Abonner via RSS eller E-post

Støres fellesskap

Publisert den 20.12.2011 i Artikler

Det sosialdemokratiske ”vi” har alt for ofte vært ensbetydende med staten.

Siste bind av Karl Ove Knausgårds Min Kamp, har vært utgangspunkt for en interessant debatt om forholdet mellom litteraturen og det politiske og om forholdet mellom ”jeg” og ”vi”. Jeg har, i likhet med de fleste skulle jeg tro, ennå ikke lest bindet ferdig. Men basert på tidligere bind er det slående hvordan et ”jeg” som i så stor grad velger å bruke sin litterære kraft på å beskrive menneskene rundt seg og samtiden de lever i, kan markere så klar avstand fra et ”vi”. Dersom jeg-personen i Min Kamp ikke følte en tilhørighet til et ”vi” – noe som bandt ham sammen med de andre på en eller annen måte – er det merkelig at deres innflytelse over hans liv skal være så stor. Jeg-et i bøkene rammes av farens alkoholmisbruk nettopp fordi far, mor, søsken, tanter og onkler er en del av et ”vi”, familiens vi.

Dette er kanskje også et bindeledd over til den politiske diskusjonen om fellesskap vi finner hos Jonas Gahr Støre 12. desember. Støre skriver innsiktsfullt at ”Det vi så i tiden etter 22. juli var uttrykk for en moderne tilhørighet, forankret i sivilsamfunnets mangfold, ikke organisert av noen statsmakt.” Det er interessante tanker fra en sosialdemokrat, og en oppfølging av ideer han har tygget på tidligere, blant annet i Minerva hvor Støre sa: ”Vi har i dag en retorikk som i stor grad er knyttet opp mot skillet mellom offentlig og privat, og så glipper det som ligger mellom fordi vi ikke har et begrepsapparat for å beskrive det. Frivilligheten, en sterk størrelse der mellom stat og marked, er avgjørende for å gi svar på mange utfordringer moderne mennesker står overfor.”

Men på et punkt er jeg usikker på hva Støre mener. Han skriver om ”en moderne tilhørighet”. Det kan forstås dit hen at vi lever i et samfunn hvor de selvvalgte identitetsmarkørene er blitt sterkere, dels på bekostning av våre medfødte markører. Tenk for eksempel på kristendommens stilling. I dag velger de fleste selv hvorvidt man er kristen eller ikke, det er ikke simpelthen noe man er fra fødselen av. Men er det virkelig mulig å skille en moderne tilhørighet fra annen tilhørighet? Behovet for tilhørighet ligger sannsynligvis dypt i oss som mennesker, og selv om de ytre formene endres, er selve behovet for tilhørighet det samme. Familiens stilling er en annen i dag enn for femti år siden, men de utopister som dermed har spådd familiens fall, har tatt grundig feil. Denne innfallsvinkelen stiller også Knausgårds sammenligning mellom 30-tallets tyske ”vi” og fellesskapet i dagens Norge, i et litt annet lys. Mange har reagert på sammenligningen, og det er selvfølgelig en himmelropende forskjell på et rosetog og en fascistisk marsj. Men forskjellen og likheten kan illustrere noe viktig: Vårt behov for tilhørighet kan manipuleres. Noe av det vakreste i vår natur, nemlig vår søken etter fellesskap, kan perverteres og utnyttes av onde krefter. I et samfunn hvor store grupper ikke føler tilhørighet til institusjonene og verdiene, er mørket aldri langt unna. 

Nettopp derfor er det avgjørende å ta kampen, både for et ”vi” og for innholdet i dette fellesskapet. Litt karikert kan man si at både deler av høyresiden og deler av venstresiden har sviktet i denne kampen. Høyreekstremismen forvrenger selvfølgelig ideen om et fellesskap, men også en rendyrket liberalistisk individualisme, som ser samfunnet som en nærmest tilfeldig opphopning av enkeltmennesker, vil ha problemer med å identifisere og trygge de felles normene og verdiene som binder oss sammen. En slik individualisme ser vi for eksempel spor av i tanken om at ”har du lyst, har du lov” eller hos dem som svarer på enhver kritikk med å vise til at ”det er ikke mot loven”. Som om det eneste kravet som påhvilte oss som borgere var å følge lovens bokstav. Men også deler av venstresiden har til tider sviktet. Én ting er selvfølgelig at klassekamp neppe bygger fellesskap; en annen ting er at deler av venstresiden til tider nærmest har satt likhetstegn mellom staten og fellesskapet. Også sosialdemokratiet har hatt liten toleranse for det mangfoldet som er grunnlaget for et demokratisk samfunn, det være seg friskoler eller uavhengige trossamfunn. Sosialdemokratiet har alt for ofte spurt hvordan fellesskapet bør se ut fra partiprogrammet, uten å ta hensyn til hvordan fellesskapet faktisk er.

Gahr Støre legger avgjørende vekt på at fellesskap er selvvalgt, ikke påtvunget. Det stemmer at vi i stadig større grad velger hvor vi vil høre til, men samtidig er fellesskap også noe vi fødes inn i. Ingen kan velge bort sitt fødested eller sin familie. Vi velger simpelthen ikke oss selv, det er en av modernitetens myter. Vi former oss selv, tar våre valg, men som mennesker fødes vi inn i en sammenheng hvor noen etiske forpliktelser allerede er på plass. Man kan snu ryggen til sin familie, men det etiske ansvaret for sine nærmeste blir ikke borte.

Utfordringen i et mer mangfoldig samfunn er spenningen mellom utviklingen ovenfra og utviklingen nedenfra. Det norske fellesskapet er fortsatt knyttet til mange av de samme institusjonene som for to hundre år siden, fremst blant dem nasjonalstaten. Knyttet til tanken om Norge er også en idé – om enn aldri så vag – om hva det er å være norsk. Tidligere har denne ideen også vært knyttet til etnisk bakgrunn, men å tviholde på etnisitetens verdi i et stadig mer mangfoldig samfunn vil gjøre fellesskapet mer fragmentert for hvert år som går. På den annen side er det en like dårlig idé å konkludere med at et mangfoldig samfunn ikke kan ha fellesskap, og at Norge eller nasjonen dermed er utdaterte ideer som er modne for historiens skraphaug. 

Jonas Gahr Støres ideer om fellesskapet skiller seg etter min mening fra den tradisjonelle, sosialdemokratiske oppfatningen. Det blir interessant å følge disse ideenes skjebne videre.

Del på Facebook | Del på Twitter

3 Kommentarer

[…] Denne bloggen er publisert på konservativ.no […]

Jon

26.12.11

Litt i tvil om hvilke «onde krefter» du refererer til. Det er et merkelig vokabular (som du ikke er alene om, spesielt blant politikere), som tviholder på en dikotomi mellom «gode» og «onde» krefter i verden. Sett for mye Hollywood-film? Det er et faretruende tegn at velutdannede mennesker (og dagspressen) bruker forsimplende termer som «ondskap» om for eksempel ABBs handlinger.

[…] Denne bloggen er publisert på konservativ.no […]

Har du en mening?