Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Den nye Reagan

Publisert den 06.01.2012 i Artikler

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Spalten kan også lese her.

Dissidentene i Øst-Europa så til USA for inspirasjon og støtte. Midtøstens opprørere ser i helt andre retninger.

11. januar 1989 tok Ronald Reagan sitt farvel med det amerikanske folk. I talen vendte han tilbake til et bilde med lange tradisjoner i amerikansk politisk historie. I 1630 holdt puritaneren John Winthrop en preken der han beskrev det nye landet som the shining city on a hill. USA var Guds land, noe mer enn en enkel statsdannelse. USAs ideer og prinsipper kunne inspirere folk i den gamle verden og vise at en annen verden virkelig var mulig. Selv i dag sier bildet mye om amerikanernes selvforståelse og om landets helt spesielle tiltrekningskraft. USA er ikke bare en nasjonalstat, det er et eksperiment bygget på en filosofisk idé.

Reagan ante lite om hva frigjøringsåret 1989 skulle bringe av dramatiske begivenheter. Da Berlinmuren falt, var George Bush senior president, men det var Reagan som i amerikansk mytologi gikk over i historien som den kalde krigens seierherre, en myte som slett ikke er uten rot i virkeligheten. Nærmest over natten fikk USA et kobbel av nye allierte som hadde kastet av seg kommunismens åk og omfavnet demokrati, markedsøkonomi – og USA.

Det er illustrerende at flere av nekrologene over Václav Havel kritiserte dikterpresidenten for hans klare støtte til amerikansk utenrikspolitikk, herunder invasjonen av Irak. Amerikanerne fikk også støtte fra tidligere opposisjonelle som Lech Walesa og Adam Michnik (og interessant nok Liu Xiaobo). Støtten til USA blir mer forståelig sett i lys av historien. Kontrasten til det totalitære systemet Havel levde under, var nettopp USAs frihet og demokrati, og heltene i Øst-Europa i 1989 var de som hadde ropt tear down this wall, ikke de som hadde manet til dialog med deres undertrykkere.

2011 var nok et frigjøringsår. Hvorvidt den arabiske våren fører til reell demokratisering, gjenstår å se, men det er interessant å merke seg hvor dissidentene henter inspirasjon fra denne gangen. Barack Obama holdt i juni 2009 sin store tale til verdens muslimer i Kairo. Talen var elegant og storslått, som sedvanlig fra presidenten, men samtidig er kontrasten til USAs faktiske utenrikspolitikk blitt tydeligere etter fjoråret. Obama høstet lovord i den muslimske verden for sin kritikk av Irak-krigen, men samtidig hadde administrasjonen hans tydelig vendt seg bort fra den første Bush junior-periodens demokratiseringsagenda og over til en mer realpolitisk linje. Også Bush støttet naturligvis Mubarak, men samtidig var den uttalte kritikken av Egypts manglende demokrati tydeligere i hans første periode enn under Obama.

Da det egyptiske folk tok til gatene, nølte amerikanerne. Men trolig var det allerede før dette klart at USA aldri kunne bli en inspirasjon for den arabiske våren, slik landet var for den kalde krigens dissidenter. Til det var båndene mellom USA og noen av de gamle herskerne for tette.

Snarere finner den arabiske vårens opprørere inspirasjon i sitt nærområde. I Tyrkia har regjeringspartiet AKP – på tross av store svakheter og noen faretruende tegn på maktarroganse de siste årene – siden 2003 styrt og gjennomført flere viktige demokratiske reformer. Statsminister Recep Erdogan har vært en aktiv kritiker av regionens autoritære regimer og avviser på det sterkeste at islam og demokrati er to uforenelige størrelser. I en tale på Harvard-universitetet i 2003 beskrev han seg som «en politiker som holder religiøs overbevisning høyt i sin private sfære, men anser politikken som et domene utenfor religionen (…)».

For Midtøstens muslimer er det ikke Obama som er den nye Reagan, men Tyrkias statsminister. Det er ikke USA som er the shining city on a hill, men Tyrkia.

Utfallet av den arabiske våren er fortsatt uklart. Egypterne avsluttet denne uken den siste av tre valgomganger. Samlet sett har islamistene fått rundt 70 prosent av stemmene, Det muslimske brorskaps politiske parti har kanskje fått flertall alene. Mange har spurt seg om islamistene vil kvele demokratiet allerede ved fødselen. Erfaringene fra Tyrkia gir kanskje grunn til forsiktig optimisme.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?