Abonner via RSS eller E-post

«Det nye de»

Publisert den 09.12.2011 i Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Kommentaren kan leses her.

Det viser seg at Christian Tybring-Gjedde kanskje er en av oss, tross alt.

Vi har fått en debatt om det som var, i stedet for om det som skal bli. Det begynte med «oss» og «dem». Etter 22. juli ble vi «det nye vi». Nå kommer debatten om «dem». De som på en eller annen måte bidro til å forme den hatefulle ideologien til morderen. Bloggeren Fjordman står i en særstilling, men så følger et knippe personer som alle har vært svært kritiske til innvandringspolitikken og islam, men som ikke nødvendigvis har så mye annet felles: Ole Jørgen Anfindsen, som mener det finnes klare forskjeller mellom rasene, Hege Storhaug som har kjempet mot kjønnslemlestelse, men også forkastet multikulturalismen, Hans Rustad, som er redaktør for Document.no og kalles «høyreradikaler» på VG Nett, og Bruce Bawer, som ifølge Amazon i en bok som kommer på nyåret, usmakelig nok sammenligner venstresiden med Quisling. Og Frp-politikerne selvfølgelig.

Men listen over «det nye de» stopper ikke der. Den er i ferd med å bli faretruende lang og inkluderer blant andre Aftenpostens Knut Olav Åmås, VGs Hanne Skartveit, Norsk Presseforbunds Per Edgar Kokkvold, og ifølge Ny Tids Dag Herbjørnsrud, Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen, som har åpnet spaltene for blant andre Anfindsen og Rustad. Anklagene mot dem varierer, men noen ganger gjøres koblingen til 22. juli eksplisitt. Som i et svar fra Herbjørnsrud til Kokkvold i Ny Tid:

«Det mest strategiske kunne kanskje være å overse kritikken av de påstander Kokkvold har profilert seg på de senere år. Spesielt med tanke på at norsk presses generalsekretær selv omtales i positive ordelag i 32-åringens beryktede manifest, en voldsoppfordrende tekst på engelsk som nå er spredt til en hel verden.»

Og så kommer listen over dem som kritiserer debatten – og dermed beskyldes for indirekte å forsvare medlemmene av det nye «de» – som Bergens Tidendes Hilde Sandvik, Morgenbladets Frank Rossavik eller Dagbladet-spaltist Kjetil Rolness. Kanskje til og med komiker Harald Eia, enda en sint mann som raser mot etablissementet, ifølge en kritiker i Klassekampen. Det begynner å ligne en liste over alle som har utfordret noen av venstresidens tradisjonelle ideer gjennom de siste årene.

Spørsmålet blir selvfølgelig om ikke «det nye vi» begynner å bli en veldig snever gruppe sammenlignet med «det nye de»?

Jeg er enig i at rasisme må bekjempes. Selvfølgelig. Men jeg er uenig i deler av venstresidens strategivalg. Den beryktede kronikken «Drømmen fra Disneyland», skrevet av Tybring-Gjedde, sto ikke ubesvart fra Arbeiderpartiet. Jonas Gahr Støre svarte klart og tydelig, men like fullt med en moderat og balansert språkbruk. Jeg tror ikke det var tilfeldig, like lite som jeg tror det var tilfeldig at Ap-toppene på et punkt sluttet å rase i avisene over innvandringskritiske utspill og språkbruk. Jeg tror de sluttet fordi de så at det avsporet debatten. De kraftige irettesettelsene skapte ikke en åpen debatt, men ga i stedet et inntrykk av at elitene ikke ville diskutere innvandring, og at bare noen få og modige turte å heve stemmen mot konsensusen. Slik bidro de rutinemessige provokasjonene etterfulgt av (rettmessig) moralsk indignasjon, alt i alt til en dårligere debatt også for antirasistene.

I stedet for å bygge på det positive som kom ut av den store tragedien – følelsen av fellesskap, selvransakelsen hos mange av dem som tidligere hadde gått langt over streken – har vi fått en ny polarisering. I stedet for å konstatere at både Siv Jensen, Christian Tybring-Gjedde, Ole Jørgen Anfindsen og Hans Rustad etter 22. juli gikk i seg selv – som vi alle måtte gjøre – og fremsto med en ny ydmykhet, har man valgt å heise fanen og kjempe for det rette. Men det er forskjell på å ha rett og å få rett. Debatten skaper ikke selvransakelse, ydmykhet og samtale, men splittelse og polarisering. «Det nye de» blir større for hver dag som går.

