Abonner via RSS eller E-post

Aftenposten: Konservativ renessanse

Publisert den 08.06.2011 i Blogg

Kronikk i Aftenposten av Henrik Syse og undertegnede. Ifm. lanseringen av boken Konservatisme.

GRENSER. Konservative snakker ofte om grenser for politikk, men likeså viktig er grenser for markedet. 

Turbulent brytningstid. I kjølvannet av finanskrisen trykket den europeiske utgaven av Time en forside med bilde av Karl Marx. Budskapet var klart: Etter tre tiår med høyrebølge og såkalt nyliberalisme hadde vinden snudd. Markedets Gud var død, som en norsk kommentator formulerte det. Få år senere kan vi konstatere at den radikale venstresiden ikke har fått sitt oppsving i Europa. Snarere tvert imot. Sosialdemokratiske partier sliter i motbakke, og velgerne går ikke enda lenger til venstre.

Det er kanskje ikke umiddelbart merkbart i vår trygge havn her i nord, men Europa er inne i en svært turbulent brytningstid. Det skyldes selvfølgelig delvis den økonomiske krisen og nedskjæringene i offentlige budsjetter som ubønnhørlig følger når utgiftene overstiger inntektene. Men Europa er også inne i en fundamental diskusjon om sin egen identitet og posisjon i verden.

Andre perspektiver. Denne større debatten åpner for andre perspektiver på borger og samfunn enn den utpregede økonomiske debatten som har preget de foregående tiårene. Og kanskje er det nettopp derfor mange synes de ser en konservativ renessanse i Europa. Med dette tenker vi ikke på de reaksjonære impulser eller den fremmedfiendtlige lukkethet som vi også kan observere, men snarere en retning i politikken som ønsker å fokusere på menneskelige verdier, rettigheter og fellesskap snarere enn systemer og abstrakte mål.

Kultur fremheves. Gjennom de siste tre tiårene har partier som har gitt seg selv merkelappen konservativ, ofte gjort det godt i valg. Men i den praktiske politikken har liberalismen og konservatismen i stor grad smeltet sammen på høyresiden, og førstnevnte har i mange tilfeller fortrengt sistnevnte. Når konservativ tenkning nå igjen preger europeisk debatt, skyldes det kanskje økt fokus på fellesskapet utenfor både politikkens og markedets sfære. Etter tiår med skyttergravskrig mellom tilhengerne av markedet og tilhengerne av staten, er det stadig flere som spør om ikke noe er i ferd med å gå tapt i skuddlinjen.

Vi ser eksempler i debatten om innvandring og integrering, hvor viktigheten av kultur fremheves, en kontrast både til det karikerte økonomiske mennesket og til troen på at statlig velferd i seg selv er tilstrekkelig til å skape et godt samfunn. Religiøs tro tas igjen alvorlig, både fordi det er vanskelig å forstå andre mennesker uten å forstå deres tro, men også fordi religionen er en forvalter av felles historisk innsikt og et etisk fundament.

Klar konservativ arv. Videre har debatten om kapitalismen endret seg. Få vil i dag bestride at en sunn markedsøkonomi er avgjørende for et fritt og demokratisk samfunn. Samtidig er mange bekymret for at kapitalismens tenkemåter tillegges for stor vekt også på felter hvor de ikke naturlig hører hjemme. Det er symbolsk tyngde i at Storbritannias statsminister David Cameron så sterkt understreker behovet for fellesskap og tilhørighet, og mange ser i slike utsagn en viss avstandtagen til den markedsliberale arven fra Margaret Thatcher. Cameron bygger her på en klar konservativ arv.

Grunnleggende dyder. Så å si alle som har kalt seg konservative gjennom de siste århundrene, har fremholdt at markedet i seg selv aldri kan bli en tilstrekkelig betingelse for et godt samfunn. Konservative snakker ofte om grenser for politikk, men likeså viktig er grenser for markedet. I kjølvannet av finanskrisen fikk vi en diskusjon om grådighetskultur og samfunnsansvar som ren økonomisk liberalisme vanskelig kan fange opp. Konservative understreker at en moralsk forsvarlig markedsøkonomi må bygge på noen grunnleggende dyder som moderasjon, respekt for menneskets verdighet og ansvar.

Samfunnsmoral. Markedet, konkurranse, tilbud og etterspørsel skaper ikke slike etiske reserver alene, men forutsetter og forbruker dem. Derfor må disse reservene også ha opphav i en sfære utenfor markedet. En sunn markedsøkonomi er umulig uten en sunn kultur. På den annen side bør en ikke skille sterkt mellom markedsøkonomi og kultur. Mennesker handler med hverandre i et marked. Gjennom handel drar mennesker veksler på hverandres kultur. Handel og arbeidsdeling kan bidra til å styrke samfunnsmoral og fellesskap gjennom gjensidig avhengighet på tvers av kulturer og landegrenser. Tanken om det felleseuropeiske markedet som en viktig fredsbygger, er kanskje det mest kjente eksempelet fra vår tid.

En konservativ vil mene at ren liberalisme så vel som ren sosialisme kommer til kort i møte med samfunnets faktisk kompleksitet – og med menneskets faktiske behov. Liberalismens store styrke er dens rasjonalitet og den vekten som legges på enkeltmenneskets frihet, men samtidig er liberalismen svakere når den må forklare hvorfor fellesskap er så avgjørende for mennesket, eller hvorfor raske endringer kan skape utrygghet og uro – selv når endringene kan virke fornuftige. Sosialismens store styrke er solidariteten med de svake og den optimistiske troen på at mennesker kan styre utviklingen gjennom politikk. Men sosialismen har en tendens til å ignorere de delene av samfunnslivet som ligger utenfor både markedet og staten, det Alexis de Tocqueville kalte «de mellomliggende fellesskap», som familien, religiøse samfunn, lokalsamfunn og organisasjoner.

Anti-utopismen. Konservatismens fremste kjennetegn har alltid vært anti-utopismen. Den engelske historikeren og filosofen Anthony Quinton beskrev konservatismen som «det feilbarliges politikk». Mennesket bærer i seg tilbøyeligheter til både godt og ondt. Makten og politikkens mål er ikke å skape det nye Jerusalem, Det tredje rike, det klasseløse samfunn eller himmelrike på jord, men med tålmodighet og varsomhet å forbedre det samfunn vi lever i, og samtidig ivareta den høyere himmel som det enkelte menneske trenger over sitt liv.

Vaktmester. Politikken er av natur feilbarlig og ufullkommen, mer som en sløv tollekniv enn et kirurgisk blad. Den konservative statsmann er hverken ingeniør eller arkitekt. Han – eller hun – er vaktmester. Kritikere ynder å påpeke at mange konservative gjennom århundrene har forsvart en rekke institusjoner som i dag er utdaterte, fra det eneveldige monarki til adelen. Men hvis vi skal forstå konservatismens fortsatte relevans er det kanskje mer interessant å snu på flisa: Hvorfor er så mange av institusjonene konservative har forsvart fortsatt med oss? Fra kongehuset til kirken til rettsstaten? Kanskje er det nettopp fordi konservative tenkere har pekt på det som er stabilt og gjenkjennelig i turbulente tider, at konservatismen i dag får fornyet oppmerksomhet.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?