Abonner via RSS eller E-post

Ministersosialismen

Publisert den 18.10.2011 i Blogg

Som politisk motstander skal man være forsiktig med å «analysere» andre partier. Slike analyser får lett en bismak av skadefryd, så kanskje også med denne lille snutten. Dessuten har jeg åpenbart et handikapp. Jeg kjenner ikke partiet SV spesielt godt, jeg vet ikke hvordan partiets indre dynamikk er og jeg følger dets politiske debatter primært fra utsiden. Jeg kjenner mange SVere, men jeg kjenner ikke dermed partiet SV. Akkurat dét tror jeg at jeg har til felles med mange kommentatorer.

I dagens Aftenposten rykker Erik Solheim ut med kraftig støtte til Audun Lysbakken. Det er oppsiktsvekkende først og fremst fordi Solheim regnes som en del av «høyrefløyen», et stikkord som i realiteten betyr at han er mindre opptatt av klassisk sosialisme og marxisme, og av klassekamp og klasseretorikk. Solheim er etter min mening en typisk post-89 sosialist som mener at de gamle ideologiske skjemaene ikke passer i en moderne verden etter Berlinmuren. Lysbakken profilerte seg derimot som en mer klassisk sosialist, inspirert — kanske tilhenger av — marxistisk tankegods, noe ikke minst undertegnede har yndet å minne ham om.

Men konflikten mellom «høyre» og «venstre» i SV er kanskje med på å tåkelegge partiets reelle problem: SV er blitt establissement. Audun Lysbakken er statsråd. Alle partiets uttalelser og opptredner vitner om et parti som sliter med maktens dilemma, men samtidig trives med innflytelse. Det har utvasket SVs politiske prosjekt.

Det kan virke som en banal og åpenbar analyse, men jeg tror den stikker dypere enn som så. SVs har blitt usynlig som noe annet enn regjeringsparti. Partiet har kjøpt motstanderne og kommentatorenes poeng om at «hvis du er i regjering, må du også fremme politikk som kan gjennomføres i praksis». Med andre ord må systemkritikk backes opp av konkrete forslag som det er mulig å få flertall for. SV er blitt et parti som jager etter praktiske løsninger. Dermed er systemkritikk og systemdebatt borte fra dagsorden.

Selvfølgelig må SV styre landet. Partiet er i regjering. Selvfølgelig må de fremme forslag som faktisk kan få flertall. Men i en situasjon hvor markedene harker og  hoster, venstresiden i USA har våknet og det venstresiden ynder å kalle «de folkelige bevegelsene» (som egentlig ofte er snevre, venstreradikale organisasjoner) har begynt å bevege på seg, burde muligheten til grunnleggende systemkritikk være mer enn tilstede. SV har gitt fra seg problemformuleringsprivilegiet med åpne øyne, de er blitt det mest posisjonstro posisjonspartiet. Selv Arbeiderpartiet klarer å mønstre en viss kritikk av status quo og landets utfordringer når det nærmer seg et valg. Fra SVs ideologer, inkludert dem i regjeringsapparatet, har det foreløpig vært stille, så innmari stille.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

Paal O. Holte

29.10.11

Kjaere Torbjoern.
Jeg leser dine innlegg og kommentarer med stor interesse. Jeg undrer meg stadig over det paradoksale skjaer som hviler over norsk politisk debatt, nemlig at du, som en representant for hoeyresiden, faktisk er langt mer systemkritisk enn de som hevder aa vaere det, altsaa den norske venstresiden. SVs gnaal om barnehager og bleieskift opploeser partiet innenfra. Sosialisme paa norsk dreier seg om gratis frukt i klasserommet. Bedrevitende, moraliserende evig irrelevant. Selv tror jeg den humanistiske dignitastanken burde vaere rettesnor for praktisk politikkutforming. Den rettstatstradisjon du gaar i bresjen for er noedvendig, nettopp fordi den er i ferd med aa bli glemt. Norge er et lite land, en smaastat som ekspanderer innover – mot borgeren og hans privatliv – heller enn utover. Jeg skulle oenske du var i et annet parti, Torbjoern, men oensker deg lykke til i ditt videre arbeid!
Beste hilsen,
Paal O. Holte
skribent, master i statsvitenskap og kristendomsstudier

Har du en mening?