Abonner via RSS eller E-post

Drømmen om Disneyland

Publisert den 11.08.2011 i Blogg

Det er en ydmyk Christian Tybring-Gjedde som skriver innlegg i dagens Aftenposten:

«Vi har alle opp gjennom tidene ordlagt oss feil, sagt ting vi burde formulert annerledes og ja, noe burde helt sikkert vært usagt. Slik er det også for meg. Blant annet er min kronikk fra i fjor, «Drøm fra Disneyland» av mange trukket frem som uklok bruk av ord. Jeg innrømmer at kronikken var i overkant krass og kategorisk, og at den ga lite rom for nyanser. Det har jeg tatt lærdom av. Mange leter sikkert etter andre eksempler og de finnes sikkert både hos meg og hos andre.»

Det er  godt å lese. Samtidig er det verdt å legge merke til at Tybring-Gjedde fortsatt holder fast ved Frps politikk og sin kritikk av multikulturalismen. Det er også greit, en del av demokratiet. Det mange, inkludert undertegnede i innlegget Å svøpe seg i flagget, reagerte på med kronikken var nettopp språkbruken og tonen. Kronikken var så ensporet, så sort-hvit og så statisk i sitt syn på kulturen, at påstandene ikke kunne få stå uimotsagt.

Samtidig er det viktig som Tybring-Gjedde skriver, at debatten om både innvandring, integrering og mangfold fortsetter. Et sted å starte kan kanskje være en ærligere omgang med selve begrepet multikulturalisme. Jeg har selv ved gjentatte anledninger vært kritisk til begrepet (også i kronikken Å svøpe seg i flagget). Etter min mening er det påfallende få multikulturalister i Norge, og norsk integreringspolitikk har i hvert fall i ti år vært på vei bort fra multikulturalisme, om den noengang har bygget på en slik ide i det hele tatt. Multikulturalisme slik det brukes i det politiske ordskiftet, innebærer noe i nærheten av et amerikansk system med en verdinøytral stat og stor toleranse for parallellsamfunn – en tanke om at alle kulturelle og verdimessige uttrykk har samme plass. I Norge har vi i stadig større grad ønsket integrering: Vi vil skape det nye «vi», ikke det nye oss og dem. Vi ønsker mangfold, men fellesskap. Det er en norsk integreringstanke som passer bedre for et mer homogent samfunn enn den amerikanske smeltedigelen.

Samtidig er det ikke slik at det eneste forsvaret for mangfold ligger i multikulturell ideologi. Da David Cameron holdt en tale som snakket varmt for noen felles verdier, var han samtidig svært nøye med å presisere at for eksempel islam har en plass i det moderne Storbritannia, slik også islam har en plass i Norge. Med andre ord er ikke oppgjøret med multikulturalismen som ideologi et oppgjør med mangfoldet som sådan. Det er snarere et ideologisk oppgjør med en tankegang som sier at mangfoldet må føre til verdirelativisme – til at alt blir like viktig eller relevant.

Det er heller ingen grunn til å avlyse kampen mot militante og voldelige islamister. Jeg er enig med Martin Kolberg i at radikal islamisme er en trussel. I denne sammenhengen finnes det faktisk et oss og et dem, men alle nordmenn, uavhengig av bakgrunn og religion som støtter opp om demokrati, åpenhet og folkestyre, er oss — terrorister er dem. Både hvite, «kristne» mordere og mørke, «muslimske» mordere.

Del på Facebook | Del på Twitter

5 Kommentarer

Ole

11.08.11

Jeg er interessert i tankegangen bak det siste avsnittet ditt (uten direkte sammenheng til Tybring-Gjedde eller hans kronikk).

Du skriver: «I denne sammenhengen finnes det faktisk et oss og et dem, men alle nordmenn, uavhengig av bakgrunn og religion som støtter opp om demokrati, åpenhet og folkestyre, er oss — terrorister er dem.»

Spørsmålet mitt er: Hvordan blir dette i demokratiske prosesser om grunnleggende menneskerettigheter, f.eks spørsmålet om straff for homofil praksis? Tilhørte de som stemte mot avkriminalisering i 1972 «oss» eller «dem»? Hva med nordmenn som (hypotetisk) en gang i fremtiden arbeider demokratisk for lovendringer som du mener bryter fundamentalt med menneskerettighetene? Tilhører disse «oss» eller «dem»?

Torbjørn Røe Isaksen

11.08.11

Så godt spørsmål at det er umulig å svare langt på. Kort: de som i det store og det hele støtter demokratiet og en liberal rettsstat er i denne sammenhengen «oss», selv om de måtte foreslå eller jobbe for endringer som jeg eller andre oppfatter som illiberale. Men innenfor et demokrati vil jeg selvfølgelig være mot f. eks. en agenda som vil reversere den felles ekteskapsloven e.l.

Men en kjerne i rettsstaten er at helt grunnleggende rettigheter ikke legitimt kan endres av et politisk flertall.

overvektige_meg

12.08.11

Det er helt tydelig at Høyre, noe som ettertrykkelig ble understreket av partileder Erna Solberg forleden, at de vil ha en absolutt slutt på alt som smaker av kritikk av islam

Og dermed ble det også helt uaktuelt å stemme på partiet Høyre.

Kathrine

13.08.11

Jeg synes du Torbjørn har en veldig fin innstilling til debatt og respekt for alle mennesker du debatterer imot. Hvis verden skal gå fremover tror jeg mye handler om at vi snakker med hverandre på en ordentlig måte. Det er kanskje banalt men ett viktig fundament for alle slags relasjoner. 22 juli viser hvordan ett personlig liv kan påvirke ett helt samfunn. Jeg synes du er ett godt forbilde for alle politikere.

Ole

13.08.11

Torjørn, du vet nok mer om dette enn meg, men:

Hviler ikke friheten og menneskerettighetene slik vi kjenner dem i dag til syvende og sist på folkeviljen? Rettsstaten gir et visst vern av mindretallets rettigheter, men dette kan vel ikke stå imot et stabilt stortingsflertall for å oppheve eller omdefinere rettighetene? Man kan endre lovene, man kan ratifisere nye rettighetskonvensjoner, man kan hevde at krenkelse av én rettighet er nødvendig for å forsvare en annen rettighet (f.eks frihet fra krenkelse av religion, frihet fra moralsk urenhet og korrumperende innflytelse i samfunnet). Er ikke funksjonen til rettsstaten i praksis heller å bremse flyktige villfarelser enn å permanent overstyre demokratiet?

Har du en mening?