Abonner via RSS eller E-post

Minerva: God bless President Bush

Publisert den 01.07.2011 i Blogg

Venstresiden har tilsynelatende all den gode musikken. Det finnes bare en løsning.

Æ syns at Reagan e ein tulling
og at vintern e før lang
hvis æ mesta dæ vart livet mett
ein tung og dyster sang
– Åge Aleksandersen

Hvorfor skal Djevelen ha all den gode musikken, skal Frelsesarmeens grunnlegger William Booth ha sagt. Høyresiden kan sannelig si det samme om venstresiden og musikken. Sannheten er nemlig deprimerende: I den grad det finnes politisk engasjement i musikken, heller den tilsynelatende massivt mot venstre. Høyresiden har noen lyspunkter, men de er få. Neil Young var i en kort periode på 80-tallet begeistret for Reagan. På den annen side kan Lynyrd Skynards Sweet Home Alabama sees som en harry-konservativ (eller reaksjonær) heimstadshyllest til det dype sør, og et svar på Youngs egen Southern Man.

Southern man
better keep your head
Don’t forget
what your good book said
Southern change
gonna come at last
Now your crosses
are burning fast
Southern man
… sang Neil Young.

Well, I hope Neil Young will remember
A Southern man don’t need him around anyhow

… svarte Skynyrd og hyllet Alabamas rasistiske og bakstreverske guvernør George Wallace. Om ikke annet viser konflikten at rocken – i hvert fall i sørstatene – helt fint kunne kombineres med reaksjonære standpunkter.

Et mer kjent eksempel er Ted Nugent, heavygitaristen og aktivisten som jevnlig håner Obama på sine konserter. Og, selvfølgelig, det canadiske bandet Rush, som har skrevet en hel plate inspirert av Ayn Rands bok Anthem. Men den virkelige opprøreren i rockehistorien må ha vært Johnny Ramone, et faktum radikale ungdommer med palestinaskjerf og Ramones t-skjorte må være totalt uvitende om. Ikke bare var Johnny Ramone diehard republikaner med en “Kill a Commie for mummy” t- skjorte som slett ikke var ironisk; men da bandet ble innlemmet i The Rock`n`roll Hall of Fame stod Johnny i opprevede olabukser, med svart lærjakke og sa til forsamlingen: “God bless President Bush, and God bless America”. Hvis punk er å gå mot strømmen, så er akkurat det et av historiens mest punka øyeblikk.

For noen år siden samlet National Review en liste over de 50 beste konservative rockesangene. The Whos anti-utopiske Won’t Get Fooled Again var på topp. Det finnes også flere historier. Om Eazy-E som donerte penger til en republikansk kandidat, trolig for å få PR. Om 50 Cent som skrøt av Bush. Eller om Ole Paus her hjemme, som med sin anti-radikalisme alltid har stått for noe bohemsk, men umiskjennelig borgerlig-liberalt. Deler av svartmetall-miljøet i Norge står også for ideer som neppe kan kalles konservative, men som med sin hedonisme og sterke fokus på individet ligger nærmere en liberalistisk-anarkistisk tradisjon.

Like fullt blekner listen. Én Ramone mot Dead Kennedys og The Clash? En dum kommentar fra Fiddy mot Public Enemy, Common og Dead Prez? Ted Nugent mot Rage Against the Machine? Eller Tim Rice mot Depeche Mode? (…)

LES RESTEN AV ARTIKKELEN Minerva.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?