Abonner via RSS eller E-post

Blame society

Publisert den 14.06.2011 i Blogg

I en av Monty Pythons klassiske sketsjer forsøker politiet å finne ut hvem som har drept en biskop (så vidt jeg husker). Politiet finner gjerningsmannen, men han skylder på samfunnet rundt. Det ender opp med at politiet arresterer samfunnet mens den skyldige går fri. Python pariodierer 70-tallets kriminologi på beste vis: Blame society.

VG har i dag en større artikkel om familiemønstre og kriminalitet. Forskning viser at barn som ikke vokser opp med gifte foreldre fra tidlig alder, har en større sjanse for å bli kriminelle. Slike sammenhenger kjenner vi godt til. Jeg har ikke lest rapporten og jeg er alltid på vakt for det statistikere kaller spuriøse effekter (En skinnsammenheng eller en tilsynelatende årsakssammen­heng mellom X og Y som skyldes en bakenforliggende variabel Z). Like fullt er dette kjente sammenhenger i forskningen. For å si det enkelt så er stabile familier med god økonomi bedre å vokse opp i enn ustabile eller brutte familier med dårlig økonomi. Betyr det at ingen egentlig har ansvar for sine handlinger? Nei. Og den enkle illustrasjonen er selvfølgelig alle dem som har vokst opp under tøffe kår, men som allikevel ikke ble kriminelle. Eller dagens intervjuobjekt i VG. Når han i dag har brutt den onde sirkelen skyldes det både hjelpeapparatet, men også at han selv har tatt et klart valg. Han har villet bli en bedre person.

Men forskningen reiser også en annen interessant problemstilling. I mange år har fokuset i norsk debatt vært på hjelpeapparatet: på skolen, barnevernet, barnehagene etc. Det er avgjørende med gode hjelpeapparater, men de kan på ingen måte erstatte det som går tapt hvis en familie bryter sammen. Det burde være en tankevekker for alle dem (særlig på venstresiden) som i mange år har nedvurdert familiens rolle.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

Iselilja

22.06.11

Viktig tema. Men hva er egentlig høyresidens alternativ ?

Når jeg hører Høyrefolk snakke om «satsing på familien» er det som regel knyttet til at familiene bør beholde mer av inntekten sin selv for på den måten å kunne ta flere egne valg vedr. barneomsorg osv.

Men finnes det egentlig noen forskning som tyder på at lavere skattesatser gir lavere skillsmissetall ?

Det finnes noen interessante tall fra USA om forskjell i skillsmissestatistikk mellom stater, og her viser det seg at det typisk er demokratiske stater som har lavest skillsmisseprosent.

«Cultural conservatives revel in condemning the loose moral values and louche lifestyles of «San Francisco liberals.» But if you want to find two-parent families with stable marriages and coddled kids, your best bet is to bypass Sarah Palin country and go to Nancy Pelosi territory: the liberal, bicoastal, predominantly Democratic places that cultural conservatives love to hate.

The country’s lowest divorce rate belongs to none other than Massachusetts, the original home of same-sex marriage. Palinites might wish that Massachusetts’s enviable marital stability were an anomaly, but it is not. The pattern is robust. States that voted for the Democratic presidential candidate in both 2004 and 2008 boast lower average rates of divorce.»

Her er det nok mange ting som spiller inn, og en del ting er ikke så relevant for Norge, men tallene antyder ihvertfall at verken lave skattesatser eller generell vektlegging av familiens rolle er noe fasitsvar på å få ned skillsmissetallene. (Og ingenting ville antagelig gitt høyere skillsmisse- og kriminalitetstall enn å gjennomføre Krfs familiepolitikk, som bl.a. innebærer å forby abort).

http://www.nationaljournal.com/njmagazine/st_20100501_5904.php

Har du en mening?