Kanskje ville debatten blitt bedre om man tok som utgangspunkt det Eivind Trædal, forfatter av kronikken «Søppelmennesker», sa etter nyheten om at Christian Tybring-Gjedde hadde blitt truet og sykemeldt: «Jeg synes det er kjempeleit. Jeg har ikke hatt noe mål om å ramme ham som person. Jeg håper virkelig at han snart er frisk og at han forstår at det ikke var personlig ment fra min side.» Jeg tror neppe han ville sagt det samme om morderen 22. juli. Det viser seg altså at til og med Christian Tybring-Gjedde er en av oss, tross alt.

Del på Facebook | Del på Twitter

3 Kommentarer

Haakon

12.12.11

Saken om Tybring-Gjedde er helt utrolig.
Det debatteres hva han sa, hva han beklaget, om han mente det, hva han egentlig mente og hva han mener.

Men – at han er en som skal til torget i gapestokken, det er det ingen tvil om.

En av de tingene Tybring-Gjedde skrev om er at barn i områder i Oslo blir mobbet fordi de har salami på brødskiva.
I ettertid – hvem har egentlig lyttet etter?
Hvem er det som er opptatt av disse holdningene?
Hvem er det som er opptatt av de mobbete barna?
Eller å få de som mobber på rett spor?

Ingen.
Det er viktigere å «ta» Tybring-Gjedde enn å bekjempe mobbing og ta et oppgjør med holdninger.

Det er et stygt ansikt kritikerne av Gjedde viser her!

Kommentar til stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen:

Det tok noe tid før jeg så denne kommentaren på nett, derav presisering først nå. Isaksen tar opp en interessant problemstilling, og hans ene direkte sitat fra min lengre ordveksling med Kokkvold (fra okt 11) er korrekt (noe man dog ikke alltid kan forvente i dagens nettdebatter).
Røe Isaksen skriver så: «Og så kommer listen over dem som kritiserer debatten – og dermed beskyldes for indirekte å forsvare medlemmene av det nye «de» – som Bergens Tidendes Hilde Sandvik, Morgenbladets Frank Rossavik eller Dagbladet-spaltist Kjetil Rolness.»

For det første kan ikke undertegnede se å ha henvist til noen av disse personene, slik Isaksen her skriver (hvem er det som har «beskyldt» Sandvik/Rossavik/Rolnes for å «forsvare» noen her?). Og for det andre har jeg (eller andre pressefolk, så vidt meg bekjent) selvfølgelig ingen «liste» (hva mener du med, «så kommer listen?», Torbjørn?).

Det undertegnede redaktør dog gjorde høsten 2011, var å sette et kritisk søkelys på hvilke påstander og problematiske faktagjengivelser sentrale pressefolk har kommet med til norsk offentlighet, også etter 22. juli. Dette gjør jeg ikke for å være ubehagelig mot sentrale medier/redaktører/generalsekretærer, men fordi dette er jobben vår, jamfør Vær Varsom-plakatens punkt 1.4: «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.»

Det Isaksen siterer fra, er en heller intern nettdebatt med Kokkvold etter Ny Tid-lederen «Vår medieproblem» (7. ok. 2011). Her er linken:
http://www.nytid.no/meninger/artikler/20111007/leder-vart-medieproblem/

For spesielt interesserte kan det her også henvises til undertegnedes kommentar «Beklager. Unnskylder. Angrer.» fra 19. juli 2012:
http://www.nytid.no/meninger/artikler/20120719/beklager-unnskylder-angrer/

Vi regner med at stortingspolitiker Isaken selv ikke ønsker å bidra til en liste over folk med maktkritisk blikk eller over de som utfordrer vedtatte sannheter i vårt samfunn. Hvem som evt er «Det nye de», eller evt «Det nye vi», er det nok fremdeles svært mange ulike meninger om,

DH

Bare en presisering ang. Isakens direkte sitering: Sitatet er vel å merke nok tatt noe ut av sin sammenheng, og kan misforstås (slik Kokkvold tydeligvis har gjort, se debatt på nytid.no). Mitt svar til Kokkvold 30.11.11 startet nemlig slik:

«Han er modig, Per Edgar Kokkvold, Norsk Presseforbunds generalsekretær. Det skal han ha.
For det kreves mot å debattere eget ansvar for å spre usannheter til det norske folk, og det om vår tids mest brennende spørsmål. Det mest strategiske kunne kanskje være å overse kritikken av de påstander Kokkvold har profilert seg på de senere år… »

Kokkvold har så gått ut i Klassekampen og påstått at det i Ny Tids tekst står at han anklages for å «spre løgn om Norges muslimer» (forskjellen på «usannhet» og «løgn» er nok ennå ikke heller Klassekampens sterkeste side). Og det påstås at det i Ny Tid skrives at man «ikke kan ta Kokkvold alvorlig» (sic!).
Begge anklagene mot Ny Tids tekst sier nok mest om avsenderen. Linken er å finne her:
http://www.nytid.no/meninger/artikler/20111007/leder-vart-medieproblem/

DH

Har du en mening?