Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Ekstrem forskjellsbehandling

Publisert den 30.01.2012 i Artikler

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Ekstrem forskjellsbehandling

Ville vi invitert en fascist inn i norske klasserom for å forklare hvorfor han går med brun skjorte?

Jeg stritter litt imot å formulere spørsmålet slik. Det høres så bombastisk ut. Jeg er jo en relativt liberal mann, tilhenger av ytringsfrihet, pluralisme og til og med litt dialog i ny og ne. Skal jeg også bidra til å demonisere en ung kvinne som ikke har gjort annet galt enn å gå med niqab? Er det ikke riktig, som det sto i et innlegg i Aftenposten (23. januar), at den niqab-bærende foreleseren som nå er på turné i regi av Foreningen !les og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), er «en modig person» som ikke bare «tør å hevde sine kontroversielle meninger i et samfunn som ikke ønsker henne velkommen», men også fortsetter å stå for dem «når alle ber henne holde kjeft»? Burde jeg ikke i stedet omfavne det innleggsskriveren kaller «en fri og åpen dialog» som innebærer «å takle holdninger vi ikke liker»? Burde jeg ikke lytte til appellene om at «å møte hverandre er den eneste måten vi kan diskutere med hverandre på. Skal vi være uenig med noen, må vi kjenne dem»?

Nei.

Nei. Ikke for enhver pris. Tyveåringen har sin ytringsfrihet og skal få slippe å bli samfunnsfiende nummer én, men vi kan ikke skåne ideene hun står for og ideologien hun forfekter fra kritikk av den grunn. Det er faktisk et oss og et dem i samfunnet, slik har det alltid vært. Vi – både kristne og muslimer, folk til høyre og venstre – er tilhengere av demokrati, ytringsfrihet og rettsstat. De er det ikke. Miljøet den unge kvinnen knyttes til har vært svært tydelige på hva de mener om det norske demokratiet.

På 1970-tallet mobiliserte store deler av Norge mot dem som ønsket proletariatets diktatur, avviste rettsstaten som småborgerlig og så med lengselsfullt blikk mot diktaturer i andre verdensdeler. Det var en verdimobilisering for det norske demokratiet mot krefter som ønsket en helt annen verden og ikke var uvillige til å trå over lik for å nå sitt paradis. Fantes det unge menn og kvinner på den ikke-demokratiske ytterste venstrefløy som var modige? Helt sikkert, men det er ikke poenget. Ei heller at venstreekstremistene trolig aldri utgjorde noen stor, direkte trussel mot norsk sikkerhet. Det fantes voldsromantikk i store doser, men ikke så mye mer. Mange på den ytterste venstrefløy var idealister med store drømmer. Mange var sikkert sympatiske mennesker. Men ideene deres var farlige og måtte bekjempes. Det var en kamp om verdier.

Det er slående hvordan vi fortsatt forskjellsbehandler det vi oppfatter som ekstreme holdninger. Derfor er åpningsspørsmålet så relevant. Ville en norsk høyreekstrem bli invitert inn i klasserommet for å fortelle om hvordan det var å leve som en minoritet i dagens Norge? Hvis dialog og det å bli bedre kjent med hverandre alltid er riktig, hvorfor inviteres ikke Fjordman til å forklare hvordan det føles å bli samfunnsfiende i sitt hjemland? Eller hva med statsviteren som mente 22. juli kunne vært et tegn på Guds vrede?

Altfor mange raser mot ekstremisme på høyresiden eller mot kristne som går over streken, men har av en eller annen grunn et slags behov for å komme i dialog med ekstreme, radikale islamister. Jeg tror ikke det skyldes vond vilje. Snarere tvert i mot. Det er trolig et utslag av velvilje. De klarer rett og slett ikke å sortere ekstremistene fra de andre. De ønsker å forsvare norske muslimer mot det de oppfatter som trakassering og demonisering, og får seg dermed ikke til å se at en liten minoritet forfekter tanker og ideer som er dypt udemokratiske og autoritære. De ser fascister overalt, men er blinde for religiøs fascisme.

Men det går faktisk an å gjøre begge deler. Det går an å bekjempe ekstremisme og anti-demokratiske holdninger både til høyre og venstre, og i alle religiøse miljøer.

I det tidligere nevnte leserbrevet i Aftenposten står det: «Dagens skoleungdom kommer til å vokse opp med mennesker som går i niqab. Det er avgjørende at de forstår hvorfor.» Niqab er et forsvinnende lite utbredt fenomen i Norge. Jeg nekter at det som en slags lovmessighet vil bli mer utbredt i fremtiden, og at vi skal sitte stille og vente på dialog mens disse ideene brer om seg. Dagens skoleungdom kan komme til å vokse opp med flere religiøse ekstremister, noen vil gå i niqab. Det er avgjørende at de forstår hvordan ideene bak kan bekjempes.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?