Abonner via RSS eller E-post

Vold mot kvinner

Publisert den 09.12.2011 i Blogg

Denne bloggen er skrevet som en del av Fokus´ bloggstafett.

FN anslår at hver tredje jente verden over vil bli utsatt for vold fra sin kjæreste. I Norge er det etter hva vi vet en av fire kvinner som blir utsatt for noen slags vold av sin partner, mens i overkant av 5 prosent kvinner har vært utsatt for fysisk makt og vold fra partner minst en gang det siste kalenderåret, skriver organisasjonen Hvitt Bånd. Bare i år har det trolig vært over 8000 voldtekter i Norge og over 90 000 tilfeller av en eller annen form for vold mot kvinner.

Kvinner rammes selvfølgelig at voldelige konflikter og blind vold, men mye av volden mot kvinner skjer i hjemmet. Det er vold i nære relasjoner. Det er en grunnleggende menneskerett å leve et liv uten vold eller frykt for vold. Vold i nære relasjoner er ingen privatsak, men et samfunnsansvar. Vi har alle et ansvar.

Vold innad i familien har en lang historie. Symptomatisk for denne typen av vold er at den har vært svært tabubelagt og derfor har vært nærmest usynlig. Før snakket man ikke om den, selv om andre utenfor familien så og visste hva som foregikk. Fenomenet vold i nære relasjoner er blitt belyst og fokusert takket være kvinnebevegelsen  og frivillige organisasjoner — og i de siste årene også det offentlige.

Vold og overgrep mot kvinner er en likestillingsutfordring, og en sak som angår oss alle, kvinner og menn, gamle og unge. Det handler om å være trygg i egen by og bygd. Vi må bekjempe gammeldagse holdninger og ha et politi med nok ressurser til å være synlige og tilstede. Vi må ha et helsevesen som klarer og fange opp de som kan begå denne typen handlinger. Vi har ett felles ansvar for å styrke respekten for kvinners integritet og menneskeverd. Alle kvinner skal ha rett til å møte hverdagen, kveldene og nettene uten frykt for vold og overgrep. Voldtekt og overgrep er uakseptabelt.

Det er, tror jeg, en bred politisk enighet om disse spørsmålene. Utfordringen er å handle.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

13.12.11

Fokusering på vold er bra! Men vi må ikke falle for troen at dette er noe som kan løses med å handle politisk. Vold er i dag en stor del av det norske samfunnet. Enda større grad i USA.

Voldelige dataspill blir utviklet og støtte av militære krefter verden rundt, som et ledd i rekruttering av nye frivillige til militærtjeneste.

Norsk deltakelse i krigskonflikter i Afghanistan og Libya er veldig problematisk og sender et klart og tydelig bduskap til de unge: Krig og drap kan noen ganger forsvares!

Tusen av uskyldige mennesker dør, «utilsiktet tap» blir disse klassifisert som av den norske regjeringen. Når vår egen (tidligere) forsvarsminister på norsk TV presterer å holde en tale hvor hun direkte sier at norsk deltakelse i Afghanistan «sikrer sikkerheten til nordmenn hjemme i Norge» – da er det på tide å tenke over hva slags budskap dette gir.

Norske politikere har nok vist empati for de stakkars menneskene som blir drept og skadet, som blir lidende i mange år fremover av handlinger vi selv er deltakende i og som vi ikke viser motstand mot. Men denne empatiet ser jeg ikke, jeg føler den ikke. Det virker som regjeringen, og store deler av Stortinget, er blottet for empati for hva som egentlig skjer og skjedde i Afghanistan og Libya. Det virker ikke som det er noen reflekterte meninger og tanker rundt FN-resolusjonen mot Libya, det var mer slik at dette er noe vi skal være stolte av å være med på!

Fra dette ytterpunktet, krig, kan vi bevege oss nærmere og lengre inn i det norske samfunnet. Her vil vi finne mange kilder til vold. Jeg vil fremheve det prinsipielle om hvem som kan herske med hvem. Jeg kjenner personlig flere personer som har blitt hersket med av ansatte på NAV, som har fått store problemer i livet sitt pga. feilaktig og dårlig behandling. Ministere i Regjeringen hersker med offentlige etater og private selskaper, etter egne personlige preferanser og følelser. Det siste hvordan sykehusene i Oslo blir behandlet i sammenslåing. Eksperter og faglærte blir hersket med, tråkket på og kastet ut bakdøren.

Dette er tendenser vi kan se overalt i det norske samfunnet, hvor det ikke lengre er ett eneste område hvor ikke staten har sin finger med i spillet.

Men grunnlaget for volden, starter ikke der. Den starter når vi er barn. Barn er som svamper, de suger til seg alt rundt seg. Blir alle mobbere det av seg selv? Eller er det mer underliggende årsaker, som at foreldrene og andre voksne i samfunnet ikke lever som gode eksempler?

I Norge er det heldigvis ulovlig å gi barn ris. Det er fortsatt mange som mener at foreldre bør ha en rett til fysisk avstraffelse av sine barn. Mange undersøkelser har dokumentert at barn som lider under slike forhold, risikerer å få dårligere utviklet mentale kapasiter. Barn som blir vanskjøtet vil få fysiske, permanente skader, på hjernen.

Vi burde ha kommet lengre, men fortsatt har vi politikere som sier det er greit å bryte norsk lov på dette området: http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=176877

Det er slik barn lærer hvordan konflikter løses. Nemlig med vold! … dette går i spiral, i generasjoner. Foreldre som har fått ris, mener selv at de ikke har tatt noen skade av det og utfører det samme overgrepet mot egne barn. Barn lærer at den sterkeste, den med mest makt, han kan herske og herje med de andre barna (og voksne senere i livet).

Noe kan gjøres med politisk engasjement, mer politi vil alltid hjelpe. Men dette er ikke noe som løses før vi får en forandring av moralske prinsipper i samfunnet. Hva hjelper det å lære et barn om rett og galt, når vi ikke selv følger det vi sier til barna? Det er fullstendig meningsløst!

Hvis det er galt å stjele, hvis det er galt å lyve, hvis det er galt å slå – da gjelder ikke det bare for våre barn, men for oss selv. Takk for at vi har noen liberale mennesker (som deg) i Norge, men liberalisme vil aldri gi oss den virkelige friheten, som vi vil få med et samfunn basert på frivillighet.

Har du en mening?