Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: En ny fattigdomsdebatt

Publisert den 07.10.2011 i Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Spalten er hentet derfra.

Hvis slagord kunne avskaffe fattigdom ville alle i Norge tilhørt middelklassen.

De rødgrønne flørtet heftig med Kristelig Folkeparti under høstens første stortingsdebatt denne uken. Lovordene satt løst og det var ikke måte på hvor mange fellestrekk som fantes mellom venstresiden og KrF: frivillighetspolitikken, familiepolitikken, fattigdomspolitikken, internasjonal solidaritet og velferdspolitikk. For å nevne noe. I Kristen-Norges husorgan, Vårt Land, nådde frieriet nye høyder da stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande kunne slå fast at «sosialdemokratiet og det kristne budskap er to sider av samme sak». Jens og Jesus er ikke bare på lag altså, det er en direkte sammenheng mellom trepartssamarbeidet og treenigheten, mellom å fylle svømmebasseng og gå på vannet, mellom De ti bud og handlingsregelen for bruk av oljepenger.

For seks år siden sang det rødgrønne koret en annen melodi. Etter at KrF faktisk hadde styrt velferds- og fattigdomspolitikken i fire år var det ikke mange lovord å få fra venstresiden, snarere slakt og beskyldninger. I 2005 arrangerte TV2 folkemøte. SVs partileder Kristin Halvorsen åpnet knallhardt med et personangrep på statsminister Kjell Magne Bondevik: «Det er en skam, Bondevik, at du ikke har klart å gjøre noe med dette,» sa hun om fattigdomspolitikken. Å bekjempe fattigdommen handlet om to ting, ifølge SV, nemlig tilstrekkelig med ressurser og politisk vilje, kroner og idealisme. Bondevik manglet enten det ene, det andre eller begge deler. Å bekjempe fattigdom ble omgjort til et spørsmål om personlig moral hos den enkelte politiker.

To år etter maktskiftet var det fortsatt fattige i Norge, ja faktisk flere enn tidligere. SVs sosialpolitiker Karin Andersen sa hun «skammet seg» over at det fortsatt var fattige i Norge. I 2010, etter nok en valgseier, innrømmet Audun Lysbakken på en konferanse om fattigdom at regjeringen ikke «makter å løse problemene for alle». Han avlyste i praksis målsettingen om å avskaffe fattigdommen. Noen dager senere kunne Vårt Land bringe ferske tall:

«(…) fattigdommen i Norge har ikke forsvunnet. Tvert imot har det blitt flere fattige barn i Norge. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at andelen fattige barn har økt fra tre prosent i treårsperioden 1999-2001 til åtte prosent i 2006-2008).»

Det blir altså flere fattige i Norge og det blir flere fattige barn. Med andre ord burde opposisjonen kanskje slå tilbake og smelle ballen inn i det åpne målet? Jeg mener vi i stedet bør benytte anledning til å lansere en ny debatt om fattigdom i Norge. Den politiske debatten om fattigdom har altfor lenge blitt overskygget av pompøse slagord, hule beskyldninger, manglende fakta og en misforstått idealisme som tror at ethvert problem kan løses med mer penger.

Det siste først: Regjeringen har brukt nesten fem milliarder mer på fattigdomsbekjempelse siden 2005. Likevel har altså fattigdommen økt. Det skyldes at fattigdommen i Norge ikke først og fremst er et spørsmål om manglende midler, men skyldes dype strukturelle trekk. Det er naivt og feilslått å tro at økte overføringer i seg selv kan avskaffe fattigdom. I mange tilfeller er lav inntekt et symptom på problemene, men ikke selve årsaken. Fattigdom i Norge dreier seg i langt større grad om sosial marginalisering, sykdom og psykiatriske lidelser, et skolesystem som svikter og – Alfa og Omega – manglende tilknytning til arbeidsmarkedet. Det viser igjen problemene med selve måten vi måler fattigdom på. I realiteten har vi et mål på økonomiske forskjeller, noe som igjen innebærer at dersom for eksempel noen av Norges rike taper penger på børsen så blir forskjellene mindre og det blir «færre» fattige, men selvfølgelig uten at ett eneste barn har fått det bedre.

Vi har også, i det minste frem til Brochman-utvalgets rapport, i liten grad grepet fatt i at fattigdommen i Norge i stor grad skyldes innvandring. Vi fyller rett og slett på med nye fattige hvert eneste år, og det er særlig påfallende i de store byene. Økte månedlige overføringer til denne gruppen kan kanskje oppfattes som snilt, men vil i realiteten bære galt av sted. Flere vil låses ute fra arbeidsmarkedet, noe som igjen nærmest sikrer at også neste generasjon blir fattige.

Det er ikke mulig å avskaffe all fattigdom i Norge, spesielt ikke om vi opererer med et relativt fattigdomsbegrep. Det er bedre om vi er ærlige på det. Da kan vi i stedet ha en nøktern, saklig og seriøs debatt om hvordan vi skal løfte så mange som mulig, en politisk debatt som ikke handler om personlig moral eller politiske slagord. Et slagord gir ingen mat på bordet. Det gir deg ikke jobb engang.

Del på Facebook | Del på Twitter

6 Kommentarer

07.10.11

Insiktsfull og svært god kronikk. Vi ser tilfeller av at det kastes stein i glasshus når det gjelder dette viktige temaet. Det er på tide å erkjenne at alle politiske partier i Norge har et sterkt ønske om å avskaffe fattigdom. Les mer på min blogg:
http://yngvesaetre.com/2011/06/16/hoyre-vil-bekjempe-fattigdom/

c jebsen

07.10.11

Dersom matematikkkunnskapene til Fru Halvorsen ikke er bedre en at hun får ressurser, politisk vilje, kroner og idealisme til å bli mer 2 ting skjønner jeg..

Sveinung

07.10.11

Kanskje fordi «ressurser og politisk vilje» og «kroner og idealisme» er to sider av samme sak? 🙂

Men for all del, Kristian Halvorsen kan på flere områder stilles spørsmålstegn ved.

a

30.10.11

Jeg vil tro det er mulig å avskaffe fattigdommen i Norge hvis vi med fattigdom definerer at de fattige er de som ikke har råd til et sted å bo, mat og andre grunnleggende behov. Men det er ikke mulig å avskaffe relativ fattigdom.

[…] (og det var mindre enn vi trodde). Det samme er tilfellet på fattigdomsområdet, som jeg har skrevet om tidligere. Pengegaloppen er fristende å kaste seg på, men den tilslører de reelle politiske […]

[…] (og det var mindre enn vi trodde). Det samme er tilfellet på fattigdomsområdet, som jeg har skrevet om tidligere. Pengegaloppen er fristende å kaste seg på, men den tilslører de reelle politiske […]

Har du en mening?