger sammen med nettopp begivenhetene på begynnelsen og slutten av dette tiåret. Høyresiden var rett og slett flinkere til å oppdatere sine mentale kart når terrenget endret seg på 2000-tallet.

Et eksempel er statens rolle. Den er blitt mindre på flere sentrale områder og liberaliseringen fortsatte gjennom 2000-tallet. Staten har trappet ned sitt direkte, økonomiske engasjement. Den har solgt seg ut av bedrifter, og selv der den sitter med aksjeflertall, har staten bestemt seg for å holde armlengdes avstand og la normale prinsipper for konkurranse gjelde. Venstresidens gamle favoritt, Trond Giske, har med åpne øyne latt seg redusere til en slags turbolobbyist når TV2 selges til danske eiere. Samtidig er staten mer markant på andre områder, den er blitt en slags hybridstat som styrer mindre av økonomien, men til gjengjeld har flere ansatte, brukere og mottagere av offentlige støtteordninger.

Staten er blitt en servicebedrift. Det åpner igjen for en annen debatt som ikke handler om markedsliberalisme eller statlig styring, men om rommet for fellesskapene utenfor både staten og markedet.

Denne debatten griper igjen inn i diskusjonen om det nye Norge, en debatt hvor venstresiden kom bemerkelsesverdig sent inn på banen. De nye debattene i kjølvannet av angrepene på New York tok venstresiden på sengen. Først nå er de begynt å hente seg inn igjen. Den nye høyresiden som vokste frem på 00-tallet var bred, åpen, nysgjerrig og debattivrig. Det formet tiåret.

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

Hilde Kavli

28.02.12

Fantastisk bra TRI. Mange velgere hungrer etter politikere som ser også det underliggende og ikke bare pirker på overflaten og helst omskriver det de ser der inn i egen lærte virkelighetsoppfatning.

Svært mange opplever at samfunet vårt går i en dramatisk feil retning. Det gjelder på område etter område.
Du er noe så sjeldent som en politiker som er opptatt av å se på hva vi kan lære av tidligere erfaringer, du er opptatt av tanker og ideologier, mens andre tilsynelatende er opptatt av føleri og gjenvalg om det så skal gå til helvete. De fremstår som helt historieløse, til tross for at vi nå skulle ha høstet erfaringer fra mangfoldige genrasjoner før oss.

Som du så treffende sier det, «man ignorerer virkligheten på egen risiko.»
Gi oss de gode debattene, la oss få virkelighetsbeskrivelser som vi kjenner oss igjen i. Vi er så lei av politikere som er så til de grader lettvektere.

Jeg slutter som jeg startet: Fantastisk bra TRI.

TRI skriver at det ikke finnes et troverdig helhetlig alternativ til markedsøkonomien. Har han ikke hørt om den sentrumsorienterte blandingsøkonomien? Eller prøver han å skjule at dette alternativet faktisk finnes?

TRI mener at liberale, konservative og liberalister alle hører hjemme på høyresiden. Er han ikke klar over at liberale (Venstre) og konservative (Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Kystpartiet) hører hjemme i sentrum mens liberalistene (Høyre og Fremskrittspartiet) utgjør høyresiden?

Har du en mening?