Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: En stat uten kirke

Publisert den 24.06.2011 i Blogg

En nasjon i sorg trekker mot Riksrevisjonen.
 
Den aller første setningen i den amerikanske grunnlovens Bill of Rights lyder: «Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof (…)». Ikke noe om og men, itt’no knussel.

Den norske grunnloven var sterkt inspirert både av ideene fra den amerikanske grunnloven og fra den franske, men inspirasjonen var ikke sterkere enn at vår opprinnelige paragraf fra grunnloven 17. mai 1814 lød slik: «Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»

I dag er både jøder, jesuitter og munkeordener tolerert i riket – om enn ikke velkomne skal vi tro den siste tids undersøkelser – og paragraf to har fått et viktig tillegg: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.» Like fullt er det fortsatt klart at den evangelisk-lutherske religion på mange vis forblir statens offentlige religion, og det blir stående også etter kirkeforliket i 2008. Kirken får en friere og mer selvstendig stilling, men statskirken består i en eller annen form.

Det er illustrerende at de amerikanske grunnlovsfedrene så klart presiserte at staten og religionen ikke skulle blandes, mens da norsk-danske myndigheter i 1537 omfavnet protestantismen, var det delvis med stikk motsatt utgangspunkt: Ved å gjøre kongen til kirkens overhode kunne religionen – og kirkens mange eiendommer – komme under statlig kontroll.

Statskirkens ivrigste forsvarere i dag er folk som Einar Gelius. Han er dypt bekymret for at Kirken skal bli for streng og gammeldags uten sosialdemokratiets myndige hånd til å vokte over hjorden. Våre mest populære biskoper, som Gunnar Stålsett og Rosemarie Köhn, hadde aldri blitt utnevnt om ikke fremsynte og liberale politikere overstyrte kirkens egne organer. Problemet er ikke bare at innfallsvinkelen er dypt illiberal og vitner om et ensporet gangsyn, der en ikke klarer å skille mellom statens og det sivile samfunnets sfærer. Den risikerer også å lage «en åpen og inkluderende folkekirke» til glede for alle dem som sjelden bruker kirken, på bekostning av alle dem som tror og deltar aktivt.

Men jeg er heller ikke overbevist av de liberale statskirkekritikerne. De har problemer med å forstå forskjellen på å stusse skjeggstubbene og barbere av seg haken. Én ting er at staten ikke bør drive sitt eget trossamfunn, noe ganske annet er å utradere alle spor av kristendommens særstilling i det norske samfunn. Jeg er fristet til å sitere assessor Brack i Hedda Gabler: «Men, gud forbarme, – slikt noe gjør man da ikke!»

Det er heller ikke gitt at det er spesielt liberalt å se religionen utelukkende som en privat affære. En liberal tenker som Alex de Tocqueville legger avgjørende vekt på det han kaller de mellomliggende fellesskap – familiene, lokalsamfunn, religiøse institusjoner og så videre. Disse fellesskapene opprettholder de borgerlige forpliktelsene som er nødvendige for å motvirke både statlig overmakt og individualismens pulverisering. Det er nettopp i disse fellesskapene at barrierene mot maktmisbruk – og beskyttelsen av reell frihet og uavhengighet – ligger. Hvis samfunnet utelukkende besto av et marked og en stat, ville det være uproblematisk å skille skarpt mellom det private og det statlige. Men et samfunn må, for å fortjene navnet, også være et fellesskap i en eller annen forstand, og et slikt fellesskap er trolig avhengig av et visst minstemål av felles verdier og felles forståelse for å ha sammenhengskraft. Med andre ord betyr ikke et skille mellom kirke og stat at Norge må klippe over alle bånd til den kristne arven som har formet landet vårt i tusen år.

Da Afghanistan fikk ny grunnlov, ble det slått klart og tydelig fast at landet var en islamsk republikk. Det provoserer kanskje noen, men det hadde vært mer merkelig om landets lover skulle skapes i et vakuum uten å anerkjenne noe av landets historie og religion. En grunnlov uten ankerfeste eller røtter i samfunnsfellesskapet vil bli like samlende som petroleumsloven, arbeidsmiljøloven eller andre politiske vedtak. Jeg har enda til gode å se folk samle seg i departementskvartalet eller utenfor Riksrevisjon i tunge stunder. Vi kan gjerne ha en stat uten egen kirke. Vi kan ikke ha en stat uten kirker.

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Du kan lese spalten her.  

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?