Abonner via RSS eller E-post

LO: Hva nå, lille land?

Publisert den 22.11.2011 i Artikler

Jeg holdt innlegg og deltok i debatt på LO Kartellkonferanse på Gol. Du kan følge konferansen her (vet ikke om de legger ut tidligere klipp også). Dette er innlegget jeg holdt. Tema var «Hva nå, lille land?»

5. mai 1976, spørretimen i Stortinget. SV-representanten Reidar T. Larsen, for øvrig den siste NKPer som satt på Stortinget, hadde stilt statsminister Odvar Nordli spørsmål om et eventuelt forbud mot ”nazistiske og rasistiske partier”. Den første høyreekstreme bølgen i Europa var selvfølgelig på 20- og 30-tallet og kulminerte med Den store krigen. Etter Tysklands tap og førerens selvmord var fascismen og nazismen tilsynelatende bekjempet. Men, som det heter i den gamle revyvisen: He is dead but he won’t lie down.

Fra slutten av 60-tallet og utover 70-tallet viste fascismen og ny-nazismen igjen sitt stygge ansikt i Europa. Også i Norge fikk vi en oppblomstring, blant annet med grupper som Norsk Front. Det var denne utviklingen som bekymret Reidar T. Larsen.

La meg først presisere to svært viktige ting:

For det første: Det er en avgjørende forskjell på dem som tar i bruk vold som virkemiddel, og dem som bare bruker hatefull retorikk. Likeså er det viktig å ikke sette alle kritikere av islam, innvandring eller integreringspolitikken i samme bås. Det er forskjell på for eksempel religionskritikkk – som kan være krass, men like fullt viktig – og renspikket rasisme eller hets.

For det andre: Det er også forskjell på kritikk av islam som religion, eller muslimske lands politiske og kulturelle system, og hets av enkeltgrupper eller enkeltmennesker. I mange tilfeller vil det være vanskelig å lage et klart skile – mange debattanter opererer ikke i et svart og hvitt landskap, men smyger seg rundt i det grå. Disse skillene er avgjørende fordi en type argumentasjon – hets, rasisme, oppfordring til vold – er uakseptabel og må bekjempes. En annen type argumentasjon – religionskritikk, overdreven svart-hvitt tenkning – kan være gal, men må møtes med argumentasjon og debatt.

Det er en stadig vanligere påstand at klimaet i innvandrings- og integreringsdebatten er blitt forverret, og at dette i sin tur har ledet til at ytterkantene i innvandringsdebatten er blitt mer grumsete. Jeg er ikke så sikker på at det stemmer. På mange måter er debatten om et Norge som rommer mer enn majoritetskulturen, blitt både bredere, mer åpen og bedre.

For det første har vi sluttet å ha en debatt som primært handler om Fremskrittspartiet. La oss være ærlige alle sammen: Det finnes også andre utfordringer i integreringsdebatten enn språkbruken til Frp, og det sier jeg selv om jeg mener at deler av denne har vært direkte uanstendig.

Debatten bar i perioder preg av en rituell runddans der spissede utsagn skapte medieoppmerksomhet, fordømmelse fra de andre partiene og oppslutning på gallupen, men uten at de reelle utfordringene ved innvandring og integrering i det hele tatt ble diskutert. Mange mennesker fikk nok inntrykk av, med rette eller urette, av at de etablerte partiene hadde berøringsangst, at temaet var et tabu bare noen få, modige politikere turte å ta opp.

I dag mener jeg vi ser et ganske annet bilde. Kvinner med muslimsk bakgrunn diskuterer for og imot bruken av hijab. SVs integreringsminister Audun Lysbakken sier klart ifra om at like rettigheter for menn og kvinner, og toleranse for homofile, er verdier som gjelder overalt i Norge, det er ikke en kamp som stopper ved inngangen til Grønland. Arbeiderpartiets Martin Kolberg advarer mot radikal islamisme. Samfunnsdebattanten Muhammed Usman Rana skriver om hvordan en liberal rettsstat er en forutsetning for konservative muslimer som vil praktisere sin tro. Den rødgrønne regjeringens Brochmann-utvalg snakker ærlig og rett frem om utfordringene ved sosial marginalisering og trygde-utenforskap i deler av minoritetsbefolkningen. Aslak Nore skriver om Ekstremistan. Abid Raja spissformulerer utfordringene i Groruddalen. Den norske innvandrings- og integreringsdebatten ligner stadig mer på Norge, den er blitt tverrpolitisk og flerkulturell!

Hvorfor skulle ikke denne debatten få fortsette?

