Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Gud sign vår konge god

Publisert den 13.05.2011 i Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Spalten kan leses her.

Det er noen øyeblikk som gjør oss til monarkister av overbevisning, ikke av vane.

At det har bygget seg opp en stille aggresjon mot de rødgrønnes håndtering av norske soldater, er ingen hemmelighet for noen som følger norsk politikk. Ikke bare er SVs blotte deltagelse i regjeringen en rød klut, men regjeringen utsatte i det lengste å ta opp igjen utdelingen av Krigskorset, har somlet med velferdstiltak for veteranene og ble tatt med buksene nede da det ble avslørt at de ikke engang hadde oversikt over hvor mange som var blitt skadet i krigen i Afghanistan. Men la fordums dumskap ligge! Så kan vi heller konsentrere oss om nylig begått dumskap.

Statsminister Jens Stoltenberg skulle bare holde en liten tale for å takke norske veteraner. Forsvarssjef Harald Sunde skulle dele ut Krigskorset. Så brøt helvete løs.

«Det var en arbeidsdeling mellom regjeringen og Slottet,» sa Stoltenberg. Nøyaktig hva kong Harald skulle gjøre denne 8. maidagen er heller usikkert. Det offisielle programmet hans var tomt, men muligens fant han noe å pusle med hjemme på slottet. Litt puss av sølvtøy eller raking i hagen eller noe slikt. Det mest overraskende med ukens store snakkis var ikke opposisjonens rop om «skandale» eller pressens spissformulerte avfeininger av regjeringen – både vi og de er nokså forutsigbare slik – det var det voldsomme folkelige engasjementet. Med ilden fra tusen års historie i magen kastet det norske folk seg over tastaturet og brølte på Facebook, Twitter og i kommentarfeltene: For konge og fedreland! Ikke for Jens. Det var som en blanding av 17. mai og fotballkamp mot svenskene samtidig, en kakafoni av digital flaggveiving og Kongesangen.

Dette er bemerkelsesverdig, når man tenker over det. Kongehuset er riktignok en av våre eldste institusjoner, men har til gjengjeld en svært broket historie. Tronen har vært besatt av religiøse fanatikere, blodtørstige psykopater, splitter-pine-gale dansker og forræderske svensker. Det finnes mange lyspunkter i vår lange rekke av monarker, men minst like mange middelmådigheter og en stor andel som simpelthen var uegnede som statsoverhoder. Tenk så på hvilken utvikling vi har vært gjennom på disse tusen årene: Vi har oppdaget hygienen, vaksinen og markedsøkonomien, fått demokrati, kvinnefrigjøring og menneskerettigheter. Like fullt står kongehuset fortsatt. Fjellstøtt.

Det finnes jo så mange argumenter mot kongehuset. Er det ikke en anakronisme? En udemokratisk institusjon? Skal virkelig makt gå i arv? Jeg møter av og til overbeviste republikanere som nærmest vantro spør meg: Er du virkelig for monarkiet? Det er liksom sååå 1905. Den eneste unnskyldningen som er akseptabel, er dersom man ser monarkiet i et rent instrumentelt perspektiv. Kongehuset gir eksportinntekter og er god norgesreklame, særlig for lesere av tyske dameblader.

Noen hevder monarkiet har overlevd fordi det har tilpasset seg endrede tider. Noe riktig ligger nok i en slik antagelse, men jeg tror en like viktig grunn er den stikk motsatte. Kongehusets helt grunnleggende funksjon har endret seg lite siden det konstitusjonelle monarkiet ble knesatt som prinsipp. Vi forstår det når millioner av briter går ut i gatene for å feire et bryllup. Vi forstår det når kong Harald klemmer en vinterfrisk Therese Johaug som har sjarmert et helt folk med sin overraskende seier. Vi forstår det når enken etter krigshelten Trond André Bolle med et understatement sier at «det hadde vært grommere» om Kongen delte ut Krigskorset.

Kjendiser som gifter seg er glamorøse, men de er like fullt bare folk som er flinke til å synge eller sparke en ball. Idrettspresidenter kan også gi klemmer, men blir ikke noe mer enn idrettsbyråkrater av den grunn. Statsministere kan være mektige og karismatiske, men de er likevel bare politikere. Mens monarken, han er faktisk oss. På en merkelig måte er det oss han representerer. Gjennom monarken blir det som er opphøyet og fjernt til noe håndfast og håndgripelig. Det abstrakte blir konkret.

Det skjer ikke hver dag – ikke engang hver måned eller hvert år – men av og til fanges en hel nasjons glede eller sorg, motstand eller takknemlighet, i ett eneste øyeblikk. Det kan være i en varm klem, i en trassig tale, i et overdådig bryllup eller i overrekkelsen av en medalje. I de øyeblikkene forstår vi at vi er monarkister ikke av vane, men av overbevisning.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

[...] sier at «det hadde vært grommere» om Kongen delte ut Krigskorset.», som jeg skrev i en artikkel i Morgenbladet. I dag kunne vi føyd til Kongens tårer på minnemarkeringen etter 22. [...]

Har du en mening?