Abonner via RSS eller E-post

Hvor går kristenfolket?

Publisert den 26.08.2011 i Blogg

I dagens Klassekampen åpne LO-leder Roar Flåten for første gang for å ta Kristelig Folkeparti inn den rødgrønne varmen. Spørsmålet er om partiet — hvis velgere har en hvis skepsis mot varme og røde steder — ønsker å ta i mot invitasjonen.

Flåten hevder at Kristelig Folkeparti mange steder ligner på Senterpartiet, og siden de røde kan samarbeide med SP er veien kort over til KrF. Det er et godt poeng, men kanskje ikke helt på den måten Flåten tror. Mange steder er Senterpartiet en naturlig del av en rødgrønne koalisjon, men det er verdt å huske på Senterpartiets tradisjon som et sentrumsparti med røtter i privat eiendomsrett, anti-sentralisering, skepsis til statlig overstyring og en god porsjon kulturkonservatisme. Flere steder i landet, som i Nord Trøndelag for eksempel, finner man et Senterparti som mer naturlig søker mot sentrum-høyre enn mot venstresiden. Denne SP-filosofien er også klart uttrykt av for eksempel Ola Borten Moes skepsis til SV.

KrF står i sentrum i mange kommuner og fylker og samarbeider derfor naturlig både med AP og med Høyre. Men det er ikke det samme som at KrF med lett hjerte vil selge sjelen sin til de rødgrønne. Erik Lunde oppsummerer ambivalensen godt i et innlegg på hjemmesidene:

«Men alt tyder altså på at KrF hadde brukket ryggen dersom partiet hadde gått i regjering med Siv Jensen og co. Det samme ville for øvrig vært tilfellet ved et samarbeid med Arbeiderpartiet, som det også er stor motstand mot.»

Èn ting er at KrF flere steder er mindre begeistret for private supplementer enn f. eks. Høyre (selv om de langt fra er motstandere), noe ganske annet er å tro at denne forsiktigheten er en slags flørt med Arbeiderpartiet. Hovedproblemet for venstresiden, inkludert Flåten, er at de rett og slett ikke forstår Kristelig Folkeparti. De kjenner ikke partiets identitet, raison d’etre eller dets interne debatter. De forstår ikke at selv om KrF er et utpreget sentrumsparti i den økonomiske politikken, så ligger partiets virkelige identitet og sjel i verdipolitkken i bred forstand. Og i disse sakene har partiet bestandig møtt større forståelse hos liberale Venstre og liberalkonservative Høyre — og delvis hos Frp.

Et godt sted å starte for Flåten kan være samtalen jeg hadde med Dagfinn Høybråten for Minerva for noen år siden.

«TRI: Det obligatoriske spørsmålet om borgerlig samarbeid?

Høybråten: KrF har vært med i alle samarbeidsregjeringer på ikke-sosialistisk side etter krigen. Vi har vist at vi er opptatt av å ta ansvar, og det er vi fortsatt rede til. Men vi søker ikke makt for en hver pris. Vår oppfatning er at den sittende regjering trenger avløsning. Særlig SV drar i feil retning i viktige spørsmål om samfunnets verdigrunnlag.»

Civita har nylig laget et interessant notat om kristenfolket som blant annet har intervjuet sentrale, kristne ledere. Notatet som baserer seg på intervjuer, har selvfølgelig noen svakheter i utvalget, men det er like fullt viktig at 56 prosent av de intervjuede definerer seg som «sentrum-høyre», 19 prosent definerer seg som tilhørende i «sentrum», mens bare 13 prosent sier de tilhører «sentrum-venstre».

Roar Flåtens utspill i dag er først og fremst taktisk. Han forstår at etter seks år med rødgrønne regjering så blir sjansene for nok et gjenvalg stadig mindre. Dermed må koalisjonen utvides for å sikre videre makt. Hva han skal by for KrFs sjel sier han ingenting om. Sølvpenger, anyone?

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

mr.a

27.08.11

Et problem for meg er at jeg vanskelig kan se at den tradisjonelle høyre-venstre-aksen er særlig relevant for velgerne i dag. Venstresidens motstand mot privatisering dreier seg antagelig bare om å bevare grepet på de ansatte på de offentlig og/eller politisk kontrollerte arbeidsplassene.

Og på samme måte synes jeg det er vanskelig å koble krf’s såkalte «verdier» med begrepet «kristelig» også. Er ikke dette bare et politisk spill for å få med seg flest mulig av de kristne velgerne inn i et sekularisert parti? Verdiene de beskriver kan jo like gjerne kalles sekulære.

