Abonner via RSS eller E-post

Konservative bremseklosser

Publisert den 08.05.2011 i Blogg

7. juni utgir Universitetsforlaget i samarbeid med Civita ut boken Konservatisme, en antologi med oversatte tekster og innledninger av Henrik Syse og undertegnede. I går kveld løftet delegater på Høyres landsmøte blikket opp fra riksveistrekninger og kommunale forvaltningsplaner, og samlet seg på SAS-hotellet til ideologisk vorspiel med Kristin Clemet, Henrik Syse og Jan Arild Snoen.

Snoen har lagt ut en lengre utgave at sitt innlegg på Minervas hjemmesider. For noen av oss er ideologiske merkelapper som god vin. Å kalle seg liberalist eller konservativ gir omtrent like mye informasjon som å si at man drikker rødvin eller hvitvin. Snoen kom derfor ut av skapet som Hayekianer, etter den østerriksk-engelske økonomen og filosofen F.A. Hayek. Hayek er en svært interessant tenker som har mye til felles både med konservatismens far, Edmund Burke, og med en filosof som Michael Oakeshott. I god hayekiansk ånd tok Snoen også selvkritikk på vegne av liberalismen. «Det er to ting vi kan lære av de konservative», mente Snoen:

Den ene (Hayek) er at det ligger mye implisitt kunnskap og visdom om det gode samfunn i nedarvede institusjoner, og at å forsøke å konstruere samfunnet fra grunnen og ut fra abstrakte prinsipper ofte kan lede galt av sted. Henrik Syse pekte også på dette som viktige konservative bidrag.

Den andre er at markedet er ikke svaret på alle spørsmål. Vi trenger sivilsamfunnet, og vi trenger moralske kompass (Smith) som er mer enn rasjonell egennytte. Burkes ”litte platoons” er et viktig supplement til stat og marked. Konservative har riktignok en tendens til å idyllisere sivilsamfunnet. Familien, klanen, stammen, nabolaget kan også være undertrykkende, noe vi har fått lære på nytt gjennom debatten om islams forhold til kvinner, seksuelle avvik og lignende.

Snoen var også hayekiansk i sin kritikk av konservatismen. Resonnementene hans var et ekko av Hayeks essay med tittel Why I’m Not a Conservative (hvor han for øvrig definerer seg som Old Whig, en slags burkeaner). Konservative roper for ofte «Stopp verden!», men evner ikke å dra samfunnet i en annen retning:

Men i andre perioder ligger det til rette for positive forandringer, av og til ganske dramatiske. Da må ideene komme fra et sted, retningen peiles ut. I slike faser, som under Reagan/Thatcher, og deres ekko Willoch-regjeringene, har konservative politikere lite å hente i konservativ ideer. Isteden rapper konservative fra liberalister.

Men ofte aksepterer konservative det sosialdemokratiske programmet, bare med litt lavere tempo.

 Det er en relevant kritikk, men den treffer ikke like godt som Snoen synes å tro. Det er nemlig ikke gitt at tydelige politiske reformer med nødvendighet må være liberalistisk inspirert. En konservativ samfunnsdiagnose vil i svært mange tilfeller ikke ende opp i stillstand og status quo som medisin. Lars Gauden-Kolbeinstveit, som også har bidratt til antologien, illustrerer dette på en utmerket måte i en kronikk i Aftenposten denne uken. Nettopp med utgangspunkt i en utpreget konservativ samfunnsdiagnose som legger vekt på sivilsamfunnet, at samfunnet må bygges nedenfra, moderasjon og respekt for det som er bygget opp, tar Gauden-Kolbeinstveit til orde for et klart reformprogram for å sette grenser for politikk. Denne medisinen vil mange liberale og liberalister dele, men det er ikke dermed sagt at de har opphavsrett til den. For å ta et hjemlig eksempel: Det er riktig at liberalistiske miljøer var tidlig ute med motstand mot NRK-monopolet, men det var Høyres verdikonservative nestor Lars Roar Langslet, som gjennomførte medierevolusjonen. Han betonet ikke bare behovet for etermangfold og fri debatt, men også behovet for kulturell variasjon og maktbalanse. Som Langslet også viser i sin siste bok, Konservatisme på norsk, var dette i tråd med en lang, fremskrittsvennlig tradisjon i Norge, en tradisjon som med rette kan kalles konservativ.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?