Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Folkets Janus-ansikt

Publisert den 05.08.2011 i Blogg

Jeg skriver hver 3. uke i Morgenbladet. Denne spalten kan også leser der.

Velger det norske folk samhold og demokrati bare fordi en av våre egne utførte terroren?

 I dagene som har gått etter den mørke fredagen har flere kommentatorer stilt følgende spørsmål: Hva ville skjedd dersom en muslim sto bak handlingene?

Etter angrepet fredag kom det meldinger om hets av muslimer. Det norske muslimske miljøet var åpenbart bekymret.

Samtidig er det underliggende premisset i det retoriske spørsmålet – at Norge i så tilfelle ville blitt mer polarisert, fylt av hevngjerrighet og hat – spesielt påfallende sett i lys av de siste to ukene. Det er så mange helter i de mørke dagene, men to har vært spesielt tydelige: Det er statsministeren som manet til samling om demokratiet, og det er folket som svarte ham med et rungende ja. Det norske folk er i ukene som er gått blitt hyllet for sin varsomhet, sitt samhold og sin kjærlighet. Det var som et kollektivt Spartacus-øyeblikk hvor folket samlet reiste seg for å si: «Jeg er også AUFer! Dette var også et angrep på meg.»

«Noe av det som har vakt internasjonal oppmerksomhet, er fraværet av hevntanker i det norske folk. Da vi ble satt på prøve, viste vi gjennom handling hvilken nasjon vi ønsker å være,» som stortingspresident Dag Terje Andersen formulerte det.

Men så, antydes det, er det høyst usikkert om dette er egenskaper det norske folk egentlig har. Hvis massemordene hadde blitt utført av en pervertert ideolog i Allahs navn, ville fernissen av samhold og kjærlighet blitt avslørt, revet bort.

Mye ville nok vært annerledes om gjerningsmannen var en fundamentalistisk og voldelig muslim. I London økte hatkriminaliteten mot muslimer etter terrorbombingen i byen 7. juli 2005. Etter 11. september 2001 ble livet for amerikanske muslimer og arabere vanskeligere, på tross av Bush-administrasjonens klare bestrebelser for å understreke at terrordåden ikke kunne knyttes til islam som sådan.

Dersom en morder i Allahs navn også hadde vært norsk, ville vi fått fornyet oppmerksomhet rundt de radikale miljøene som finnes i landet. De samme miljøene og menneskene som nå føler ubehaget ved å bli knyttet til morderens ideer, ville selv ha satt sitt skarpe søkelys på alle dem som hadde «fostret drapsmannen». Mange muslimer, også dem som tar klart avstand fra vold, ville ha måttet svare for sin teologi og sin ideologi. Det ville ha vært forståelig, slik det er forståelig at islamkritiske miljøer i dag konfronteres med sin ordbruk og sitt verdensbilde.

Men den dystopiske undertonen i spørsmålet «Hva hvis ??» avslører kanskje også et spesielt syn på hvordan flertallet i det norske folk faktisk er. Det er som om man antar at folk flest er rasistiske, sneversynte og fordomsfulle like under overflaten, at de som forpester kommentarfelt med konspirasjonsteorier eller roper fornærmelser mot norske muslimer på gaten, på en eller annen måte representerer de brede lag. Dette bildet av folket har en aldri så vag eim av tanken om at folkedypet skjuler de mest grumsete og lyssky meninger, nærmest per definisjon. Jeg er slett ikke sikker på at det stemmer.

Mange er for en strengere innvandringspolitikk enn i dag. Mange blir sinte over asylsøkere som selger dop langs Akerselva eller på omreisende kriminelle bander som drar på plyndrertokt gjennom landet. En del er kanskje til og med blitt litt mer skeptiske til muslimer generelt i tiåret etter 2001.

Men om det var en muslim som hadde tatt båten til Utøya for med kaldt blod å myrde ungdom helt ned i 14-årsalderen fordi de hadde sviktet et eller annet pervertert ideal, ville da sorgen og smerten vært mindre? Ville behovet for å stå sammen for å forsøke å gi mening til det meningsløse, vært mindre? Ville bildene fra en begravelse hvor en prest og imam sto side om side, vært mindre virkningsfulle? Jeg er faktisk ikke så sikker på det. Først og fremst fordi folk flest ikke er brungrumsete semirasister med ukontrollerbare impulser – selv om de også finnes – men anstendige, skikkelige, villige til å lytte og i stand til å se forskjell på en massemorder og en troende nabo. Akkurat slik de fleste er i stand til å se forskjell på en massemorder og en nettredaktør.

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

I et land som Norge som er bygget på en tanke om nasjonal konformisme og et prinsipp om lik tilgang på muligheter og velferd, så var tanken på terror utført av en norsk person utenkelig. Før denne handlingen var trusselen i menigmannsøyne ekstern, en kalkulert risiko som følge av nasjonens forskjellige internasjonale bidrag. Men spørsmålet blir hvordan hadde situasjonen vært om det var ekstern terror man hadde opplevd. Som Torbjørn Rød Isaksen skriver ”Hvis massemordene hadde blitt utført av en pervertert ideolog i Allahs navn, ville fernissen av samhold og kjærlighet blitt avslørt, revet bort (05.08.11).

Man kan si at i denne situasjonen så sto valget mellom på den ene siden frykt og avsky, og på den andre siden en total solidaritet. Og siden man i løpet av et drøyt tiår har ubevisst innstilt seg på at et terrorangrep skulle finne sted, da med en ekstern og muligens islamsk kilde, så har man også lagt opp til at en respons av frykt og avsky hører sammen med et slikt angrep. Når da kilden ikke var ekstern så sto man kun igjen med en plausibel og gjennomførbar respons, nemlig en total og til tider ukritisk solidaritet.
Denne responsen et resultatet av det skandinaviske velferdseksperimentet, som Hunter S. Thompson skriver:

”History is hard to know, because of all the hired bullshit, but even without being sure of «history» it seems entirely reasonable to think that every now and then the energy of a whole generation comes to a head in a long fine flash, for reasons that nobody really understands at the time—and which never explain, in retrospect, what actually happened.»

Hilde

16.08.11

Jeg tror vi uansett hadde stått samlet og gått i «rosemarsjer». Mye ville vært likt tror jeg. Etter min oppfatning så har vår reaksjon blitt mistolket for en stor grad.
Dette ble opplevd som et angrep på oss som nasjon. Derfor samlet vi oss om landet vårt, kongehuset, demokratiet , flagget og folket vårt. I tillegg til dette ønsket man selvfølgelig å vise ofrene og de pårørende vår deltakelse.

Mange har triumferende uttalt at nå har vi utvetydig sagt ja til det nye vi, til det multikulturelle Norge. Dette tror jeg er helt misforstått.

Jeg tror heller ikke at det norske folk er anderledes enn andre. Menneskenaturen ligger der hos oss alle. Opplever vi oss truet så kan ting fort endre seg. Da mobliserer vi og angasjeres i et nu, slik tolker jeg reaksjonen. Denne gangen ble kun fredlige midler valgt. Hvor skulle vi ha rettet aggresjonen? Han var jo en av oss.

Jeg tror reaksjonen ville vært mye lik hvis det hadde vært en islamist som hadde stått bak terroren, men jeg tror også at det ville vært aggresive utslag både mot politikerne våre og mot muslimene .

Har du en mening?