Den kan være tøff og vanskelig, det kan godt hende vi tråkker på noen tær underveis, noen kan bli støtt og såret. Men dette er kjernen i et åpent samfunn. Demokratiet er ikke bygget for samfunn hvor alle er enige. Snarere tvert i mot. Det er et system for å håndtere uenighet på en fredelig måte. Dette er lyden av Norge,

Ekstreme anti-muslimske miljøer utgjøre en trussel mot Norge. Det er vi nå så smertelig klar over. Men helt fundamentalt sett så utgjør alle ekstremisme en trussel mot det åpne samfunn, mot demokratiet. Det er derfor ingen grunn til å underslå at militante, radikale terrorister – som vil utføre sine ugjerninger i Allahs navn – også utgjør en trussel, både ute og her hjemme. For eksempel ble det for en tid tilbake meldt om at organisasjonen Hizb ut-Tahrir ville etablere seg i Norge. Organisasjonen ønsker å innføre et verdensomspennende kalifat der konvertitter skal drepes, hvor lederposisjoner forbeholdes menn og demokratiet avskaffes. Under valget i Danmark ble organisasjonen beskyldt for å trakassere kandidater til Folketinget. Hvem ble trakassert? Hvite dansker? Nei, muslimske kandidater.

Det er heller ingen grunn til å feie under teppet at yrkesdeltagelsen blant mange minoritetsgrupper er skremmende lav, at det er store fordommer mot homofile i mange religiøse miljøer – særlig i mange minoritetsmiljøer – eller at kombinasjonen av svake skoleresultater og manglende tilgang til arbeidsmarkedet er en oppskrift på sosial uro og ustabilitet. Dette er ubehagelige fakta, men det er like fullt en del av virkeligheten. Ja, denne delen av virkeligheten kan blåses opp ut av alle proporsjoner, den kan vris og vendes og forvrenges. Den kan misbrukes til å skape hat og mistenksomhet. Men vi må like fullt erkjenne at det er reelle problemstillinger. Virkeligheten kan ignoreres, men den endrer seg ikke av den grunn.

Det er nettopp i denne debatten – i disse brytningene – at fremtidens Norge skapes. For fremtiden må først og fremst skapes, den vedtas ikke.

Ja, det er en kamp mot de ekstreme ytterkantene, men de er også en kamp for noe. Ikke bare for noen verdier – åpenhet, menneskeverd, fellesskap, demokrati – men for hjertene og sinnene til vanlige mennesker, norske borgere, det være seg kristne eller muslimer. Det som gjør ekstremistiske, små minoriteter til ekstremistiske majoriteter, er hvis tilliten til systemet forvitrer eller i verste fall forsvinner. Og hvis vårt demokrati skal fortsette forutsetter det at opinionsdannerne, det være seg politikere, toppene i fagforeninger og næringsliv, eller pressen, faktisk evner å ta opp i seg og formulere de spørsmål og bekymringer som folk flest har, også når det er ubehagelig, også når fakta kan forvrenges, tas ut av sin sammenheng eller brukes av mennesker med nedrige motiver.

Å overlate disse debattene til sine, hvite menn med tilgang til PC er et dårlig – og potensielt farlig – alternativ. Alternativet til at moderate og demokratiske politikere åpent og ærlig diskuterer reelle utfordringer, er at debatten henvises til undergrunnen hvor sinte menn fra Ålesund blander dem inn i sitt konspiratoriske verdensbilde – hvor enhver gravid kvinne som ber i moskeen, er en tikkende demografisk bombe under norsk kulturarv og uavhengighet.
Så la debatten fortsette! Vi kan være litt mer ydmyke enn før, legge fakta til grunn og være flinkere til å nyansere. Vi kan minne om at andregenerasjons norskpakistanere tar høyere utdannelse i større grad enn andre nordmenn, at omskjæring er et kulturelt og ikke et islamsk fenomen, at nesten samtlige norske muslimer ikke er potensielle terrorister, og at muslimske menn og kvinner hver eneste dag settes i fengsel og tortureres fordi de ønsker demokrati og menneskerettigheter. Men å kvele debatten er ikke et alternativ som er forenelig med visjonen om et åpent samfunn.

Tilbake til Stortinget 5. mai 1976, til spørretimen og Reidar T. Larsens spørsmål til statsministeren om han ville forby ”nazistiske og rasistiske organisasjoner”.
Statsminister Odvar Nordli avviste klart og tydelig et forbud basert på organisasjoners ideologiske overbevisning. Jeg skal selvfølgelig ikke ta ham til inntekt for mine synspunkter. Han er vel så oppegående fortsatt at jeg raskt ville angret på det. Men under debatten sa han noe som jeg synes oppsummerer diskusjonen på en utmerket måte: ”Det ville være et tragisk paradoks,” sa Nordli, ”om det frie norske folkestyret må ofre noen av sine viktigste trekk, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, i kampen mot de ideologier som prøver å ødelegge disse frihetene”. Og, la han til: ”Om dette skjedde, ville det kunne sies at de autoritære retninger beseiret oss innenfra.” I valget mellom det enkle svaret – ja til forbud – og det vanskelige svaret – åpenhet – valgte statsministeren det vanskelige… og det riktige.

Takk for meg.

 

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

[…] et innlegg fra LOs Kartellkonferanse og er tidligere publisert på Torbjørn Røe Isaksens blogg konservativ.no. Tema for konferansen er “Hva nå, lille […]

Håkon Lorentzen

25.11.11

En ørliten korreksjon: det er normalt første verdenskrig som kalles den store krigen.

Har du en mening?