Abonner via RSS eller E-post

Dagsavisen: Samfunnet har skylden

Publisert den 15.08.2011 i Blogg

I en av Monty Pythons klassiske sketsjer forsøker politiet å finne ut hvem som har drept en biskop. Politiet finner gjerningsmannen, men han skylder på samfunnet rundt. Det ender opp med at politiet arresterer samfunnet mens den skyldige går fri. Python pariodierer 70-tallets kriminologi på beste vis: Blame society.

Samtidig er det en åpenbar, statistisk sammenheng mellom oppvekstvilkår og for eksempel kriminalitet. For å si det enkelt så er stabile familier med ordnet økonomi bedre å vokse opp i enn ustabile eller brutte familier med dårlig økonomi. Betyr det at ingen egentlig har ansvar for sine handlinger? Nei. Og den enkle illustrasjonen er selvfølgelig alle dem som har vokst opp under tøffe kår, men som allikevel ikke ble kriminelle. Men det reiser også en annen interessant problemstilling. Etter opptøyene i Storbritannia har flere i det norske kommentarkorpset pekt på regjeringens politikk for å kutte de offentlige utgiftene som en av de bakenforliggende årsakene. Det er å gi opptøyene en politisk basis de ikke fortjener. Snarere er opptøyene et utslag av det statsminister David Cameron i mange år har kalt ”broken society”. Ja, det stemmer at mange av menneskene i Storbritannias fattige bydeler er utenfor arbeidsmarkedet og på andre måter sosialt marginalisert, men vi ser også at det er miljøer i disse områdene hvor tradisjonelle, sosiale strukturer har brutt sammen. Det kan minne om situasjonen i mange ghettoer i USA. Det er en kjent sak at den afro-amerikanske kjernefamilien brøt sammen i mange fattige områder. Stadig flere barn vokser opp uten fedre. Samtidig pulveriseres de nære fellesskapene, som organisasjonslivet, religiøse institusjoner og nabolagsånden.

I Norge har vi ofte stor fokus på hjelpeapparatet, på barnevernet, sosialkontoret eller lignende. Det er selvfølgelig relevant og svært viktig, men det er verdt å huske at hjelpeapparatet vanskelig kan erstatte sosiale strukturer som familier og nabolagsfølelse. Camerons konservative analyse av ”The Broken Society” er nettopp et forsøk på å identifisere slike problemstillinger. Når ungdommer herjer og smadrer nabolaget sitt skyldes det ikke regjeringens  politikk, men et sammenbrudd av normer og normal respekt for andre mennesker.

Les også Oda Rygh om opptøyene i Minerva.

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

Hilde

15.08.11

Utangspunktet for alle mennesker må være at man har ansvar for eget liv, egne valg og egne handlinger. Ansvar for eget liv kan aldri erstattes av andre. Vi har i mange år kun hatt fokus på rettigheter og ikke noe fokus på hvilke plikter man som samfunnsborger har. I Norge har man lagd et system hvor man kan velge seg bort fra yrkesdeltakelse og kun leve av våre felles midler hvis dette av en eller annen grunn skulle passe en bedre.
Konsekvensene av egne valg om ikke å bidra med noe samfunnsnyttig er det andre som må bære.
Mange former for kriminalitet er blitt mer eller mindre risikofritt. For en tid siden var det på nyhetene alle som åpenlyst selger narkotika åpent på gaten. Diskusjonen gikk da på hvorvidt man skulle sette inn flere vektere slik at de som en følge av dette fant mindre sjenerende arenaer for salg. At man selvfølgelig burde ha satt en stopper for virksomheten var ikke et tema.
Vi ser mange former for hærverk uten at dette heller får noen følger for gjerningsmennene. Inntekter er ikke lenger knyttet til arbeidsinnsats. Svært mange mener at de har krav på en inntekt uavhengig av om man er i arbeid heller ikke. Har man kjørt egen økonomi helt ut for stupet så må andre komme inn å hjelpe til med en gjeldssanering. Får man flere barn enn man klarer å forsørge så har man krav på mer bidrag fra det offentlige av ymse slag.
Kort sagt full frihet på andres regning. Velferdssamfunnet som skulle være sykdomssikring er blitt et sikkerhetsnett for absolutt alt enten det gjelder kriminelle, eller mennesker som rett og slett ikke gidder.
Jo mindre du selv bidrar jo mere bidrar samfunnet med. Dette må gi et samfunn som på sikt råtner på rot. Det kreves og kreves. Sjelden er man inne på at man faktisk bør gjøre seg fortjent til noe.
Selvfølgelig må man også se på hvordan man skal tilrettelegge i et samfunn slik at alle har en reell mulighet, men rettigher må aldri frikobles fra at man også har plikter.

Etter opptøyene i London så leter man etter hvor samfunnet har sviktet. Dermed sier man at de som brenner ned byen sin og vandaliserer nærmest er helt i sin rett. De har jo blitt sviktet må vite, at de selv svikter totalt er ikke et tema.

Stein

16.08.11

Takk for et som vanlig bra innlegg Torbjørn.
Kommentaren til Hilde ovenfor er også et bra innlegg i denne debatten.

Det som forundrer meg mest ved det norske rettsvesen er hvor lett man tar på «vanekriminelle».

F.eks. gjelder dette ift mannen som er siktet for Bislett-drapet:
«Mannen som er siktet for Bislett-drapet, er straffedømt elleve ganger for alt fra narkotika og heleri til ran, pengeutpressing, trusler med skytevåpen og andre varianter av vold, skriver Aftenposten.»

Og dette er en mann som kom til Norge som 18-åring i 2001…
Når han er dømt 11 ganger er dette ganske utrolig på så kort tid.
Han er dømt for så mange til dels alvorlige forhold, at jeg mener han etterhvert burde fått veldig strenge straffer, gitt at han tydeligvis ikke angrer eller «blir bedre».

Jeg er for et system med en form for inkrementelle straffer.
De første gangene får man altså «normalt lett straff», slik det er for sedvane i det norske rettssystemet.

Men blir man tatt gjentatte ganger for ulike (eller like) forhold bør tidligere domfellelser telle med i dommen.
Da har rehabiliteringen og avskrekkingen mot å begå nye lovbrudd helt klart feilet, og strengere straffer må til.

Dette kan f.eks. skje ved at man får sine gamle straffer i tillegg til den nye, muligens med en slags begrensning eller avkortning, slik at man ikke må sone 21 år hvis man etter en streng drapsdom stjeler en appelsin i kiosken.

-Stein

Har du en mening?