Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: En epidemi

Publisert den 19.07.2011 i Blogg

Flere unge i Norge blir uføre, og tre av fire av dem har en psykisk lidelse.

«Jeg har tenkt å skrive om den voldsomme økningen i antall mennesker som får psykiske lidelser,» forteller jeg.

«Ja!,» utbryter læreren jeg snakker med.

Vedkommende har jobbet i ungdomsskolen i snart førti år, sett kunnskapsministere komme og gå, og overlevd radikal pedagogikk, nasjonale prøver og skolereformer. Frontkjempere, kaller jeg dem, ungdomsskolelærerne. Nå forteller vedkommende om et tiltagende fokus på diagnoser i Skole-Norge: «Tidligere var tommelfingerregelen at 3-5 prosent i et årskull trolig hadde behov for, eller var i psykiatrisk behandling. De siste ti årene har det antallet helt sikkert doblet seg. Det blir stadig flere elever som enten får psykiatrisk behandling eller kommer med en diagnose.»

Et slikt vitnesbyrd beviser selvfølgelig ikke noe som helst. Det er rent anekdotisk. Men jeg har hørt den samme historien fra mange, mange andre som jobber med barn og unge. Og statistikken støtter opp om det de forteller.

Et eksempel: Vi får flere uføre her i landet. Deler av økningen kan forklares med at befolkningen blir eldre, men i motsatt ende av skalaen skjer det noe som bekymrer både forskere og politikere. Den desidert største prosentøkningen av uføre skjer blant unge. Den årlige veksten i antall unge uføre er tredoblet de siste 30 årene. Hvorfor? Noen har kjente, somatiske diagnoser som cerebral parese eller epilepsi, men rundt tre av fire har en eller annen form for psykisk lidelse. Blant dem som først har fått innvilget uførepensjon, er det svært få som noen gang kommer tilbake til arbeidslivet. Med andre ord får vi flere som allerede tidlig i 20-årene blir fortalt at de aldri vil være i stand til å bidra i arbeidslivet.

Man kunne kanskje være fristet til å diskutere om økningen skyldes vår rause velferdsstat eller sviktende norsk arbeidsmoral midt i vår oljefinansierte øy av velferd, men det viser seg at økningen i psykiske lidelser slett ikke er unik i Norge. Tallene er faktisk enda mer oppsiktsvekkende i andre land.

I en artikkel i The New York Review of Books i juni i år går legen og forfatteren Marcia Angell gjennom de amerikanske tallene. Antallet som havnet på «uføreordninger» i USA mer enn doblet seg fra 1987 til 2007. For barn er økningen enda mer slående: Forekomsten av mentale lidelser hos barn er blitt 35 ganger større i løpet av de to tiårene! Psykiske lidelser er nå den desidert viktigste årsaken til «uførhet» blant amerikanske barn. «Hva er det som skjer?» spør Angell og peker på at medisineringen av barn også øker kraftig. Medisin mot psykiske lidelser er milliardindustri.

Ifølge Folkehelseinstituttet her hjemme vil omtrent halvparten av oss få en psykisk lidelse i løpet av livet, og mellom 20 og 30 prosent har hatt en slik lidelse det siste året. Det er en svært høyt andel.

På den ene siden er det åpenbart et fremskritt at flere mennesker som har psykiske lidelser, får hjelp og behandling. Da Kjell Magne Bondevik som statsminister sto frem med sin depresjon, vakte det oppsikt langt utenfor Norges grenser. Da Ap-politiker Karin Yrvin nylig fortalte om sine problemer, fikk hun ros og honnør fra alle leire.

På den annen side presser et spørsmål seg frem: Er det flere som blir syke, eller har vi simpelthen utvidet diagnosekriteriene slik at flere passer inn i dem? Kan det være at den kraftige økningen ikke bare drives frem av et endret sykdomsbilde? Nye diagnoser kan gjøre at flere havner i statistikken som psykisk syke. På samme måte kan tilgjengeligheten av medisiner, som i tillegg er svært lønnsomme for selskapene, i seg selv være med på å drive noe av utviklingen. Å få en diagnose utløser også rettigheter for den det gjelder, blant annet i skolen.

Marcia Angell kaller økningen i mentale lidelser for en epidemi. Spørsmålet er om det er en epidemi som kan stoppes.

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av MORGENBLADET. Kommentaren er hentet derfra.