Jeg kan heller ikke se at Høyre fremstår som noe tradisjonelt konservativt parti lenger. Ikke tilfeldig at det har blitt betegnet som «homopartiet». De fremstår for mange som et ganske udefinerbart kulturliberalistisk parti med svært utydelig politisk profil. Typisk at en kjent høyrepolitiker gikk ut og krevde straffeforfølgelse av Nordmenn som støttet jøder i Judea. Noe lignende har man ikke sett siden nazitiden, men det ble ikke noen som helst diskusjon om dette.

Kanskje ikke tilfeldig at både Høyre og AP ønsker å la Norge bli en del av den europeiske union og snakker varmt om at «vi» må «dele våre rikdommer med våre venner i EU.

EU’s utvikling er veldig klar og sier kanskje det meste om de norske partiene. Det begynte med en kull og stål-union. Så ble det det utvidet til et mer omfattende økonomisk fellesskap, EEC. Så ble det europeisk fellesskap. I dag har vi Euroen, Unionen, en utenrikspolitisk stemme og omfattende overstyring av alle nasjonale lover og selvstyre gjennom tusenvis av direktiver. Sannelig ikke vanskelig å tenke seg fortsettelsen på dette.

Norske politikere ønsker ikke lenger å representere det norske folk på folkets egne premisser. De ønsker i stedet selv å definere folkets vilje og fremstår på alle måter som «de rettmessige eiere av staten Norge».

Deres nye partipolitiske ideologi er antagelig å finne i EU. Vi snakker ikke lenger om en høyre-venstre-akse, men en «Norge-EU-akse.

01.09.11

En undersøkelse av den typen Cevita har gjennomført kan være interessant hvis den tas for den det er. Lederne i «kristenfolket» er slett ikke identiske med «kristenfolket», og «kristenfolket» er definitivt ikke det samme som KrF-velgere.

I helseforskninga, som jeg har noe kjennskap til, er det vanlig å operere med en rangering av hva slags forskning som regnes som mer eller mindre troverdig. På topp er typen «Randomized controlled trials» eller RCT blant venner, og på bunn kommer «expert assessments», altså når man spør ledere og erfarne leger om deres vurdering av diverse medisinske tilstander.

Tilsvarende blir det for en sånn undersøkelse. Hvis poenget skulle være å finne ut noe om de politiske trendene blant aktivt kristne velgere er det ikke særlig interessant å høre hva generalsekretærene mener, sjøl om de for så vidt har en viss oponionsdannende kraft.

Når det er sagt så tilsier ganske mye av utviklinga de seinere åra at KrF slites i minst to retninger der 1) en ikke ubetydelig del av partiet heller mot både høyresida og for den saks skyld hinsides PARTIET Høyre. Og 2) en annen, ofte sentralt plassert sektor, vil reindyrke en sentrumsprofil med et svakt punkt for venstresida.

Hadde jeg vært rådgiver for partiet og skulle gi blaffen i egne politiske ståsted hadde rådet vært nokså klart: stjel saker og stemmer fra Høyre og FrP som ravner. Kjør verdikonservativ profil med sosial samvittighet. Høyre er et lett bytte med sin hybridiske «Konservativ-liberale» filosofi og uklare kulturelle identitet. Et parti som er mer enn åpent for homofile topper er definitivt en god ting etter min private smak, men i et kynisk stemmefiske vil det nok lønne seg å forsiktig markere avstand til dette. Høyre oppfattes også av veldig mange sentrumsorienterte som et kommersialistisk og usympatisk kapitalistparti.

Når det gjelder FrP burde det være enda enklere. Aktiv dødshjelp, sprit på bensinstasjonene, kommersialisering av alt som det kan gjøres penger på burde være nok å lage store «dirtbager» av. I tillegg en rekke klossete enkeltutspill og det generelle heimbrent-og-svensktopp-imaget er det nok en hel del folk langt utenfor bedehus og pinsevennrekkene som føler seg fremmede i. KrF sine velgere er tradisjonelt også klart anti-rasistiske, sjøl om det finnes en islamskepsis i disse miljøene. Men der i gården vet man svært godt at flertallet av blant innvandrere til Norge de seinere åra er flertallet faktisk kristne, og veldig mange av dem med et nært og indelig forhold til troen som vestlige evangeliske kristne både stusser over og imponeres av. Mange steder har frimenigheter fått en ny vår, nesten utelukkende av ivrige, troende og fellesskapssøkende folk fra andre kontinent. Så FrP sin svartmaling av innvandring skulle være en overkommelig fight, man må bare skille mellom skit og kanel.

Men, KrF ser ut til å slite med å bestemme seg. Pr dato ser det ut til at de likevel er landets 4. største parti. Det vil vise seg om de klarer å følge opp den oppadgående trenden.

Har du en mening?