Abonner via RSS eller E-post

Litt ydmykhet, takk

Publisert den 09.09.2011 i Blogg

Over 20 000 brudd på arbeidsmiljøloven i Trondheim. Det er vel bare å hogge løs da?

Det er selvfølgelig pinlig for Arbeiderpartiet. De var tidlig ute med å stemple lovbruddene på Adecco-sykehjemmene som «Adecco-tilstander». Valgstrategene til AP mente åpenbart de hadde en god sak. Privat = lovbrudd og rovdrift. Fagforbundet fulgte opp med noen usedvanlig usmakelige videoer som mange med rette har reagert på.

At Fagforbundets medlemmer, hvorav mange tilhører lavtlønnsyrkene, godtar at deres hardt tjente penger går til videoproduksjon og valgkamp for Norges største og mektigste parti, er for meg en gåte.

NRK har lagt ut en video hvor APs ordfører Rita Ottervik ikke klarer å svare for om Trondheim fortsatt er et rødgrønt utstillingsvindu. Frp krever at Ottervik skal gå av. Et litt pussig krav noen få dager før ett valg.

Det er både rimelig og rettferdig at AP nå får smake litt av sin egen medisin. Men saken i Trondheim er slett ikke unik, akkurat som Adecco-saken heller ikke var det. Vi har slike eksempler fra hele landet. Arbeidsmiljøloven er trolig en av Norges mest brutte lover. Problemet er egentlig ikke konflikten mellom offentlig og privat. Det handler snarere om ressurser og organisering, særlig i pleie og omsorgssektoren. Og om hvorvidt arbeidsmiljøloven faktisk er tilpasset det arbeidslivet vi har.

Når arbeidsmiljøloven brytes i så stor skala som vi har sett, betyr det at lovens strenge regler er kun gir en teoretisk beskyttelse for svært mange arbeidstakere. En streng lov hjelper lite hvis den er umulig å etterfølge i praksis. Samtidig trenger vi en arbeidsmiljølov som beskytter arbeidstakere og gir noen grunnleggende rettigheter i arbeidslivet. Men ville beskyttelsen blitt mer reell — enklere å håndheve i praksis — dersom reglene var bedre tilpasset realitetene? Jeg tror det. Det betyr ikke frislipp eller at alle dagens lovbrudd ville blitt lov, men det betyr at arbeidsmiljøloven trenger en «gjønogong», for å bruke sjargongen fra samferdselsdebatten. En forsiktig liberalisering kunne faktisk gjort beskyttelsen mer reell for flere.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

09.09.11

Kanskje småpinlig for Høyre at en av deres kommunestyrerepresentanter (Ronny) jobber for Fagforbundet bare prisen er den rette. Men, sånn er nå livet.

Om arbeidsmiljøloven er den mest brutte her i landet får stå som en påstand som er vanskelig å etterprøve. Uten sterke fagorganisasjoner hadde den i alle fall blitt enda mer brutt. Jeg for min del ville nok holde en knapp på kommuneloven eller kanskje offentlighetsloven i ei sånn kåring.

Men, enig i at om sånt arbeid foregår i privat eller offentlig regi er egentlig av mindre betydning mht om lovene holdes. Vi trenger tilsynsmyndigheter som er sterke nok til å håndheve reguleringene og fagforeninger som kan ballansere maktballansen.

Kommersielle tjenesteytere er sjølsagt med på dette med en agenda. Ingen investor vil eie et selskap som har tenkt å drive med sånn virksomhet bare fordi det er hyggelig eller vise «samfunnsansvar» (et begrep fra markedsføringshykleriets avgrunn). Kort fortalt vil jo det si minst mulig kostnader og mest mulig fortjeneste. Ideelt sett, i alle fall.

Det offentlige har ikke noen sånn agenda, der må en fokusere på tjenester og brukerne foruten kostnadene. Ideelt sett, i alle fall.

Men det blir sjølsagt trøbblete når disse forbunda sitter på begge sidene av bordet, da blir brukerne bare et spillkort i selskapsleken. En må ha tydelige roller og her synes jeg for min del gjerne at forbindelsene mellom partiene og arbeidslivet sine organisasjoner ikke er særlig tillitsvekkende for noen av partene, enten de er på ditt eller datt side av vannskillet.

Liberalisering av loven kan muligens være noe, men ikke for at den skal bli mer håndterlig. Jeg har ikke lyst til å få mindre vinningskriminalitet ved å gjøre «ufrivillig sykkellån» lovlig.

Har du en mening?