Abonner via RSS eller E-post

E24: Sosialismen på sotteseng

Publisert den 14.06.2011 i Blogg

Jeg skriver jevnlig for E24. Du kan lese denne kommentaren her.

Selv etter finanskrisen klarer ikke det radikale venstre å formulere et nytt prosjekt.

Man skal være forsiktig med skråsikre uttalelser. Sjefen i IBM skal visstnok ha sagt en gang at det bare var marked for et halvt dusin datamaskiner i verden. Det var på den tiden datamaskinene fylte hele rom. PCens komme gjorde den spådommen til skamme.

Det kan hende at sosialismen en gang vil gjenoppstå, men akkurat nå ser den ut til å ligge på sotteseng. I Europa sliter de tradisjonelle, sosialdemokratiske partiene med oppslutningen, men velgerne går ikke lenger ut til venstre. Her i Norge er Sosialistisk Venstreparti i gang med nok en intern oppvask rundt sin egen regjeringsdeltagelse. Etter at SV hadde presset AP til en foreløpig fredning av Lofoten og Vesterålen trodde jeg virkelig at partiet hadde forsonet seg med regjeringsmaktens opp- og nedturer. Jeg trodde til og med partiet kunne komme ut av regjeringsprosjektet med hodet høyt hevet. Nå er jeg svært usikker. SV vil ikke dø som parti, men de kan risikere å komme krabbende ut hvis de rød-grønne taper valget i 2013.

Egentlig er det merkelig. I kjølvannet av finanskrisen kunne vi lese at Marx’ Das Kapital solgte som aldri før. Avisene var fulle av spådommer om den moderne kapitalismens død. Grådighetskulturen, markedstenkningen, det ”nyliberalistiske” regimet hadde spilt fallitt. Sammenligninger med den store depresjonen på 30-tallet florerte. Datidens sammenbrudd førte til en radikale nyendring i Vestens politiske landskap, arbeiderbevegelsen fikk for første gang langvarig regjeringsmakt i mange land, inkludert Norge.

Finanskrisen, og den etterfølgende krisen i realøkonomien, hadde potensial til å bli et ideologisk skifte. Det var venstresidens største mulighet på flere tiår, en mulighet til å snu høyrevinden som bare hadde blitt sterkere i kjølvannet av murens fall i 1989, ikke minst innad i de sosialdemokratiske partiene.

Så, hva skjedde? Hvorfor klarte ikke venstresiden å utnytte muligheten?

Jeg tror det primært skyldes to årsaker.

For det første er venstresidens økonomiske løsninger så grundig diskreditert at selv ikke en finanskrise kan gjøre dem til et attraktivt alternativ. Svært, svært få tror at stadig mer politisk styring, omfordeling og selektive subsidier er det som gir et land velstand. Den radikale venstresiden mangler simpelthen et troverdig økonomisk alternativ. Finanskrisen viste at moderne markeder – særlig finansmarkedet – har store svakheter, men den diskrediterte ikke markedsøkonomien som system. Det står fortsatt fjellstøtt.

For det andre gjorde finanskrisen det klart at mange vestlige land slet med enorme gjeldsproblemer. Utfordringen var ikke bare grådige banker eller mangel på reguleringer, men politikere som gjennom mange år hadde brukt mer penger enn de hadde til å blåse opp offentlig sektor. Innbyggerne stilte seg etter hvert spørsmålet: Jo, riktignok har bankene skapt problemer, men hvorfor har vi satt oss i en situasjon hvor gjelden er så høy at en finanskrise rokker ved selve fundamentet i velferden vår? Når gjeldskrisen ble første prioritet ble det også tydelig at venstresidens tradisjonelle løsning – skatte og bruke mer – ikke kunne fungere.

Den radikale venstresidens problemer skyldes ikke dårlig kommunikasjon eller PR-arbeid, men rett og slett at løsningene deres er lite troverdige.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

Iceeye

25.06.11

Gansk typisk for raddisser å konstruere en fiende på stikk motsatt fløy, slik Røe Isaksen gjør. Faktum er at det nyliberalistiske regimet HAR spilt falitt, det er overtydelig for alle oss som ikke tilhører noen radikal retning, men bare forholder oss til fakta. Hvordan kan det ha seg at det nettopp var de mest liberalistiske landene, som USA, Island og Estland som ble først og hardest rammet? Faktum er at alle radikale retninger er døde og begravet, og slik bør det forbli. Igjen står blandingsøkonomien som seierherre. Man kan diskutere hvor mye stat, og hvor mye privat til man blir både rød og blå i trynet, men det er det man skal. Saken med blandingsøkonomien er nettopp at man velger offentlige løsninger der det fungere, og private løsninger der det fungerer. Det krever imidlertid at man tenker selv, og det er her det strander for de radikale, enten de nå er ute på høyre eller venstresiden. Det å tenke er rett og slett for vanskelig for dem, de må ha enkle løsninger og enkle svar, ellers koker hjernene deres. De må ha alt de skal si og mene fra en eller anen bibel, enten det nå er Marx, Lenin, Ayn Rand, Hayek eller en annen gudelig persons skriverier. Å ha to tanker i hodet blir for vanskelig for raddissene. De er rett og slett religiøse, de må ha alt de skal mene fra Den Store Kloke Boken. Vil man studere fenomenet nærmere, kan man bare gå inn på siden stemdlf.no, her ser man antatt voksne menn konkurere om mest mulig ordrett tolkning av Mamma Ayns Store Kloke Ord, ingen kritisk tenking er tillatt overhodet. Det minner meg i det hele tatt om et fenomen fra 70-tallet. Hva var det nå det het igjen? Jo……AKP-ML!

Har du en mening?