Abonner via RSS eller E-post

Mer Lundteigen

Publisert den 25.05.2011 i Blogg

Per Olaf Lundteigen. Løs kanon på dekk. Skyter fra hofta. Hvor er lojaliteten hans?, spør mange.

Norsk politikk er ikke spesielt fargerik. Partigruppene dominerer, partiapparatene er sterke, det finnes få virkelig markante enkeltrepresentanter utenfor regjeringskontorene. Men en politiker er ikke bare en partirepresentant. Vi er også tillitsmenn for borgerne som i bunn og grunn må stå for våre egne valg selv — uansett partitilhørighet.

Det skyldes delvis arbeiderbevegelsens fremvekst at partiene har fått en så sterk og dominerende posisjon i politikken. Arbeiderpartiet har en lang tradisjon for at partiets organer binder de folkevalgte. Det er medlemmene og partiet som skal bestemme politikken, de folkevalgte skal bare sette den ut i live. Men det finnes også en annen tradisjon for representativitet i parlamentariske systemer. Tanken om at den enkelte representant også har et personlig mandat og dermed i ytterste konsekvens selv må vurdere de forskjellige sakenes innhold og viktighet. Denne tradisjonen står svakt i dag og konsekvensen er at politikken blir gråere, kjedeligere og mer disiplinert enn den kanskje burde være. Andre land, som Storbritannia, har en helt annen frihet for den enkelte representant enn vi har.

Per Olaf Lundteigen står for meg som en representant for en slik tradisjon. Ja, vi burde faktisk hatt flere som Lundteigen — også i regjeringspartiene i dag og i kommende regjeringspartier. Å bli folkevalgt er å godta kompromissets nødvendighet, men det innebærer ikke å oppgi sin egen dømmekraft og la seg redusere til stemmekveg.

På ett vis minner Lundteigen meg om C.J. Hambro, Høyres store høvding i årene før og etter den annen verdenskrig. Også han følte seg utilpass med partisystemets stadig sterkere krav om konsensus og disiplin. Jeg har lest en del om og av Hambro i forbindelse med antologien Konservatisme som kommer på Civita/Universitetsforlaget 7. juni.

En av de største kontroversene C.J. Hambro havnet i, fant sted i kjølvannet av Münchenforliket hvor Europas stormakter i praksis ga sin stilltiende aksept til Hitlers invasjon av Tsjekkoslovakia. Om natten 30. september 1938 ble forliket undertegnet, og Storbritannias konservative statsminister Chamberlain proklamerte «Fred i vår tid». Det var en katastrofe og et svik, mente Hambro. Stormaktene hadde ofret internasjonal rett for å tekkes et aggressivt Tyskland. Men i Norge ble nyheten mottatt med jubel. Det kom til og med krav om at Chamberlain skulle få Nobels fredspris. Jubelen var slett ikke uforståelig. Frykten for krig var stor.

Hambro tok kraftig til motmæle mot den temmelig kompakte majoriteten, som særlig var fremtredende i de borgerlige partiene. «Freden som er oppnådd, er en voldshandling uten sidestykke i den siviliserte historie,» sa han til NTB. En virvlestorm brøt løs – midt i den sto Hambro, urokkelig.  Særlig møtte han motstand i den konservative pressen, fra Morgenbladet, Aftenposten og Tidens Tegn. Ja, selv Høires pressekontor tok avstand fra uttalelsene.

9. oktober 1938 talte Carl Joachim Hambro i Universitetets aula. Han utdypet og forklarte sin kritikk av Münchenforliket foran en fullpakket sal. I talen appellerte han både til en internasjonal rettsorden, men også til «visse tradisjoner» i Norge for å tale «myndige ord til mektige voldsmenn».

Lundteigen er ikke Hambro, men han er en politiker med en egen stemme. Slike burde vi hatt flere av. Jeg håper jeg vil fastholde det standpunktet også hvis det kommer en ny regjering…

Del på Facebook | Del på Twitter

5 Kommentarer

25.05.11

Du kunne jo også trukket frem Georg Apenes, som stemte mot å frata Arne Treholt lønnen før han var dømt for spionasje – og som var kritisk til politiets ransakning av Ny Tids lokaler i forbindelse med «Listesaken» i 1977.

[…] fra hofta. Hvor er lojaliteten hans? spør mange.Dette blogginnlegget er opprinnelig publisert på konservativ.noNorsk politikk er ikke spesielt fargerik. Partigruppene dominerer, partiapparatene er sterke, det […]

25.05.11

Jeg har en mening ja. Jeg mener det er fortjenstfullt at du forteller at Hambro ikke «sto alene» som Aftenposten pleide å skrive under den kalde krigen, men fikk støtte fra ikke-borgerlige partier. Du kunne utdypet det, men skal nøye meg med å gratulere deg for å ikke lyve om denne siden av historien – slik det har vært en rituell praksis å gjøre i Høyrepressen. Jeg har skrevet en grundig artikkel om München-forliket her: http://t.co/jXJ3YW8 – og jeg har så stor respekt for deg og et par andre høyrefolks vilje til selvstendig refleksjon at jeg er SPENT på hva du tenker om den. Den kalde krigen er over, det er tid for ettertanke, tid for handling. Ennå er det tid.

Alexander

25.05.11

Det var en raus hyllest til en meningsmotstander.

[…] Dette blogginnlegget er opprinnelig publisert på konservativ.no […]

Har du en mening?