Del på Facebook | Del på Twitter

5 Kommentarer

WO'B

01.08.11

Her er du inne på noe veldig riktig og viktig. Psykiatrien skaper uføre, den forhindrer på ingen måte uførhet. De selger sykdomsidentitet. Det som trengs for å påvirke forekomsten av psykiatrisk uførhet er et endret psykiatrisk paradigme. Men dette er en mye større og vidtfavnende sak enn uføresituasjonen. Psykiatrien patologiserer store deler av mennesketlivet i sine sykdomsideer og behandler sine subjekter svært dårlig. Vi trenger ikke økte bevilgninger til psykiatrien men et kritisk blikk fra resten av samfunnet på hvordan vi lar psykiatrien påvirke oss med sin sykeliggjøring.

Sindre Ludvigsen

15.08.11

Kanskje er svaret på problemet å finne her: «Medisin mot psykiske lidelser er milliardindustri.» Sitat, din artikkel.

psykologstudent

30.05.12

Jeg mener at løsningen ikke vil være å endre vår forståelse av menneskers subjektivt opplevde lidelse, men heller finne andre løsninger når det gjelder uføreordningen. Ettersom jeg har forstått har prøveordningen i Akershus hvor psykologer kan sykemelde gitt lovende resultater. Det skyldes kanskje at psykologer vet hvor viktig det er for mennesker med psykiske vansker å bli i arbeid og oppleve mestring, nettopp når man har det som verst. Det sosiale nettverket gjennom jobb og aktivisering kan utgjøre den store forskjellen for mange i behandling. I tillegg har psykologene bedre tid til hver enkelt pasient, og kan være med å utforme deres arbeidsdag og gi god tilrettelegging, sammenlignet med det travle fastleger har anledning til.

Hva er viktigst for oss i Norge? Å anerkjenne menneskers opplevelse av en vanskelig tilværelse, og hjelpe dem å integreres godt i jobb og samfunn, eller å ignorere «vanskene», med et signalement om at det er sånn livet skal være (såfremt folk er i arbeid)? Dersom sistnevnte frister, ber jeg dere se til Japan, hvor psykisk lidelse «ikke eksisterer» og hvor 1/4 har hatt tanker om å ta sitt eget liv.

Kanskje spiser diagnosesystemet av normalspekteret, men jeg mener vi bør ta mennesker sine opplevde vansker på alvor, uansett hvilke kriterier de tilfredsstiller.

BO

30.05.12

Vel,
1) vi vet følgende: forekomsten av angst og depresjon korrellerer med hvor mye et samfunn bruker på reklame. Dvs; england, usa og australia har vært på toppen. De skandinaviske landene har «gjort det bra» og forekomsten har vært langt lavere enn hos våre liberaliserte venner. Sikkert kjempeteit for en konservativ, men altså, reklame er den eneste form for akseptable «propaganda» vi har igjen. Den forteller deg to ting: at du ikke er bra nok, og at løsningen er forbruk.

2) Utviklingen vedrørende depressive lidelser er svært bekymringsfull. Depresjon var tidligere (50-60 tallet) noe som inntraff i 40-50 årene. Nå er det en stadig større andel som får det i tenårene. Dette fører til helt andre sykdomsforløp enn tidligere da hver depressive episode øker risikoen for en ny en med 50%.

3) Milliardindustri. Jeg har ingen som helst opplevelse av at Isaksen og Høyre er interessert i borgerenes sak. I alle saker hvor næringsinteresser ikke sammenfaller med borgerenes interesser, går høyre for næring. Dette gjelder f.eks rett til privatliv (Datadirektivet – uææh, så fælt! vs. google, facebook og apple), og ikke minst i psykiatrien hvor industrien for lenge har spilt en for stor rolle. Det minst åpne markedet i verden fant du ikke i det gamle Sovjet, men i det amerikanske medikamentmarkedet som er så monopolisert og skjermet for konkurranse (den dag i dag) at det forteller mye om hvilken aktør vi har å gjøre med.

4) Til WOB: Patologisering av menneskelivet er en uting, men samtidg vil det være å banalisere hva mange strever med å redusere diskusjonen til akkurat det punktet. Vi (i psykiatrien) avviser søknader hver eneste dag fordi vi ikke har kapasitet til å håndtere mengden. Tro meg, vi har ingen tro på at vi kan løse «problemet». Jeg mener personlig at vi behandler og bøter på vansker som må forstås i et større perspektiv enn den enkeltes.

31.05.12

En tidligere pasients bekjennelser:

http://skrotliv.blogspot.com/2012/05/fr-jeg-kom-til-time-nr-2-hos-psykologen.html

Vennlig hilsen
Bibbi

Har du en mening?