Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Ministersosialisme på norsk

Publisert den 31.10.2011 i Artikler

Jeg skriver hver 3. uke på baksiden av Morgenbladet. Spalten er hentet derfra.

Mens sjonglerende hippier roper slagord i kor utenfor Wall Street, bøyer den norske venstresiden høflig kne for handlingsregelen.

En av de mest frydefylte scenene fra debattene etter fremleggelsen av statsbudsjettet, var SVs Inga Marte Thorkildsen i debatt med Fremskrittspartiet. Med en blanding av overraskelse, skadefryd og glede hørte jeg SVs radikale finanspolitiske talskvinne snakke med rolig stemme om behovet for et stramt budsjett for å sikre konkurranseutsatt industri. Det var som om Jens Stoltenbergs ånd hadde steget ned og gjort Thorkildsen til sin avatar …

Vesten over synes venstresiden endelig å ha våknet. Noen raske blikk på tv-bildene fra finansdistriktet i New York avslører raskt at folkemengden som hevder å representere de 99 prosentene ikke akkurat har samlet streite familiefolk. Andelen sjonglører, flammeslukere og yrkesdemonstranter er langt høyere enn i befolkningen for øvrig, som vanlig. Basert på relativt kvalifisert synsing vil jeg også anta at mange av deltagerne har demonstrert før, kanskje i Seattle i 1999, kanskje på Berkeley på 70-tallet. Men der antiglobaliseringsdemonstrasjonene på 90-tallet ikke fanget folkets oppmerksomhet, synes dagens demonstranter å snakke for langt flere enn seg selv.

En mye omtalt måling i Time Magazine viste at 52 prosent av amerikanerne sympatiserte med demonstrantene. Okkuper Wall Street har fått avleggere i over 600 byer verden over. Målingen i Time er neppe et uttrykk for at USAs befolkning har gått skarpt mot venstre. Det er verdt å huske at også den populistiske høyresiden angriper storkapitalen og the fat cats på Wall Street. Like fullt ser mange bevegelsen som en revitalisering av en venstreside som har vært på defensiven i to tiår, klemt mellom høyrebølger og reformerte sosialdemokrater.
Mange har kritisert okkupantene for å mangle en strategi, tydelige talspersoner og prioriterte saker, men det er nettopp dette organiserte kaoset som gjør grasrotorganisasjoner så slagkraftige. Fordi demonstrantene er tydelige på hva de er mot, kan all verdens irritasjon og sinne samle seg bak deres bannere.

Det er en markant endring av debatten i Vesten fra anti-globaliseringsopptøyene i Seattle til i dag. Den gang var det bare ti år siden Berlinmurens fall og den liberale utviklingseuforien hadde ikke lagt seg. 2000-tallet skulle bli annerledes. Først gjennom angrepet på selve symbolet på de åpne samfunn, så gjennom finanskrisen og gjeldskrisen. Optimismen ble avløst av bekymring og uro. Vi lever i turbulente tider. Verdensøkonomien skjelver, forskjellene øker, Asia styrker seg og Vesten svekkes. Mange er sinte. Enda flere er bekymret.
Mens Europa balanserer på kanten av et økonomisk stup, har vi nordmenn diskutert amming. Misforstå meg rett. Jeg forstår hvorfor saken engasjerer. Det er like fullt illustrerende for hvor vanvittig annerledes situasjonen oppfattes her hjemme kontra der ute.

Debattens opphav er også litt overraskende. Venstresiden i USA og Europa kan være i ferd med å reise seg, storkapitalen og finansbransjen får skylden for finanskrisen, sinnet mot grådighet og bonusfest er økende – og den presumptive arvtageren til tronen i Norges mest radikale stortingsparti – et parti som ikke bare er sosialistisk, men finner det nødvendig å understreke at det i tillegg står til venstre – inviterer til debatt om amming. Den unge, tidligere (?) gammelmarxisten refser ikke de rike eller inviterer til systemdebatt. Han koster ikke engang på seg noen venstrepopulistiske spark mot det Mimir Kristjansson har kalt de superrike.

Jeg synes det er merkelig, og jeg må ærlig innrømme at jeg savner en skikkelig venstreside, noe annet enn den tafatte ministersosialismen av i dag. Jeg vil ha systemdebatt og kapitalismekritikk! Demonstrasjoner og konfrontasjoner! Jeg vil ha Audun Lysbakken som marxist, med Kapitalen under armen, ikke som minister og pappa med en nydelig, liten jente på armen. Men samtidig må jeg innrømme at den siste utgaven har sin sjarmerende og trygge appell. Kanskje representerer den ministersosialisme på norsk bedre enn all verdens manifester og pamfletter. Om appellen er nok til å gjenreise venstresiden i Norge, er jeg mer usikker på.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

Mina Gerhardsen

31.10.11

Kanskje først og fremst et tegn på at norsk venstreside har fått makt. Istedenfor å stå utenfor og rope slagord er de innenfor og med på å bestemme.

Har du en mening?